Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Resultater fra Messengers Merkur-passering

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i eRomfart, nummer 2008-019, 07.02.2008 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Merkur

Bilde i falske farger av Merkur sammensatt av flere enkeltbilder tatt med Messengers vidvinkelkamera. Det store, lyse området oppe til høyre er Caloris Basin. Bildene i denne mosaikken ble tatt mellom 41 og 52 minutter etter at Messenger hadde passert nærmest Merkur. Avstandene bildene er tatt i varierte fra 12 800 km til 16 700 km. (NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Carnegie Institution of Washington)

Prosjektledelsen for Messenger har kommet med de første resultatene etter at romfartøyet passerte bare 200 km fra Merkur 14. januar 2008.

De 1213 bildene som ble tatt, viser at Merkur likner mindre på Jordens måne enn før antatt. Planetens merkelige magnetosfære ser ut til å være ganske forskjellig fra hvordan den var da Mariner 10 passerte Merkur tre ganger i 1974/75.

Med bildene fra Messenger ser man for første gang den fulle utstrekningen av det store Caloris Basin på Merkur. Diameteren ser ut til å være hele 1550 km, mens man etter Mariner 10 anslo den til 1280 km. Sletteområdene inni bassenget står klart frem med bedre refleksjonsevne enn sletter utenfor. Dette er det motsatte av hva man ser på Månen, der «havområdene» er mørkere enn andre terrengtyper.

Merkur

Det store Caloris Basin er en av de største nedslagsstrukturene i Solsystemet. Bassenget ble oppdaget da Mariner 10 passerte planeten. Den gang var bare den østlige delen av bassenget solbelyst og kunne fotograferes. Denne mosaikken er sammensatt av bilder fra Messenger (venstre del) og Mariner 10 (høyre del). Skillet mellom de to delene av mosaikken er markant fordi solvinkelen mot overflaten var annerledes da Mariner 10 passerte enn da Messenger gjorde det. Den stiplede gule sirkelen viser hvor stor forskerne anslo at Caloris Basin er etter Mariner 10. Dataene fra Messenger viser at Caloris Basin er større enn Mariner 10-dataene viste. Den stiplede blå sirkelen viser utstrekningen forskerne nå mener at bassenget har. (NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Carnegie Institution of Washington)

To eller flere kraterringer dannes i kratere med store diametre. Slike strukturer kalles gjerne for nedslagsbassenger. På Merkur oppstår dobbeltringede bassenger når diameteren er større enn om lag 200 km. Ved denne diameteren er de indre ringene typisk lave og oppstykkede. Overgangsdiameteren der dobbeltringede bassenger begynner å oppstå, er ikke den samme på alle himmellegemer. Selv om den i hovedsak er bestemt av gravitasjonsfeltets styrke ved overflaten, kan overgangsdiameteren også gi viktige data om de fysiske egenskapene til overflatematerialet.

Merkur

Det dobbeltringede krateret nede til høyre har en ytre diameter på omtrent 260 km. Innvendig ser krateret ut til å være fylt med jevne sletteområder som kan være av vulkansk opprinnelse. Flere rekker med sekundærkratere strekker seg radialt utover fra det dobbeltringede krateret. (NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Carnegie Institution of Washington)

Midt ute i Caloris Basin oppdaget man en merkverdig struktur som forskerne har kalt «Edderkoppen». En liknende struktur har man aldri før sett på Merkur og heller ikke på Månen. Strukturen består av flere hundre smale, flatbunnede fordypninger eller «renner». Disse «stråler» ut fra et komplekst sentralområde. Nær sentrum av strukturen er det et krater. Forskerne vet ikke om krateret har noe å gjøre med dannelsen av strukturen eller om det kom senere.

Merkur

Strukturen i Caloris Basin som forskerne har kalt Edderkoppen. Nedslagskrateret i midten har en diameter på omtrent 40 km. (NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Carnegie Institution of Washington)

Basert på tellinger av tettheten av kratere i Caloris Basin anslås alderen på denne strukturen til å være rundt 3,8-3,9 milliarder år. Nedslaget som dannet bassenget, gravde ut materiale fra dypt nede i Merkur-skorpen og brakte det opp til overflaten. Forskerne regner derfor med at kraterveggene rundt bassenget inneholder materiale som opprinnelig var dypt inne i Merkur.

Variasjoner i kratertettheten inni Caloris Basin gir et bilde av hvordan lava har strømmet over deler av bassenget tidlig i Merkurs historie. Disse strømmene viser at det har vært en betydelig mengde med vulkansk aktivitet på planeten. Hvor omfattende den vulkanske aktiviteten har vært på Merkur, vet man ennå ikke.

Til forskjell fra Månen er det på Merkur høye klippeformasjoner. Slike strukturer snor seg over avstander på flere hundre kilometer langs Merkur-overflaten. De gjenspeiler et mønster av forkastningsaktivitet tidlig i Merkurs og Solsystemets historie.

Merkur

Eksempel på et av de mange klippeløpene på Merkur. I høyre kant av bildet løper en klippeformasjon vertikalt gjennom bildet. Bildet har en utstrekning på omtrent 200 km. Det viser at slike strukturer kan strekke seg over flere hundre kilometer. (NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Carnegie Institution of Washington)

Merkur er liten og har høy tetthet. Styrken på gravitasjonsfeltet ved overflaten er 38 % av styrken ved jordoverflaten og omtrent den samme som på Mars. Dette til tross for at Mars har 40 % større diameter enn Merkur.

Fordi gravitasjonsfeltet på Merkur er sterkere enn på Månen, er nedslagskratere på Merkur forskjellige i utseende fra de på Månen. Materiale som slynges ut etter et nedslag på Merkur, faller ned nærmere nedslagsstedet enn hva tilfellet er på Månen.

Merkur

Litt over og til venstre for midten av bildet er et lite krater som det løper et markant sett av lyse striper ut fra. Slike lyse striper dannes når et legeme treffer en klode, som Merkur eller Månen, uten noen atmosfære. Etter hvert som tiden går, blir disse lyse stripene mørkere. Det skyldes partikler fra solvinden og nedslag av mikrometeoroider. Siden stripene fra dette lille krateret ennå er så lyse, må det ha blitt dannet nokså sent i Merkurs historie. (NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Carnegie Institution of Washington)

Observasjonene fra Messenger viste at Merkurs magnetfelt er omtrent som da Mariner 10 passerte. Fortsatt er det et mysterium hvordan Merkur kan ha et globalt magnetfelt. Forskerne mener at slike magnetfelt dannes av en slags gigantiske, naturlige dynamoer dypt inn i en planets flytende, metallrike ytre kjerne.

Av de fire jordliknende planetene - Merkur, Venus, Jorden og Mars - er det bare på den minste planeten (Merkur) og den største (Jorden) at det er et globalt magnetfelt. Merkur er så liten at den indre deler for lenge siden skulle ha blitt avkjølt og stivnet. Det ville i så fall satt en stopper for dynamoaktiviteten. Ennå er det derfor et uløst problem hva som er opphavet til Merkurs magnetfelt.

Merkur

Det 210 km store krateret Matisse (oppkalt etter den franske maleren Henri Matisse) ses her mens Messenger var på vei inn mot Merkur. (NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Carnegie Institution of Washington)

Messengers laserhøydemåler fungerte som den skulle. Høydemåleren produserte en flott mengde med data som gir en topografisk profil langs kratere og andre geologiske strukturer langs romfartøyets fotspor på Merkur.

Bakkenettet på Jorden lyktes fullt ut med detaljerte observasjoner av hvordan radiosignalene fra Messenger varierte i perioden nærmest Merkur. Ut fra disse vil man etter hvert få nye data om variasjoner i planetens gravitasjonsfelt.

Merkur

Kratere nær terminator (skillelinjen mellom dag og natt) på Merkur. Krateret til høyre i nedre del av bildet heter Sullivan og har en diameter på omtrent 135 km. Bildet ble tatt med Messengers telekamera på vei inn mot nærpasseringen av Merkur. (NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Carnegie Institution of Washington)

Nærpasseringen av Merkur 14. januar 2008 ga en betydelig endring i Messengers bane. Før nærpasseringen gikk Messenger i en bane rundt Solen på 0,33 AE x 0,75 AE, med en inklinasjon på 5,0° i forhold til ekvator på Merkur. Etter passeringen er banen på 0,32 AE x 0,70 AE. AE er en forkortelse for Astronomisk Enhet, der 1 AE er lik Jordens middelavstand fra Solen, som er knapt 150 millioner kilometer.

Les mer om Messenger i artikkelen Messenger klar for historisk ferd til Merkur (eRomfart 2004-155) og om den første Merkur-passeringen i Messenger klar for første nærpassering av Merkur (eRomfart 2008-006), Messenger med nærpassering av Merkur (eRomfart 2008-007) og Alle Messenger-data er ankommet Jorden (eRomfart 2008-010).

Merkur

Øverst i bildet er Merkurs nordpolområde, fotografert med Messengers telekamera. Bildet ble tatt 1 time og 34 minutter etter passering av punktet nærmest Merkur. Avstanden til planeten var da omtrent 32 000 km. (NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Carnegie Institution of Washington)

 
Forrige eRomfart | Neste eRomfart | Alle eRomfart 2008
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.