Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Ikke helt vellykket DART

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i eRomfart, nummer 2005-050, 18.04.2005 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

DART er en forkortelse for Demonstration of Autonomous Rendezvous Technology. Formålet med satellitten, som er bygd og skutt opp i regi av NASA, var å prøve ut teknologier for automatisk nærmøte med andre romfartøyer.

DART og MUBLCOM

DART (oppe til venstre) nær MUBLCOM. I enden av DART lyser en rød laser. Impulsene fra den reflekteres fra reflektorer på MUBLCOM og brukes til å beregne avstanden mellom de to. Så nær som dette kom DART aldri til MUBLCOM. (Orbital Sciences)

Ferden startet fra Vandenberg Air Force Base (VAFB) i California, USA klokken 18.27 norsk sommertid 15. april 2005. Da tok et Lockheed L-1011-fly av fra rullebanen der. Under den ene vingen hang en Pegasus XL-bærerakett, med DART i toppen. Ferden gikk vestover, utover Stillehavet, til en posisjon ved 36° N og 123° V.

Nær den posisjonen ble Pegasus XL/DART sluppet fri klokken 19.26.52. Etter noen sekunder i fritt fall startet motoren på Pegasus XL klokken 19.26.57. Vel 12 minutter senere var DART oppe i sin planlagte polbane i om lag 500 km høyde. Senere ble banens høyeste punkt hevet til rundt 760 km.

Foran seg hadde DART en meget hektisk sett med oppgaver, som alle skulle utføres i løpet av bare 24 timer. Så skulle prosjektet være over. Fra satellitten ble skutt opp med Pegasus, skulle den beregne og utføre alle manøvrer selv. Det var rett og slett teknisk umulig å påvirke satellittens gjøremål med kommandoer fra bakken.

DART tok opp jakten på den militære amerikanske satellitten MUBLCOM (MUltiple paths, Beyond-Line-of-sight COMmunications). Den ble skutt opp i 1999 og er blant annet utstyrt med laserreflektorer. MUBLCOM brukes ikke lenger, men er fortsatt «i live».

DART og MUBLCOM

Slik skulle DART (nederst og nærmest) og MUBLCOM ha fløyet i formasjon over Latin-Amerika. Det ble det aldri noe av. (Orbital Sciences)

I løpet av de neste 11 timene fungerte alt tilsynelatende som det skulle. DART kom seg til en posisjon bare 100 m fra MUBLCOM. Derfra skulle DART ha fortsatt inn til en avstand av bare 15 m fra MUBLCOM. De påfølgende timene skulle DART ha gjort flere manøvrer bort fra og inn mot MUBLCOM. På det nærmeste skulle DART ha manøvrert seg til en avstand av bare 5 m fra den militære satellitten. Alle disse manøvrene skulle DART ha gjort på egen hånd, uten noen som helst kommandoer fra bakken.

Da DART første gang var 100 m fra MUBLCOM, gikk imidlertid noe galt. Datamaskinen om bord fant ut at DART hadde brukt for mye drivstoff og hadde for lite drivstoff igjen til å kunne gjennomføre alle planlagte manøvrer. Dermed avsluttet DART hele testprogrammet sitt.

Istedenfor å fortsette tilnærmingen til MUBLCOM, snudde DART og manøvrerte seg bort fra den. Så avfyrte DART en av sine større motorer og brakte seg selv ned i en lavere bane. Fra den banen kommer DART innen 10 år til å komme ned i atmosfæren og brenne opp. Akkurat det er helt etter de opprinnelige planene.

Formålet med DART var å prøve ut teknikker for automatisk å foreta nærmøter med andre romfartøyer. Dette er med tanke på i fremtiden å kunne utføre helautomatiske sammenkoblinger mellom romfartøyer, uten inngripen fra noen bakkekontroll.

Første del av DARTs oppgaver ble vellykket gjennomført, nemlig å finne frem til og komme til en posisjon forholdsvis nær MUBLCOM. Alle senere nærmanøvrer ble det imidlertid ikke noe av. Totalt sett var DART langt fra vellykket, men var heller ingen total fiasko.

DART

Kledt i reflekterende folie er DART montert til toppen av Pegasus XL. (Orbital Sciences)

En fremtidig anvendelse (av flere) av teknikkene DART skulle prøve, er i forbindelse med ubemannet retur av prøver fra Mars. Det ubemannede romfartøyet med overflateprøvene vil bli skutt opp fra Mars-overflaten. I Mars-bane må det foreta et 100 % automatisk møte og sammenkobling med et moderfartøy der. Prøvene overføres til moderfartøyet, som så bruker en rakettmotor til å komme seg ut av Mars-bane og tilbake til Jorden.

USA har lang erfaring i å foreta møter og sammenkoblinger i rommet, en historie som går helt tilbake til Gemini-programmet i midten av 1960-årene. Samme type teknikker ble praktisert i både Apollo- og romfergeprogrammene. I alle disse sammenkoblingene har imidlertid minst et av de to romfartøyene vært bemannet. Alle amerikanske sammenkoblinger har følgelig skjedd under manuell kontroll. Det kan man ikke være avhengig av i mange fremtidige prosjekter. Derfor er det viktig for USA å utvikle og beherske teknikker for helautomatisk sammenkobling av romfartøyer i rommet.

I motsetning til USA har Sovjetunionen i nesten 40 år behersket og praktisert teknikker med automatisk møte og sammenkobling av romfartøyer. Første gang det skjedde var med Kosmos 186 og 188 allerede i oktober 1967. (Se en kort omtale av dette i artikkelen Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 4. del i Nytt om Romfart nummer 37, 1981, sidene 8-10, 34.) Senere har Sovjetunionen/Russland stadig benyttet denne teknikken for å koble Sojuz- og Progress-romskip til romstasjoner. Senest sist søndag brukte det russiske Sojuz TMA-6 slike automatiske teknikker for å gjennomføre møte og sammenkobling med den internasjonale romstasjonen (se Sojuz TMA-6 koblet til den internasjonale romstasjonen (eRomfart 2005-049)).

 
Forrige eRomfart | Neste eRomfart | Alle eRomfart 2005
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.