Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Dramatisk tilbakevending for Sojuz TMA-11

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i eRomfart, nummer 2008-060, 01.05.2008 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Sojuz TMA-11

Situasjonen på Sojuz TMA-11s landingssted en tid etter landingen. (NASA)

Tilbakevendingen av Sojuz TMA-11 ser ut til å ha vært langt mer dramatisk enn de første opplysningene om landingen tilsa. Det viser opplysninger som i tiden etter landingen har sivet ut om saken.

At tilbakevendingen foregikk langs en ballistisk bane og var en mye større påkjenning for besetningen enn den skulle vært, er velkjent (se Sojuz TMA-11 bommet på landingsstedet (eRomfart 2008-057)). Nå begynner årsakene til dette å komme frem. En del av romfartøyet som skulle vært koblet av før det for alvor kom inn i atmosfæren, ble hengende ved Sojuz mye lenger enn den skulle.

Om bord i Sojuz TMA-11 var Juri Malentsjenko (Russland), Peggy Whitson (USA) og den sørkoreanske ferddeltakeren So-Jeon Ji.

Sojuz-romfartøyet består av tre moduler: en banemodul, en til­ba­ke­vend­ings­mo­dul og en utstyrsmodul. En tilbakevending innledes med at motorer bak på utstyrsmodulen avfyres og reduserer romfartøyets hastighet så mye at det begynner å falle ned i atmosfæren. Deretter kobles banemodulen og utstyrsmodulen fra til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen. Dette skjer ved at flere små eksplosive ladninger avfyres. De kutter festeboltene og festestagene mellom modulene og en rekke kabler som går mellom dem.

Sojuz TMA

Delvis gjennomskåret tegning som viser hvordan et Sojuz TMA-romfartøy er i bane. (Energia/Erik Tronstad)

Banemodulen og utstyrsmodulen brenner opp i atmosfæren. Besetningen er i til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen. Bare den har et varmeskjold og bare den overlever turen gjennom atmosfæren og lander med besetningen.

Opplysninger som har sivet ut etter landingen av Sojuz TMA-11, tyder på at tilbakevendingen var langt mer dramatisk enn offentligheten først fikk vite. Frakoblingen av banemodulen gikk som den skulle, men det gikk ikke frakoblingen av utstyrsmodulen. Ett eller flere av festepunktene mellom de to modulene ble ikke kuttet over. Utstyrsmodulen ble hengende ved til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen i nesten to minutter etter at den skulle ha vært koblet fra. Til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen kom derfor sammen inn i jordatmosfæren i en helt annen stilling enn den skulle.

Sojuz TMA-11

Sojuz TMA-11 fotografert like etter at romfartøyet koblet seg fra den internasjonale romstasjonen 19. april 2008. Helt til høyre er banemodulen, lengst til venstre ses litt av utstyrsmodulen med sol­celle­pa­nelene. Mellom disse er til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen med besetningen. (NASA)

Den nær sylinderformede veggen i til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen er ikke konstruert for å tåle at deler av den vender fremover i fartsretningen. Varmeskjoldet på til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen var skjult av utstyrsmodulen og vendte definitivt ikke beskyttende mot fartsretningen.

Belastningen på de gjenværende festepunktene ble etter hvert så stor av luftmotstanden, og kanskje av varmebelastningen, at utstyrsmodulen heldigvis brøt løs fra til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen. Festepunktene mellom til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen og de to andre modulene på et Sojuz-romfartøy er konstruert slik at om de to modulene ikke kobles fra på normalt vis, skal festepunktene ryke over når luftmotstanden under en tilbakevending blir stor nok.

Både Malentjsenko og Whitson har etter landingen fortalt at de opplevde bevegelser og rystelser i Sojuz TMA-11 som ikke skulle vært der. Begge har fortalt at de følte bevegelser i flere retninger der de lå i setene sine. Dette var etter at bane- og utstyrsmodulene skulle ha vært skilt fra til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen, der de tre romfarerne satt. På det tidspunkt skulle til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen ha hatt varmeskjoldet i fartsretningen, og romfarerne skulle ha ligget nokså stabilt med ryggen i samme retning.

Malentjsenko har også fortalt at det var tegn til røyk eller lukt av røyk inne i Sojuz TMA-11 under tilbakevendingen.

Russiske media har sitert kilder som tyder på at Sojuz TMA-11 kom inn i jordatmosfæren med nesepartiet først. Det skal eller kan ha ført til varmeskader foran på romfartøyet, ha ødelagt en antenne der og være årsaken til at radioforbindelsen med bakken ble brutt. Ifølge en kilde førte varmebelastning i denne fasen til uvanlig kraftige brennmerker på utstigningsluken i toppen av til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen. Bilder av modulen på bakken etter landing viser også at ytterveggene er mer svartsvidd enn det som er normalt.

Sojuz TMA-11

Fremre del av Sojuz TMA-11 (til venstre) var mer svartsvidd enn normalt av varmebelastningen under den dramatiske tilbakevendingen. Rundt utstigningsluken helt til venstre er ytterhuden helt svart. (NASA)

William Gerstenmaier, leder for NASAs romoperasjoner, har etter Sojuz TMA-11 vedgått at noe antakelig gikk galt med separasjonen av utstyrsmodulen. Ifølge ham mener man at minst én av de eksplosive boltene som festet utstyrsmodulen til til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen, ikke ble kuttet. Dette holdt de to modulene sammen lengre enn de skulle vært.

Dette vet man fordi det på samme sted går en kabel mellom de to modulene. Etter at kabelen skulle vært kuttet, ser man at det har gått signaler gjennom den og til små rakettmotorer på utstyrsmodulen. De motorene har tatt imot signalene og har vært avfyrt på et tidspunkt da forbindelsen mellom de to modulene skulle vært brutt.

Da til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen var alene, rettet den seg selv automatisk opp med varmeskjoldet foran. Modulen er bygd med tyngdepunktet plassert slik at den under en tilbakevending bare har én stabil stilling, nemlig den der varmeskjoldet vender i fartsretningen og beskytter romfartøy og besetning.

På dette tidspunkt hadde imidlertid kontrollsystemet i Sojuz koblet over til en ballistisk istedenfor en normal tilbakevending. Dermed fikk besetningen en mye tøffere tur tilbake ned til Jorden enn den skulle hatt.

Sojuz TMA-11

Bunnen på Sojuz TMA-11 etter landingen. Varmeskjoldet sprenges bort før landing, slik at bremsemotorene kan brukes. De foretar den siste nedbremsingen rett over bakken. (NASA)

Det ingen ser ut til å vite, eller ville si noe om, er hvor nær Sojuz TMA-11 var en tragedie. Hvis utstyrsmodulen var blitt hengende ved til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen, ville etter hvert luken på til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen ha vendt fremover i fartsretningen. Luken og strukturen rundt den er ikke bygd for å tåle en slik påkjenning. Høyst sannsynlig ville varme fra gasser rundt romfartøyet har brent hull i det foran og alle de tre romfarerne hadde omkommet.

Boris Valentinovitsj Volynov

Boris Valentinovitsj Volynov.

 

Nettopp dette holdt på å bli skjebnen til Boris Valentinovitsj Volynov på Sojuz 5 i januar 1969. Sojuz 5 hadde vært sammekoblet med Sojuz 4. Der hadde fire kosmonauter prøvd ut teknikker som var nødvendige i Sovjetunionens bemannede måneprogram. Volynov var alene i Sojuz 5 da tilbakevendingen startet. Bremsemotorene ble avfyrt som normalt. Senere ble de eksplosive boltene som skulle skille bane- og utstyrsmodulene fra til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen avfyrt.

Da Volynov tittet ut av vinduet på Sojuz 5, så han til sin skrekk de lange antennene som stakk ut fra utstyrsmodulen. Både de og modulen skulle da ha vært borte. Han innså at utstyrsmodulen fortsatt hang fast i til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen. Romfartøyet roterte uten kontroll.

Volynov prøvde med manuell inngripen å avfyre styremotorer for å få kontroll over romfartøyet og snu det i riktig retning. Det hjalp ikke. Over radio rapporterte han om situasjonen til et sovjetisk sporingsskip i Atlanterhavet utenfor vestkysten av Afrika. Den gangen var det rutine at sovjetiske sporingsskip lå der for å kunne kommunisere med et Sojuz-romfartøy i en kritisk fase av tilbakevendingen. Dårlig økonomi har for lenge siden tvunget Russland til å innstille bruken av slike skip. Derfor var det ingen skip der under tilbakevendingen av Sojuz TMA-11 som romfarerne om bord kunne rapportere til.

Besetningen på sporingsskipet rapporterte videre til bakkekontrollen utenfor Moskva om den kritiske tilstanden for Sojuz 5. Men ingen kunne gjøre noe som helst. Alle på bakken kunne bare være passive tilhørere til Volynovs drama.

Varmeskjoldet på Sojuz 5 var skjult av utstyrsmodulen. Det kunne dermed ikke gi romskipet den beskyttelsen det trengte for å overleve ferden gjennom atmosfæren. Volynov innså raskt at deler av romfartøyet som ikke var bygd for det, ville bli utsatt for temperaturer på flere tusen grader. Romfartøyet ville bli ødelagt og han selv dø.

Mens romfartøyet raste nedover i atmosfæren, hørte han lyder fra deler av det som ble utsatt for den stadig sterkere luftmotstanden. Romfartøyet roterte uten kontroll, mens varmebelastningen økte. Så stabiliserte det seg i den verst tenkelige tilstand. Fronten på til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen med utstigningsluken vendte fremover i fartsretningen. Der kom den til å bli utsatt for temperaturer på flere tusen grader, noe den delen av romfartøyet ikke var bygd for å tåle. Nettopp der var veggen på romfartøyet tynnest.

Volynov mistet radiokontakten med bakken. Selv om han innså at situasjonen var håpløs, fortsatte han å gjøre notater i loggboken og snakke til opptakeren om bord. Over seg hørte han eksplosjoner. De kom fra gjenværende drivstoff i de overoppvarmede tankene i utstyrsmodulen.

Foran seg så han at utstigningsluken begynte å bule innover på grunn av den kraftige varmen den ble utsatt for. Røyk begynte å komme fra gummipakningen rundt luken. Mens varme gasser brant mot utsiden av veggene, så han at røyk fra avsvidd isolasjon begynte å fylle til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen. Siden han ikke hadde noen romdrakt og ingen hjelm på, kjente han varmen mot huden. (Først etter Sojuz 11-ulykken i 1971 begynte kosmonauter å bruke romdrakter under oppskyting og tilbakevending.) Når som helst kunne den intense varmen utenfra brenne seg gjennom luken eller veggene nær luken.

Sojuz 5

Tegning som viser hvordan en høydramatisk fase i tilbakevendingen av Sojuz 5 så ut. Nesepartiet med utstigningsluken vender i fartsretningen. Denne delen av romfartøyet utsettes her for en ekstrem varmebelastning denne delen av det ikke er bygd for å tåle over tid.

Volynov merket hvordan han ble stadig sterkere presset ut av setet og mot stroppene som holdt ham fast i det. Han satt jo med fronten av kroppen i fartsretningen, istedenfor med ryggen i fartsretningen, slik det normalt skulle vært.

Idet Volynov innså at han bare hadde sekunder igjen å leve, rev han ut de siste sidene han hadde skrevet i loggboken og stappet dem på innsiden av klærne sine, i håp om at de skulle forbli uskadet.

Rett etterpå hørte Volynov et nytt, kraftig smell og merket en voldsom rystelse i hele kabinen. Romfartøyet gjorde noen kraftige kast - og endte opp med varmeskjoldet i fartsretningen. Den voldsomme belastningen av varmepåkjenning og luftmotstand hadde omsider brukket over festene mellom utstyrsmodulen og til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen. Sistnevnte var endelig fri og rettet seg da automatisk opp med varmeskjoldet pekende fremover i fartsretningen.

Sojuz

Typisk syn ut av vinduet på et Sojuz-romfartøy i den delen av tilbakevendingen der varmebelastningen er høy. Luften utenfor varmes opp og ioniseres til et rødlig plasma. Små partikler som rives løs fra romfartøyet, lager lysstriper. Bildet er tatt av den italienske ESA-astronauten Roberto Vittori på en av de to Sojuz-ferdene han har vært med på.

Volynovs bekymringer var langt fra over. Mange spørsmål raste gjennom hodet hans. Var varmeskjoldet blitt skadet av den uplanlagte måten utstyrsmodulen brakk løs på? Hadde varmebelastningen på toppen av til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen skadet eller ødelagt den skjøre fallskjermen i beholderen der foran?

Romfartøyet roterte raskt rundt lengeaksen sin. Alt drivstoffet som skulle brukes til stillingskontroll, var oppbrukt. Han hadde ingen mulighet for å redusere romfartøyets rotasjonshastighet. Om fallskjermen kom ut, ville da fallskjermsnorene vikle seg inn i hverandre slik at fallskjermen ikke foldet seg ut og han styrtet i bakken med flere hundre kilometer i timen? (Akkurat det skjedde med Vladimir Komarov, da han omkom på Sojuz 1.) Hvor kom han til å lande? Ville radiosenderen i romfartøyet virke, sende ut signaler og fortelle bakkestyrkene som ventet på ham hvor han hadde landet?

Sojuz 5 kom ned om lag 2000 km fra det planlagte landingstedet. Volynov landet et stykke utenfor Orenburg i de snødekte Ural-fjellene. Fallskjermsnorene viklet seg delvis inn i hverandre og fallskjermen åpnet seg ikke helt. Likevel åpnet den seg nok til betydelig å redusere romfartøyets hastighet. Bremsemotorene som skulle avfyres rett over bakken for å dempe landingsstøtet, sviktet. Derfor ble støtet mot bakken mye kraftigere enn normalt. Det var så kraftig at rekylen sendte Volynov ut av setet og i veggen foran ham. Kjevebeinet brakk, flere av fortennene i overmunnen ble slått ut og han begynte å blø fra munnen.

Men Volynov hadde med mye flaks overlevd en av de mest dramatiske og farligste tilbakevendingene noe bemannet romfartøy noen gang har hatt.

I stillheten etter landingen hørte han en fresende lyd fra snø som ble smeltet og fordampet av det varme romskipet. Den dype snøen på landingsstedet hadde bidratt til å gjøre støtet mot bakken litt mykere enn det ellers ville vært.

Ikke før innså Volynov at han hadde overlevd, så kjente han den kalde luften utenfra som sivet inn i kabinen til ham. Utenfor var det full vinter og -38 °C. Volynov forstod at han raskt ville dø av kulde om han ble værende der.

Han kom ned litt før klokken 12 lokal tid på en dag med klart vær. Langt borte så han en søyle av røyk som steg opp mot himmelen. Volynov la i vei til fots mot røyksøylen. Han måtte gå noen kilometer, før han kom frem til et lite hus der det bodde noen bønder. Der fikk han husly, varme og mat.

Bakkestyrkene som skulle møte Volynov, hadde ingen peiling på om han var død eller levende. Radarobservasjoner hadde vist at romfartøyet kom til å lande langt fra det planlagte stedet i den nordlige delen av Kasakhstan.

Nå gikk det mange timer før helikoptere fant Sojuz 5 og landet i nærheten. Der kom bakkestyrkene frem til et romfartøy hvor luken var åpen, men der det ikke var noen inni. Og ingen var å se i nærheten.

Ved å følge Volynovs fotspor i snøen, og spor etter blod han hadde spyttet ut, fant de omsider frem til huset han var i.

Sovjetiske myndigheter besluttet raskt å gå til en total hemmeligholdelse av alt dette. Samtlige som kjente til episoden ble pålagt absolutt taushetsplikt om det som hadde skjedd. I årevis var det bare de involverte og noen få andre som visste om hvilket drama Volynov hadde vært gjennom.

I nesten 30 år forble dette en dyp og godt bevoktet hemmelighet - først i det sovjetiske, senere i det russiske - romprogrammet. Først i 1997 ble det frigitt opplysninger om hvor nær Sojuz 5 var å ende med en tragedie. Volynov har senere også gitt intervjuer om dette, og hele historien er etter hvert blitt kjent.

Du kan lese mer om Sojuz 5 i artikkelen Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 7. del i Nytt om Romfart nummer 50, 1984, sidene 47-49, 57, 66.

Siden Sojuz 5 har Sojuz-romfartøyet gjennomgått mange endringer. En av dem er at bane- og utstyrsmodulene lettere skal brekke løs fra til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen om noe går galt med den vanlige frakoblingen.

Sojuz TMA-10

Sojuz TMA-10 etter landing.

 

Det er ille nok at frakoblingen av modulene gikk galt på Sojuz TMA-11. Verre er det at det nå samtidig er blitt kjent at dette også var årsaken til at Sojuz TMA-10 hadde en ballistisk tilbakevending. Dette ble opplyst av samme Gerstenmaier etter Sojuz TMA-11.

Fra en romferge kommer det en strøm av telemetridata om systemene om bord og romfartøyets tilstand i hele tilbakevendingsfasen. Hvert eneste sekund under en tilbakevending har bakkekontrollen oversikt over status for alle systemer om bord.

Slik er det ikke med Sojuz. Der lagres slike data i en datamaskin om bord. Først etter landing kan dataene derfra hentes ut og analyseres. Derfor tar det lengre tid før man får detaljer omkring hva som skjedde med romfartøyet, hvordan det beveget seg og oppførte seg. Gerstenmaier antydet at det kan ta uker og måneder før disse dataene fra Sojuz TMA-11 er ferdig analyser.

Uansett synes én konklusjon klar: Samme feil har to ganger på rad skapt dramatiske situasjoner under en tilbakevending med et Sojuz-romfartøy.

Hvorvidt Sojuz TMA-10 eller 11 var i nærheten av å være livstruende for romfarerne om bord, er det ingen som sikkert vet. Det er ikke offentlig kjent rapporter som tyder på at situasjonen på noen av de ferdene var i nærheten av å være like dramatisk som for Volynov på Sojuz 5. Volynov var antakelig bare sekunder fra å dø da utstyrsmodulen endelig brakk løs fra til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen.

Gerstenmaier ville ikke spekulere på om Sojuz TMA-10 eller 11 var i nærheten av å ende med en tragedie. Isteden prøvde han å dempe inntrykket av at romfarerne ble utsatt for noen uvanlig fare på disse ferdene.

Mange uavhengige observatører stiller nå kritiske spørsmål ved kvalitetskontrollen russerne har i produksjonen av Sojuz-romfartøyer. Det tar om lag 2,5 år å produsere et Sojuz-romfartøy. Inntil 2007 ble det produsert to Sojuz-romfartøyer per år. Det dekket behovet med to årlige ferder til den internasjonale romstasjonen.

I 2009 skal den permanente besetningen i romstasjonen økes fra tre til seks personer. Da må det til enhver tid være to Sojuz-romfartøyer koblet til romstasjonen, mot ett nå. Årlig må det foretas fire Sojuz-ferder. Derfor ble produksjonskapasiteten for Sojuz i 2007 økt. Et nærliggende spørsmål etter hendelsene under de to siste Sojuz-landingene er om det har gått utover kvalitetskontrollen.

Likeledes stilles det spørsmål ved hvilken tilstand Sojuz TMA-12 er i. Det romfartøyet er nå koblet til Zarja-modulen på den internasjonale romstasjonen. Etter den ballistiske tilbakevendingen med Sojuz TMA-1, ble det også stilt spørsmål ved tilstanden til Sojuz TMA-2, som da var ved romstasjonen (se Hva gikk galt med landingen av Sojuz TMA-1? (eRomfart 2003-111)). Tilbakevendingen med Sojuz TMA-2 i oktober 2003 gikk imidlertid helt fint (se Besetningsbytte i den internasjonale romstasjonen (eRomfart 2003-177)).

Sojuz TMA-12

Sojuz TMA-12 fotografert rett før sammenkobling med romstasjonens Pirs-modul 10. april 2008. Det mørke feltet rundt fronten er skygge som kastes fra en del av romstasjonen. (NASA).

Noen har antydet at Russland bør ta ekstra kvalitetskontroller på Sojuz TMA-13 og sende opp det romfartøyet ubemannet til romstasjonen. Den nåværende langtidsbesetningen bør så bruke dette romfartøyet når den skal vende tilbake i oktober 2008. Ifølge dette forslaget kan man la Sojuz TMA-12 vende tilbake uten mennesker om bord.

Forløperen til Russland, fordums Sovjetunionen, gjorde nettopp noe slikt en gang i Saljut-programmet. Sojuz 33 ble skutt opp i april 1979 til Saljut 6. En feil i romskipets motorer gjorde at sammenkoblingen måtte avlyses. Sojuz 33 landet helt greit, men uten at målet med ferden ble nådd.

Sovjeterne var redd samme feil som rammet Sojuz 33, kunne være i Sojuz 32. Sistnevnte var alt koblet til Saljut 6 og skulle brukes til å returnere kosmonauter derfra. Man valgte da å sende opp Sojuz 34 ubemannet. Kosmonautene i Saljut 6 vendte tilbake til Jorden i Sojuz 34, mens Sojuz 32 foretok en ubemannet landing.

Du kan lese mer om dette i artiklene Soyuz 33 på mislykket ferd til Saljut 6 med bulgarer i Smånytt om Romfart nummer 4, 1979 og Sojuz 34 opp ubemannet, Sojuz 32 ned ubemannet i Smånytt om Romfart nummer 6, 1979.

Bakkekontrollen mistet altså radiokontakten med Sojuz TMA-11 i tilbakevendingsfasen. Årsaken hevdes å være at radioantennen på til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen ble ødelagt.

Til tross for at man mistet radiokontakten, stilles spørsmålet: Hvordan i all verden kunne russerne miste Sojuz TMA-11 av «syne»? Selv om tilbakevendingen forløp annerledes enn forventet, burde den russiske bakkekontrollen avgjort vite hvor Sojuz TMA-11 til enhver tid var i tilbakevendingsfasen. Landet hadde i hvert fall før i tiden radaranlegg som kunne registrere innkommende rakettstridshoder fra nær alle retninger. Slike burde også kunne holde følge med hvor Sojuz TMA-11 til enhver tid var.

Da Sojuz TMA-11 ikke «dukket opp» i det forventede landingsområdet til forventet tid, startet leteaksjoner. Av en eller annen grunn trodde man at romfartøyet hadde fløyet for langt og landet lenger øst enn det skulle. Etter erfaringene med Sojuz TMA-1 og Sojuz TMA-10, som begge landet for langt vest, hadde det vært nærliggende også å søke i den retningen.

Sojuz TMA-10

Sojuz TMA-10 fotografert etter landingen 21. oktober 2007.

 

Også Sojuz TMA-10 foretok, som nevnt, en ballistisk tilbakevending (se Sojuz TMA-10 har landet (eRomfart 2007-104)). Den malaysiske ferddeltakeren Sheikh Muszaphar Shukor skrev på nettsiden sin at gresset rundt romfartøyet begynte å brenne nokså kraftig etter landingen. Muligens ble det antent av eksosgassene fra rakettmotorene som avfyres bare et par meter over bakken idet et Sojuz-romfartøy lander. Røyk kom inn i kapselen og de tre romfarerne måtte stenge lufteventiler mot utsiden. De måtte lukke visirene på romdraktene og koble tilbake til å få luft inn i romdraktene fra romfartøyet.

Sojuz TMA-11 kom ned på en gresslette der man på bilder etter landingen ser brennende gress like ved. Romfartøyets fallskjerm skal visstnok ha tatt fyr.

Sojuz TMA-11

Et av helikopterene som skulle ta imot Sojuz TMA-11, er på vei mot landingsstedet. I bakgrunnen ses røyk fra gressbrannene i området. (NASA)

Lenge var det stor usikkerhet om det var Sojuz TMA-11 selv som hadde startet disse gressbrannene. Som på Sojuz TMA-10 kunne det tenkes at motoravfyringen rett før landing hadde startet brannene. Det ser imidlertid ut til at romfartøyet tilfeldigvis kom ned ved et felt der lokale bønder drev og brant gress av overflaten som en del av våronna.

Sojuz TMA-11

Sojuz TMA-11 landet i utkanten av området med gressavbrenning. Helt nederst til høyre ses ett av møtehelikoptrene. Sojuz TMA-11 ligger litt lenger til venstre. Enda litt lenger til venstre står flere biler. (NASA)

Om lag en halv time etter landing greide Malentsjenko å komme seg ut av setet sitt, få åpnet luken i toppen av Sojuz og komme seg ut. Der brukte han en satellittelefon de hadde med i romfartøyet til å ringe til bakkekontrollen. Frem til da ante ingen utenfor landingsstedet verken hvor besetningen var eller om de tre var i live.

Like etter at Malentsjenko hadde kommet seg ut, dukket det opp en bil med lokale innbyggere. De hjalp Whitson og Ji ut av romfartøyet. Først senere kom bakkebesetningene frem til landingsstedet.

Lederen for den statlige russiske romorganisasjonen, Anatoli Perminov, kritiserte besetningen både for å ha endret planene for tilbakevendingen og for ikke å ha gitt beskjed om dette over radio. Begge uttalelsene er svært merkelige og ufine overfor de tre romfarerne. Besetningen ville selvsagt ikke valgt å foreta en ballistisk landing bare for moro skyld. Og den hadde rett og slett ingen mulighet til å si fra om dette, i og med at den var uten noen radiokontakt med omverdenen.

 
Forrige eRomfart | Neste eRomfart | Alle eRomfart 2008
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.