Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Hubble-romteleskopet ressurskartlegger områder på Månen

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i eRomfart, nummer 2005-144, 22.10.2005 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Med NASAs satsing på å vende tilbake til Månen med mennesker (se NASAs planer for bemannet retur til Månen (eRomfart 2005-133)), er det en fornyet interesse for å kartlegge ressurser på Månen. Her er det snakk om ressurser som kan være nyttige for astronauter der, som områder med oksygenholdige mineraler. Et eksempel på slike mineraler er ilmenitt, som inneholder titanoksid. Fra slike mineraler kan man utvinne oksygen.

Månen

Nede til venstre Aristarchus-krateret, lenger opp til venstre Schröters dal. Den enden av dalen som vi her ser, kalles Kobrahodet, på grunn av likheten med en kobra. Bildet ble tatt i ultrafiolett og synlig lys 21. august 2005. (NASA, ESA og J. Garvin (NASA/GSFC))

Hubble-romteleskopets avanserte kartleggingskamera har en unik evne til å ta bilder i ultrafiolett lys. Kameraet ble i august 2005 brukt til å ta bilder av utvalgte områder på måneoverflaten, for å kartlegge variasjoner i mineral­sam­men­set­ningen der. Disse observasjonene vil telle med når man skal bestemme landingssteder for fremtidige bemannede måneferder.

Blant områdene som er blitt fotografert, er Aristarchus-platået med omgivelser og landingsområdene til Apollo 15 og Apollo 17. Fra de to siste har man jo prøver, slik at man der har god kjennskap til den faktiske sammensetningen av mineraler. Ved å sammenholde det man vet fra måneprøvene med observasjonene Hubble-romteleskopet har gjort, kan man lettere tolke bilder tatt av områder som man ikke har prøver fra.

Månen

Fra observasjoner Hubble-romteleskopet gjorde på flere bølgelengder av Aristarchus-platået, har forskerne laget utsnitt i falske farger. Fargevariasjonene sier noe om variasjoner i mineral­sam­men­set­ningen på overflaten. (NASA, ESA og J. Garvin (NASA/GSFC))

Aristarchus-platået er et av de områdene på Månen som forskerne er mest interessert i. Innenfor et forholdsvis lite område er det der flere typer geologiske strukturer, fra nyere kratere til gamle riller som antas å ha blitt gravd ut av flytende lava. Aristarchus-platået, som ligger om lag 2 km over det omkringliggende slettelandet, er som en øy med betydelig geologisk kompleksitet.

Den mest iøynefallende strukturen på platået er Aristarchus-krateret. Det er om lag 42 km i diameter og vel 3 km dypt. Alderen anslås til 100-900 millioner år, noe som gjør det til et av de yngste av de store kratrene på Månen.

På platået er det flere riller, strukturer som likner på elvedaler og som er dannet ved at lavarør har kollapset. Videre er det der vulkanske materialer som er blitt slynget ut i voldsomme vulkaneksplosjoner.

Som alle vet, var Apollo 17 den siste månelandingsferden. Tidligere i Apollo-programmet var planen å foreta månelandinger med ytterligere tre ferder, Apollo 18, 19 og 20. Etter den første vellykkede månelandingen med Apollo 11, offentliggjorde NASA 29. juli 1969 en plan for de gjenværende Apollo-ferdene, til og med Apollo 20.

Den gangen var planen for Apollo 18 å lande nettopp på Aristarchus-platået, nær Schröters dal. Nedskjæringer i NASA-budsjettet for 1971 gjorde at planene om Apollo 18-ferden (og Apollo 19) ble skrinlagt 2. september 1970. Da Apollo 18 ble avlyst, var det mest sannsynlige landingsstedet for ferden endret til krateret Gassendi.

Harrison Schmitt, som var oppført som pilot i månelandingsfartøyet på Apollo 18, ble overført til Apollo 17-besetningen, da Apollo 18 ble skrinlagt. Schmitt var den eneste geologen blant astronautene. Da det ble klart at Apollo 17 ville bli den siste månelandingen, kom det et betydelig press fra forskere om at en geolog måtte få komme til Månen på den ferden. Schmitt skjøv dermed ut Joe Engle. Engle var opprinnelig satt opp som pilot for månelandingsfartøyet på Apollo 17, men gikk glipp av en ferd til måneoverflaten.

Månen

Taurus-Littrow-området på Månen fotografert i ultrafiolett og synlig lys av Hubble-romteleskopet 16. august 2005. Den hittil siste bemannede månelandingsferden, med Apollo 17, landet ved den gule sirkelen, omtrent midt på bildet. Nord er opp. (NASA, ESA, J. Garvin (NASA/GSFC) og Erik Tronstad)

Månen

Bildet av Taurus-Littrow-området er her lagt oppå en digital terrengmodell over området. Den gule ellipsen markerer landingsstedet for Apollo 17. Vi ser vestover, så nord er til høyre. (NASA, ESA, J. Garvin (NASA/GSFC) og Erik Tronstad)

Månen

Eugene Cernan tok dette bildet på måneoverflaten på Apollo 17. Midt på bildet Harrison Schmitt ved månekjøretøyet de hadde med. Til høyre ses kanten av krateret Shorty. Bildet er tatt i samme retning som foregående bilde er laget. (NASA)

Månen

Et kart som viser beliggenheten av de områdene på Månen som Hubble-romteleskopet observerte i august 2005. (NASA, ESA, J. Garvin (NASA/GSFC) og Erik Tronstad)

 
Forrige eRomfart | Neste eRomfart | Alle eRomfart 2005
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.