Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Hva gikk galt med landingen av Sojuz TMA-1?

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i eRomfart, nummer 2003-111, 23.06.2003 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Sojuz TMA-1

Til venstre (i romdrakt) står Budarin, på landingsstedet til Sojuz TMA-1. Til høyre (med ansiktet vendt mot fotografen) omfavnes Bowersox av en av hjelpemannskapene. Rett bak ryggen til Bowersox kan vi så vidt se litt av ansiktet til Pettit. I bakgrunnen Sojuz TMA-1. (Energia)

Sojuz TMA-1

Igjen ser vi Budarin til venstre. Nede til høyre sitter Pettit. Slik Sojuz landet, på siden, var det enklere for romfarerne å komme seg ut, enn om romfartøyet var blitt stående oppreist, på varmeskjoldet. (Energia)

Besetning Sojuz TMA-1

To døgn etter landingen holdt de tre en pressekonferanse i Stjernebyen utenfor Moskva. Fra venstre Bowersox, Budarin og Pettit. (NASA)

Under tilbakevendingen 4. mai 2003 av Sojuz TMA-1 gikk noe galt. Romfartøyet kom for bratt inn i atmosfæren og landet omtrent 460 km for tidlig. Om bord var den forrige langtidsbesetningen fra den internasjonale romstasjonen, Kenneth Bowersox, Nikolai Budarin og Donald Pettit. Etter landingen tok det 2,5 timer før de ble funnet og rundt 4 timer før det første helikopteret med hjelpemannskaper landet ved Sojuz-romfartøyet. (Se notisen Sojuz TMA-1 bommet på landingsstedet (eRomfart 2003-085).)

Omtrent i halvparten av alle Sojuz-landinger ender romfartøyet opp på siden. Så også med Sojuz TMA-1. Det gjorde det lettere for besetningen å komme seg ut på egen hånd, noe de også gjorde. Pettit var så svekket etter 163 døgn i rommet at han ikke greide å stå oppreist. Da hjelpemannskaper omsider kom, måtte han bæres i båre om bord i helikopteret. I Astana, hovedstaden i Kazakhstan, måtte han igjen bæres på båre om bord i flyet som fraktet de tre til Stjernebyen utenfor Moskva. Selv sa Pettit senere litt selvironisk at «det er ikke så enkelt å være lang og tynn».

Under en normal tilbakevending er hele Sojuz-romfartøyet vippet litt fremover, mot fartsretningen. Luften strømmer da rundt kapselen på en måte som gir et lite løft. Det reduserer luftmotstanden noe, og følgelig også bremsekraften besetningen om bord føler. Normalt blir største retardasjon 4,34 g, noe som inntrer i omtrent 36 km høyde.

For at øvre kant av varmeskjoldet skal kunne vippes fremover på denne måten, er Sojuz bygd slik at tyngdepunktet ligger til side for kapselens geometriske senterpunkt. Før inntreden i atmosfæren roteres romfartøyet slik at tyngdepunktet ligger i riktig stilling. Dette krever at datamaskinen om bord vet hva som er «opp» og «ned». Her gikk noe galt i Sojuz TMA-1, ved at autopiloten plutselig «mistet retningssansen».

Når det skjer, kobles autopiloten over til et reservesystem. Det setter romfartøyet i langsom rotasjon rundt lengdeaksen, slik at tyngepunktet roterer rundt den. Slik stabiliseres romfartøyet. Romfartøyet får ingen løftekraft av luftstrømmen rundt det, men faller ned gjennom atmosfæren omtrent på samme måte som en stein. Det følger da en ballistisk bane. Dermed kommer romfartøyet for fort ned i tykkere lag av atmosfæren og har større hastighet der enn det skulle hatt. Det gjør i sin tur til at oppbremsingen der blir kraftigere enn når en løftebane følges. Besetningen opplever dette som en betydelig større maksimal g-belastning enn 4,34 g. På Sojuz TMA-1 var den oppe i over 8 g.

Jurij Semjonov, lederen for Energia, bedriften som bygger Sojuz-romfartøyene, var raskt ute med å si at årsaken var at «det amerikanske besetningsmedlemmet i Sojuz» ikke hadde trykket på den riktige knappen. Selv om både Bowersox og Pettit er amerikanere, betød dette i praksis Bowersox. Bare han hadde støtteoppgaver for Sojuz-kommandør Budarin under tilbakevendingen.

Vestlige observatører var skeptiske til denne raske forklaringen fra Semjonov. Semjonov har det av og til med å «skyte fra hofta». Og Bowersox bedyret sin uskyld, og sa han var helt sikker på at heller ikke Budarin hadde trykket på feil knapp. Også Budarin sa at besetningen ikke hadde gjort noe som skulle få kontrollsystemet om bord til å koble over til reservesystemet. Uavhengige observatører stilte spørsmål ved om noe hadde vært galt i Sojuz' kontrollsystem.

Sojuz TMA-1

Sojuz TMA-1 ved Bajkonur-kosmodromen i oktober 2002. Romfartøyet forberedes til oppskyting. (Energia)

Senere undersøkelser har vist at årsaken til at Sojuz' kontrollsystem skiftet over til ballistisk modus, var en feil i kontrollsystemet. Feilen er ikke introdusert med Sojuz TMA-versjonen, men har vært der helt siden Sojuz T-versjonen ble innført i 1979. Et tilsvarende problem har aldri oppstått før. Sannsynligheten for at den skal inntreffe, er da også svært liten, omkring 1/7000.

Den russiske kommisjonen som har undersøkt saken, mener det ikke er nødvendig å gjøre noe med Sojuz TMA-2, som er tilkoblet den internasjonale romstasjonen. Andre kilder har antydet at det heller ikke er mulig å gjøre noe med dette problemet i dette romfartøyet.

De to romfarerne i den internasjonale romstasjonen, Jurij Malentsjenko og Edward Lu, skal vende tilbake til Jorden i Sojuz TMA-2 i oktober 2003. Sammen med seg vil de da ha den spanske ESA-astronauten Pedro Duque, som skal opp til romstasjonen en drøy uke før dette. Alle tre har fått inngående orienteringer om det som skjedde med Sojuz TMA-1. Derfor mener man at man har kontroll på dette problemet, og at det ikke vil gjenta seg.

Sojuz TMA-2

Sojuz TMA-2 ved Bajkonur-kosmodromen i april 2003. Til­ba­ke­vend­ings­mo­dulen (med et sirkulært vindu) er i midten. (Energia)

Sojuz TMA-3, som er under bygging og som Duque skal skytes opp i, vil bli modifisert. Dermed vil akkurat denne feilen ikke kunne oppstå når Sojuz TMA-3 skal lande en gang våren 2004.

I slutten av landingsfasen mistet bakkekontrollen radiokontakten med Sojuz TMA-1. En av fallskjermsnorene skal ha ødelagt en radioantenne. Etter landingen var det noen antenner på det liggende romfartøyet som vendte mot bakken, mens tre ikke foldet seg ut. Derfor fikk man heller ikke opprettet radiokontakt med besetningen etter landing. Besetningen fikk aldri gitt beskjed til bakkemannskapene om at de hadde foretatt en ballistisk tilbakevending, og var kommet ned flere hundre kilometer fra landingsstedet.

Akkurat denne siden av Sojuz-tilbakevendingen er noe merkverdig. Som nevnt innledningsvis tok det 2,5 timer før hjelpemannskapene i det hele tatt fant Sojuz TMA-1 og de tre romfarerne. Inntil da var det bare de som visste at de hadde landet godt og hadde det bra, der de befant seg midt ute i «ingensteds», på en stor steppe i Kazakhstan.

Kazakhstanske myndigheter visste selvsagt når og hvor Sojuz TMA-1 skulle vende tilbake. Likevel var det tydeligvis ingen radarsystemer på bakken som registrerte romfartøyets ferd gjennom landets luftrom, og at det landet på feil sted. Enkelte har derfor stilt spørsmål ved landets kontroll med eget territorium. Betyr dette at hvem som helst bare kan fly inn i landet og lande hvor de vil, uten fare for å bli oppdaget av noe system for kontroll av landets luftrom?

Likeledes er det en klar svakhet og en sikkerhetsrisiko at tok så lang tid å finne romfarerne. Denne gangen var det fint vær og gode landingsforhold for helikoptere på landingsstedet. Derfor var det aldri noen fare for besetningen. Landingsforholdene og landingsstedet behøver ikke nødvendigvis være så gunstige som i dette tilfellet.

Et eksempel på dette er Voskhod 2, som i mars 1965 landet omtrent 385 km fra det planlagte landingsstedet. Området var så tettpakket med trær at det var umulig for helikoptere å lande der. Videre var det helt dekket med snø, som var opptil to meter dyp, og det var flere kuldegrader ute. De to kosmonautene, Aleksei Leonov og Pavel Beljajev, ble oppdaget forholdsvis raskt, men man kunne ikke få dem ut med en gang. Varme klær ble sluppet ned til dem. Likevel ble de tvunget til å tilbringe to kalde og ubehagelige netter ved romfartøyet. Først den tredje dagen greide hjelpemannskaper å få dem ut.

I dette tilfellet var ingen av kosmonautene skadet eller svekket etter et langt opphold i rommet. Derfor var det aldri noen fare for livene til de to. På bakgrunn av dette eksempelet, og hvor svekket Pettit var etter det lange oppholdet i romstasjonen, kan man lett tenke seg situasjoner der det kan ha avgjørende betydning at romfarerne finnes raskt etter landing.

Et resultat av den lange tiden det tok å finne Sojuz TMA-1, er at det i fremtiden skal være med en satellittbasert mobiltelefon i Sojuz-romfartøyer. Regelen vil tre i kraft alt fra Sojuz TMA-2. Et Progress-romfartøy skal ha med en slik telefon, visstnok en basert på Iridium-systemet, opp til den nåværende rom­sta­sjons­be­set­ningen. Dessuten skal fremtidige Sojuz-romfartøyer utstyres med satellittnavigator basert på GPS-systemet. Dermed vil besetningen raskt kunne finne ut hvor de er, og kan oppgi posisjonen sin til hjelpemannskapene.

 
Forrige eRomfart | Neste eRomfart | Alle eRomfart 2003
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.