Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 
 

Spørsmål og svar

 

Skriv ut | Tips en bekjent

 

Spørsmål

Hvordan blir man astronaut? Hvilken utdannelse må man ha? Hvilke krav stilles?

Svar

Julie Payette

Julie Payette plasker ned i et basseng under trening på nødprosedyrer foran romfergeferd STS-96. (NASA)

For bare få år siden virket det utenkelig at andre enn russere og amerikanere kunne ha håp om å fly i rommet. Fra den bemannede romfartens barndom i 1961 og frem til 1978 hadde kun folk fra USA og Sovjetunionen deltatt på romferder. I 1978 startet et program kalt Interkosmos, der Sovjetunionens allierte fikk anledning til å sende en representant på en romferd, og tsjekkeren Vladimir Remek fikk æren av å bli den første ikke-amerikaner eller ikke-sovjeter i rommet. Ingen av disse representantene fløy mer enn én gang i rommet, og programmet ble avviklet på begynnelsen av 1980-tallet. I ettertid kan det virke som om programmets største verdi var av propagandamessig art, men rommet var omsider åpnet for andre enn supermaktenes egne romfarere.

I 1978 etablerte den europeiske romorganisasjonen European Space Agency (ESA) et astronautkorps bestående av tre personer fra Vest-Tyskland, Sveits og Nederland, og disse ble de første profesjonelle romfarerne utenfor USA og Sovjetunionen. Astronautene skulle delta på flere amerikanske romfergeferder, og fikk langt grundigere opplæring enn deltagerne i Interkosmos-programmet hadde fått.

Roberto Vittori

Roberto Vittori (ESA-astronaut fra Italia) under overlevelsestrening vinterstid i Russland. (ESA/ASI-Star City)

I 1992 ble korpset utvidet med seks nye astronauter. Norge var blitt medlem i ESA i 1987, og fikk for første gang stille kandidater. Norske myndigheter la for sikkerhets skyld listen høyere enn ESA selv gjorde, og valgte ut fem kandidater blant over 150 søkere for videre konkurranse med søkere fra de andre medlemslandene. Én av disse var blant 25 semifinalister, men kom dessverre ikke med blant de seks utvalgte.

De siste årene har Norsk Astronautisk Forening mottatt stadig flere henvendelser fra unge mennesker som lurer på hvordan de skal gå frem for å bli astronauter. Det er bakgrunnen for denne artikkelen. Tipsene som gis i artikkelen gir naturligvis ingen garanti for at man til slutt blir astronaut, men de kan forhåpentligvis styrke sjansene en god del.

Dominic Gorie

Dominic Gorie trener på nødsituasjoner i et basseng ved Johnson-romsenteret i Houston, Texas. Han bruker radioen for å kalle opp «hjelp». (NASA)

Det er en utbredt oppfatning at astronauter er en form for supermennesker, både fysisk og psykisk. Inntrykket kan styrkes når man hører om folk som amerikaneren Story Musgrave, som var astronaut mellom 1967 og 1997. Musgrave fløy totalt seks ferder før han sluttet i en alder av 62 år. Før han ble astronaut hadde han fullført to «bachelor»-grader (i matematikk/statistikk og kjemi), to «master»-grader (i opera­sjons­ana­lyse/pro­gram­mer­ing og fysio­logi/bio­fysikk) og full legeutdannelse. Mens han var astronaut tok han for sikkerhets skyld mastergraden i litteratur, jobbet med ytterligere en «master»-grad i historie og en doktorgrad i fysiologi og jobbet deltid som kirurg ved sykehuset i Denver, Colorado. Alt dette i tillegg til å få fire barn og sysle med poesi og litteraturkritikk på fritiden! La det være sagt med en gang: Folk av Musgraves kaliber er sjeldne, også blant astronauter!

Catherine Coleman

Catherine Coleman har samlet sammen fallskjermen sin etter et treningshopp. (NASA)

Astronauter behøver ikke å være overmennesker. De fysiske kravene til romfarere er mindre strenge enn de var tidligere, både fordi påkjenningene under oppskyting og landing er mindre enn de var i gamle dager og fordi vi nå vet mye mer om hvordan mennesket tåler å oppholde seg i verdensrommet. Likevel må astronauter fortsatt være i god fysisk form, og det er ikke til å legge skjul på at dersom den fysiske formen er det eneste som skiller to kvalifiserte astronautkandidater fra hverandre, velger man den av dem som er i best form.

For øvrig er det lurt å ta godt vare på syn og hørsel. Dette er faktorer som spiller inn ved valg av astronauter, men også her er det litt slingringsmonn. Mange astronauter bruker briller eller kontaktlinser. Høreapparater er dog ikke observert i jordbane ennå, så vær forsiktig med bruken av hodetelefoner og andre remedier som skaper støy nær øret!

Claudie Haigneré

Claudie Haigneré (Frankrike) i ferd med å gå inn i en Orlan-romdrakt i Stjernebyen utenfor Moskva, Russland. (ESA/S. Corvaja)

Vel så viktig som den fysiske formen er imidlertid hvilken bakgrunn man har med hensyn til utdannelse og erfaring. Om bord i romfartøyene har man bruk for folk som er spesialister på forskjellige ting, og det er svært vanlig at astronauter har ingeniørutdannelse eller har studert fag som fysikk, kjemi, biologi, biokjemi eller medisin. Matematikk og astronomi er også gjengangere, og det har til og med slengt innom en og annen veterinær og geograf. Det er også en fordel å ha solide kunnskaper om datamaskiner og bruken av dem. Konkurransen er veldig stor, så det lønner seg absolutt å ha skaffet seg gode karakterer og minst tre års arbeidserfaring i det fagfeltet man er utdannet innenfor.

Med utgangspunkt i det norske utdanningssystemet er den «sikreste» veien frem til en utdannelse som er interessant i astronautsammenheng å fordype seg i realfag på videregående skole med så mye matematikk, fysikk og kjemi som mulig. Deretter vil du minst måtte ta bachelorgraden ved universitetet (fortsatt innen realfagene) eller ingeniørutdanning. Helst bør du satse på mer utdanning og ta sikte på mastergraden eller sivilingeniør. Å komme så langt tar gjerne fem-seks år fra man starter studiet. Det er faktisk ikke så dumt å gå enda lenger og ta en doktorgrad i fysikk, kjemi, astronomi eller astrofysikk. Svært mange astronauter har nettopp denne type utdanning. Dette kan høres mye ut, men dersom du har interesse for fagene vil det sikkert ikke oppleves som så ille. Det viktigste når man setter seg et mål er å arbeide jevnt og trutt og ikke gi seg, selv om man møter motbakker underveis.

Jurij Gidzenko og Roberto Vittori

Jurij Gidzenko (nærmest kamera) trener sammen med Roberto Vittori (Italia) i en Sojuz-simulator. (ESA/ASI-S. Corvaja)

Hvis man kan slå i bordet med en solid faglig bakgrunn og generelt god helse, er det i utgangspunktet håp for de fleste. Det er ikke dumt å ta i hvert fall deler av studiene i utlandet, både for å få bredere erfaring og for å lære seg fremmedspråk godt. Tilnærmet flytende engelsk er et krav uansett. Europeiske astronauter må i tillegg beherske tysk og/eller fransk, siden mye av treningen deres foregår i Europa. Russisk er også et pluss. Verdens romnasjoner samarbeider stadig tettere, og besetningene ombord i romfartøyene kommer svært ofte fra flere ulike land. I mai 1997 oppholdt astronauter fra fem forskjellige land seg i den amerikanske romfergen og den russiske romstasjonen Mir, som da var koblet sammen!

Pamela Melroy

Pamela Melroy under trening i en romfergesimulator foran STS-112. Hun sitter i den trykkdrakten som astronautene bruker under oppskyting og landing i romfergen. (NASA)

Omtrent halvparten av astronautene har bakgrunn som jagerflyvere i militæret, men har nesten alltid en solid utdannelse innenfor realfagene i tillegg. En fordel med flyverbakgrunn er at man allerede har vært gjennom en meget grundig utsilingsprosess med hensyn til fysisk og psykisk styrke, og dette kan for folkene som plukker ut astronauter være en god pekepinn på om man har det som skal til. En annen fordel er at jagerflyvere får deler av utdannelsen sin i USA, og de får dermed solid erfaring i bruk av engelsk.

Andre viktige ting er evne til å samarbeide med andre, også i pressede situasjoner, og man bør være glad i å lære og formidle, dette siste ikke minst fordi astronauter ofte skal holde foredrag og delta i intervjuer og annen opplysningsvirksomhet. Betydningen av gode sosiale evner kan ikke overdrives!

Det er også viktig å kunne vise til at man har allsidige interesser, både innenfor yrke, utdanning og fritid. Sammen med det som er sagt før, skulle dette antyde at både spesialisering og bredde er viktig.

Den amerikanske romorganisasjonen NASA plukker ut astronauter omtrent annet hvert år, og antallet søkere ligger hver gang på mellom 2500 og 4000. Av disse plukkes det ut 20-30 stykker, så konkurransen er beinhard.

Kalpana Chawla

Kalpana Chawla er et eksempel på at det går an å bli astronaut, selv om man ikke er født i USA. Chawla ble født, vokste opp og gikk på skole i India. Hun dro til USA for å ta videreutdannelse der, fikk så amerikansk statsborgerskap og ble senere opptatt som astronaut av NASA. Dessverre omkom hun på sin andre romferd, under tilbakevending i romfergen Columbia 1. februar 2003. (NASA)

Grunnen til at jeg nevner NASA, er at organisasjonen faktisk har plukket ut flere astronauter i årenes løp som enten er eller har vært utenlandske statsborgere. I 1967 var John Llewellyn og Phillip Chapman blant de heldige. De var opprinnelig fra henholdsvis Wales og Australia. I 1980 ble Franklin Chang-Díaz plukket ut. Han kom opprinnelig fra Costa Rica. Michael Foale (astronaut fra 1987) er både britisk og amerikansk statsborger, og det samme gjelder Piers Sellers, som ble plukket ut i 1996. I 1992 kom australieren Andrew Thomas med i korpset, og i 1994 Kalpana Chawla fra India og Carlos Noriega fra Peru. Fernando Caldeiro fra Argentina var én av dem som ble plukket ut i 1996. Felles for alle disse er at de ble amerikanske statsborgere før de søkte seg til astronautkorpset, og at de hadde studert og/eller jobbet i USA en stund. Det er altså godt mulig for en utlending å bli amerikansk astronaut!

Den europeiske romorganisasjonen ESA (European Space Agency) har, som tidligere nevnt, et eget astronautkorps. De europeiske astronautene deltar på ferder med amerikanske eller russiske romfartøyer, og for tiden er det 16 stykker i aktiv tjeneste. Disse kommer fra Belgia, Frankrike, Italia, Nederland, Spania, Sveits, Sverige og Tyskland. I løpet av de neste ti årene kommer ESA sikkert til å plukke ut nye astronauter, og sjansen er til stede for at én av dem vil komme fra Norge. I dag er 15 land medlemmer av ESA, og det heter seg at man på sikt skal ha med astronauter fra alle disse landene, så vi får bare smøre oss med tålmodighet.

ESAs krav til astronautkandidater:

  • Søkeren må være bosatt i et av ESAs medlemsland, og landet må delta i organisasjonens bemannede program. (For eksempel deltar ikke Storbritannia, Finland og Østerrike i det bemannede programmet, men Norge gjør det.)
  • Søkeren bør være mellom 27 og 37 år gammel
  • Søkeren bør være mellom 153 og 190 cm høy
  • Søkeren må beherske engelsk
  • Søkeren må ha en universitetsgrad eller tlsvarende innen realfag, ingeniørfag eller medisin, og minst ha tre års arbeidserfaring etter avsluttet utdanning
  • Det er en fordel med flyvererfaring
  • Søkeren må ha god fysisk og psykisk helse og normal vekt
  • Søkeren må ha gode logiske evner, god hukommelse, konsentrasjon, romfølelse og fingerferdighet
  • Søkeren må være høyt motivert, fleksibel, empatisk innstilt overfor andre og følelsesmessig stabil. Man må kunne samarbeide godt med folk fra ulike kulturer over lang tid
  • Søkeren må ha kjennskap til ulike fagfelter og dokumentert høy kompetanse innenfor sitt eget fagfelt

NASAs krav til astronautkandidater:

  • Søkeren må minst ha en «bachelor»-grad innen matematikk, fysikk, biologiske vitenskaper eller ingeniørfag. Ferdspesialistkandidater må i tillegg ha minst tre års arbeidserfaring fra sitt fagområde. Det er en fordel med en høyere grad, som eventuelt kan erstatte deler av arbeidserfaringen
  • Søkere som vil bli piloter må ha minst 1000 timer som sjefspilot på jetfly, og helst være prøveflyvere. De må bestå NASAs klasse 1 helsetest og være mellom 64 og 76 tommer
  • Søkere som vil bli ferdspesialister må bestå NASAs klasse 2 helsetest og være mellom 58,5 og 76 tommer
  • Søkeren må være lagspiller, men også vise selvstendighet og selvsikkerhet

NASA opererer ikke med noen alderskrav, og har tidligere rekruttert folk som har vært fra 26 til 50 år gamle.

Patrick Forrester

Patrick Forrester trener foran romfergeferd STS-105. Han bruker utstyr for virtuell virkelighet for å trene på arbeidsoperasjoner han skulle utføre på ferden. (NASA)

Listene over ønskede egenskaper er som vi ser omfattende. Det er viktig å huske at ikke alle kravene er absolutte. Selv om listen kan virke avskrekkende på de fleste av oss, er det fullt mulig for en godt motivert person å tilegne seg de fleste egenskapene ved målrettede utdannings- og yrkesvalg og egentrening.

Så langt har artikkelen dreid seg om folk som blir karriere-astronauter. Det er imidlertid mange som har vært i rommet uten egentlig å kunne kalles astronauter. Det kan dreie seg om forskere eller spesialister som kun deltar på én ferd. De er med fordi de har utviklet eksperimenter eller apparatur som befinner seg om bord i romfartøyet. Til disse folkene stilles det ikke så strenge fysiske krav, men til gjengjeld må de ha en enorm kunnskap om sitt fagområde.

Så litt om hvordan astronauter blir valgt ut.

Frank De Winne

Frank De Winne (ESA-astronaut fra Belgia) trener på å komme seg inn i og ut av en romdrakt mens han er vektløs. Her oppnås vektløshet i opptil 20-30 sekunder om gangen i et fly som flyr langs en parabelformet bane. (ESA/Star City)

I USA plukker man som nevnt ut nye kandidater annet hvert år. Opptaket blir annonsert i fagblader og deler av den vanlige pressen, og her blir det vanligvis opplyst hvilke minstekrav som stilles. Fra søkerne siler man først ut alle som ikke fyller samtlige krav. Blant dem som er igjen innkaller man et større eller mindre antall personer som virker spesielt interessante til intervjuer og fysiske og psykiske tester. Her må man blant annet greie ut om sin bakgrunn, og det virker som om NASA er svært interessert i hvorfor man ønsker å bli astronaut. På grunnlag av disse intervjuene og undersøkelsene blir det igjen foretatt utsilinger til man sitter igjen med det antallet kandidater man ønsker å ta opp.

De heldige utvalgte gjennomgår deretter en grunnopplæring som tar et drøyt år. Her skal de lære mye om hvordan romfergen fungerer og hvordan man arbeider om bord i den. Videre får de opplæring i bruk av radio og datamaskiner, og de lærer å hoppe i fallskjerm. Andre emner er astronomi, navigasjon, overlevelsesteknikk (i tilfelle nødlanding), flyvning og så videre. I løpet av kurset blir aspirantene vurdert, og man er ikke garantert å få bestått. Imidlertid er det ennå ingen som har strøket på dette kurset.

Takao Doi og Winston Scott

For å simulere perioder med vektløshet på mer enn 20-30 sekunder, trener man under vann. Takao Doi og Winston Scott (i hvite romdrakter) trener her på arbeidsoppgaver de skulle utføre på romvandringer på STS-87. (NASA)

Etter grunnopplæringen følger ett år hvor astronautene spesialiserer seg. De som skal være piloter på romfergen øver intensivt ved hjelp av simulatorer og spesielle fly. De fleste astronautene blir såkalte ferdspesialister. Dette er folk som skal arbeide med eksperimenter om bord og ta seg av slike ting som utplassering og reparasjon av satellitter og bygging av den internasjonale romstasjonen. Disse legger hovedvekten av treningen sin på romfergesystemer som ikke har med selve styringen av fergen å gjøre, og de lærer å bruke romdrakt og å styre romfergens robotarm.

Først etter disse to årene kan man regne med å bli plukket ut til en spesiell ferd, og før denne kan starte må astronautene trene på hvordan eksperimentene på akkurat denne ferden skal utføres og på andre ting som er unike for den enkelte ferd, for eksempel å hente inn en ødelagt satellitt for reparasjon eller koble seg til romstasjonen. Det er ikke uvanlig at astronautene trener mellom ett og to år foran hver enkelt ferd de deltar på!

Undervannstrening

En ukjent kosmonaut trener på romvandring i et stort basseng i Stjernebyen utenfor Moskva, Russland. (ESA)

Europeiske astronauter plukkes ut på lignende vis. Her er det vanlig at hvert medlemsland i ESA velger ut fem-seks kandidater, som så blir sendt videre til nye utsilingsrunder sentralt. For ti år siden var det 22 000 europeere som søkte om opptak i ESAs astronautkorps. Seks av dem ble plukket ut.

Etter utnevnelsen gjennomgår europeiske astronauter et grunnkurs av rundt ett års varighet ved det europeiske astronautsenteret i Köln, Tyskland. Deretter er det vanlig at de drar til USA eller Russland for å følge vanlig astronautopplæring der, slik at de blir kvalifisert til å delta på ferder med den amerikanske romfergen eller til den internasjonale romstasjonen ISS. Det tar minst ett år å utdannes som ferdspesialist på den amerikanske romfergen eller ferdingeniør på det russiske Sojuz-fartøyet. I tillegg kommer gjerne forberedelser av ett til to års varighet før hver enkelt ferd man deltar på.

Janet Kavandi

Janet Kavandi trener under vann foran romvandringer på STS-91. (NASA)

Opptak av europeiske astronauter har så langt funnet sted i 1978 og 1992. I 1998, 1999, 2000 og 2002 fikk korpset nye medlemmer, men dette var folk som ble overført fra de nedlagte, nasjonale astronautkorpsene i Tyskland, Frankrike og Italia. Flere av dem hadde allerede fløyet i rommet før de kom til ESA. Det er ikke blitt meldt når neste vanlige uttak starter. Imidlertid regner jeg med at dette blir kunngjort av de enkelte medlemslandenes nasjonale romorganisasjoner, og i vårt tilfelle vil det være Norsk Romsenter. Personlig tror jeg vi kan vente et nytt uttak tidligst rundt 2005, sannsynligvis ikke før nærmere 2010. Årsaken er at ESA nå har et tilstrekkelig antall astronauter som stort sett er såpass unge at de neppe slutter med det første.

Neste NASA-uttak ventes ikke før tidligst i 2004. Egentlig skulle man ha tatt ut et nytt kull i 2002, men dette er blitt utsatt fordi man for øyeblikket har alle astronautene man trenger og fordi man har behov for å spare penger. I skrivende stund (mars 2003) har ennå ikke alle som ble tatt ut i 1996 fløyet, og man har ikke en gang begynt å sende opp kullene fra 1998 og 2000.

Har du tilgang til Internett, kan jeg anbefale at du besøker noen av disse sidene for å få mer opplysninger om romfart og astronautyrket:

Artikkelen er basert på et foredrag holdt på Norsk Astronautisk Forenings jubileumskonferanse lørdag 27. oktober 2001, og ble også publisert i foreningens tidsskrift Romfart i 2003.

Tekst: Per Olav Sanner

 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.