Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Shiva-teorien

Av Vegard Engstrøm

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 29. årgang, nummer 110, april-juni 1999, sidene 32-37 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Shiva er hinduenes gud for skapelse og ødeleggelse, og han symboliserer Universets rytme. Han manifesterer seg som en grasiøs danser, og når dansen er slutt vil Universet opphøre å eksistere. Men ødeleggelsen blir alltid fulgt av ny skapelse, og nye verdener vil kunne reise seg fra asken av de gamle. Disse hindu-metaforene er bakgrunnen for navnet til Shiva-hypotesen, en forklaring på hvorfor det kanskje finnes en syklus på 30 millioner år for slike katastrofer og fornyelser, slik geologiske data kan tyde på.

I Jordas historie er masseutryddelser blitt fulgt av en voldsom utvikling der nye arter har fylt de tomme nisjene etter en global katastrofe. For flere tilfeller av slike masseutryddelser er det nå bevist at det var et nedslag av en asteroide eller en komet som forårsaket katastrofen. Kan det være mulig at periodiske nedslag er årsaken til de gjentatte masseutryddelsene?

Noen forskere er overbevist om at nedslag av himmellegemer har vært en viktig del av evolusjonen her på Jorda, og undersøkelser tyder på at masseutryddelser som kan knyttes til slike nedslag finner sted med omtrent 30 millioner års mellomrom. Enkelte forskere har så foreslått at denne syklusen skyldes kometskurer som trekkes inn mot Sola på grunn av Solsystemets pendelbevegelse opp og ned gjennom planet til vår galakse Melkeveien. Dette er den omstridte Shiva-hypotesen, og om den skulle vise seg å være sann, så innebærer det at livet her på Jorda utvikler seg i takt med dette utenomjordiske «fyrverkeriet».

Fra Gubbio til Chicxulub

Oppdagelsen av unormalt høye konsentrasjoner av det sjeldne grunnstoffet iridium i et tynt leirelag i en fjellformasjon nær den italienske byen Gubbio førte til store endringer i de geologiske fagkretser. Walter og Luis Alvarez og deres kolleger ved Berkeley-universitetet i California foreslo at dette skyldtes støvet etter et gigantisk nedslag av en asteroide eller komet for 65 millioner år siden. På dette tidspunktet ble dinosaurene og 75 % av resten av livet her på Jorda plutselig utryddet (se figur 1).

Omfattende undersøkelser i kjølvannet av denne teorien ledet til oppdagelsen av et gigantisk, 65 millioner år gammelt krater på Yucatán-halvøya i Mexico, samt bevis for en stor tsunami (kjempeflodbølge) i Mexico-gulfen og i Karibien på samme tid, i tillegg til avleiringer av nedfall fra krateret. The Planetary Society sendte to ekspedisjoner til Belize i Mellom-Amerika i 1995 og 1996 for å se på disse avleiringene.

Chicxulub-krateret på Yucatán-halvøya har en diameter på over 200 km, og er nøyaktig 65 millioner år gammelt. Dette er med andre ord nærmest et «fellende bevis» for det katastrofale nedslaget som markerer K/T-overgangen mellom kritt og tertiær. Alle store landdyr (det mest kjente eksemplet er dinosaurene) ble utryddet; det samme gjaldt mange planter og de fleste virvelløse dyr i havet, inkludert mer enn 95 % av alt overflateplanktonet. K/T-nedslaget spredte et lag av nedfall verden over.

Dette laget inneholder unormalt mye iridium (først observert ved Gubbio), men også andre sporstoffer, samt mineralkorn som bærer preg av kraftig juling, glassliknende tektitter og mikrotektitter, mineralet stishovitt (en form for silikondioksid som bare dannes under ekstremt høyt trykk) og sot, som antakeligvis skyldes at mesteparten av plante- og dyrelivet rett og slett brant opp.

Chicxulub-krateret ble laget av en asteroide eller komet med en diameter på omtrent 10 km, og de katastrofale resultatene av et nedslag på denne størrelsen innebærer en «atomvinter» på grunn av enorme støvmengder i atmosfæren. Seks måneder med mørke og kulde kom i tillegg til en tåke av svovelsyre som kanskje varte i flere år, og som kan ha bidratt til å senke temperaturen ytterligere.

Kjemiske reaksjoner i ildkulen fra selve nedslaget kan etter kort tid ha ført til ekstremt sur nedbør, og glødende nedfall omtrent som fra et vulkanutbrudd kan ha startet skogbranner over store deler av planeten, noe som førte til all soten i K/T-laget.

Endringer i verdenshavene var viktige i K/T-skillet. Jan Smit fra Vrije Universiteit i Nederland har studert en liten del av et K/T-lag i Spania i detalj. Med bare noen få tusen års oppløsning har han vist at de plutselige utryddelsene av overflateplanktonet som produserte kalsiumkarbonat sammenfaller med toppene i iridiumkonsentrasjonen. En plutselig nedgang i sammensetningen av karbonisotoper i avleiringene tyder på at produktiviteten i havoverflaten sank drastisk, dette på grunn av at overflateplanktonet langt på vei var utryddet. Denne effekten kalles «Strangelove-hav», etter en kultfilm fra 1960-tallet som ender med atomkrig og tilintetgjørelse av planeten. Strangelove-havet varte i 500 000 år, mens det tok hele 1,5 millioner år for plantelivet på land å komme seg igjen.

Selv om «atomvinteren» nok var for kort til å kunne oppdages i sedimentene, viser sammensetningen av oksygenisotoper i karbonatskjellene til planktonet en betydelig endring ved dette skillet, noe som tilsvarer en oppvarming på 8-10 grader celsius i flere tusen år.

Denne oppvarmingen kan ha blitt forårsaket av en økning i karbondioksid-innholdet i atmosfæren på grunn av den store forstyrrelsen i karbonkretsløpet, eller det kan skyldes mindre skyer. Dimetylsulfid-gass som avgis fra overflateplankton utgjør nemlig mesteparten av kondensasjonskjernene når det dannes skyer over verdenshavene.

Katastrofesykluser

Jack Sepkoski fra Universitetet i Chicago har samlet data som viser hvor stor prosentdel av de marine artene som er blitt utryddet over de siste 540 millioner år (se figur 1). Variasjonen gjenspeiler det faktum at det alltid dør ut noen arter. I denne sammenhengen er K/T-skillet bare én av mange topper i utryddelsesraten, der det ser ut til å være et slags «utgangsnivå» for utryddelsesprosenten på 10-20.

Andre store masseutryddelser forekom på slutten av ordovicium (rundt 438 millioner år siden), i midten av devon (rundt 365 millioner år siden), på slutten av perm (rundt 250 millioner år siden) og på slutten av trias (rundt 203 millioner år siden).

Den største masseutryddelsen vi kjenner til er den som skiller perm og trias. Da døde 96 % av alle de marine artene ut, sammen med de fleste virveldyrene (amfibier og krypdyr), plantene og insektene, ifølge en undersøkelse av Dave Raup, også ved Universitetet i Chicago. Sepkoskis diagram viser også rundt 20 mindre masseutryddelser, der mellom 20 og 50 % av de marine artene ble utryddet.

Årsakene til masseutryddelser er blitt grundig debattert i det geologiske forskermiljøet. Den geologiske tenkemåten har lenge stridd mot idéen om plutselige endringer gjennom katastrofer, og selv om mange geologer nå vil vedgå at masseutryddelsen i slutten av kritt nok skyldtes et nedslag av et annet himmellegeme, er det konsensus om at masseutryddelser generelt skyldes et komplisert samspill mellom mer normale jordiske faktorer, som endringer i havnivået, klimaendringer og konkurranse mellom forkjellige arter. Noen geologer hevder at årsakene til masseutryddelser er så kompliserte at vi aldri vil kunne forstå dem fullt ut.

Hvis det imidlertid stemmer at K/T-masseutryddelsen skyldtes ettervirkningene av et stort nedslag, har vi tilgang til en effektiv hypotese som kan gi en generell forklaring på masseutryddelser, og denne hypotesen kan testes på en rekke måter.

Sammenheng mellom kratre og masseutryddelser

Ut fra en oversikt over de kjente nedslagskratrene på planeten vår, kan vi undersøke hvorvidt det finnes en generell sammenheng mellom slike kratre og masseutryddelser. I utgangspunktet har arbeid gjort av Eugene Shoemaker og hans kolleger ved US Geological Survey, basert på observasjoner av asteroider og kometer som krysser Jordens bane samt tellinger av kratre på Månen og andre planeter, ført til en konklusjon om at legemer store nok til å forårsake et krater på størrelse med Chicxulub-krateret kolliderer med Jorda med rundt 100 millioner års mellomrom. En tommelfinger-regel er at diameteren til krateret er rundt 20 ganger større enn diameteren til legemet som slår ned, og Chicxulub-krateret er omtrent 200 km i diameter.

Omtrent fem eller seks slike nedslag har forekommet på Jorda de siste 600 millioner årene, og det stemmer overens med de fem store masseutryddelsene i samme periode (se figur 1). Kollisjoner med mindre objekter - med en diameter på fem til seks kilometer - vil forekomme med omtrent 20 til 30 millioner års mellomrom, og disse vil da stå for de rundt 20 mindre masseutryddelsene vi finner ut fra fossilene.

Undersøkelser av atmosfæren, klimaet og økologiske effekter av et stort nedslag har gjort det klart at slike hendelser representerer de kraftigste forstyrrelsene for livet på Jorda. Derfor burde vi forvente at de registrerte masseutryddelsene skal stemme overens med de store nedslagene vi kjenner til.

Ved å benytte den gjennomsnittlige tiden mellom masseutryddelser og nedslag av forskjellige størrelser har Dave Raup funnet en sammenheng mellom størrelsen på et nedslagskrater og omfanget av en tilhørende masseutryddelse. Resultatene bekrefter ikke bare at det er en rimelig sammenheng her, men indikerer også at det er en minstestørrelse for kratre som fører til masseutryddelser.

Kratre med en diameter under rundt 60 km, forårsaket av legemer med en diameter på to til tre kilometer, vil ikke forårsake masseutryddelser som er store nok til å lage en topp i kurven til Jack Sepkoski (se figur 1). Og det finnes faktisk en rekke kratre med en diameter på mellom 40 og 60 km som ikke kan knyttes til noen masseutryddelse, i overenstemmelse med denne teorien.

Den største utryddelsen noensinne

En annen måte å etterprøve en generell teori om nedslag og masseutryddelser er å detaljundersøke de geologiske data for andre masseutryddelser og sammenlikne disse med dataene for skillet mellom kritt og tertiær. Strangelove-hav er observert i forbindelse med flere av masseutryddelsene, og på slutten av perm forekom det plutselige fall i forholdet mellom karbonisotopene. Som vist i et arbeid av William T. Holser ved Universitetet i Oregon og andre, indikerer dette massedød og redusert produksjon av biomasse i havene, i likhet med det som er funnet ved K/T-overgangen (se figur 2).

En analyse av disse dataene, gjort av Andre Adler og Michael R. Rampino ved Universitetet i New York, tyder på at disse store endringene fant sted i løpet av mindre enn 50 000 år, og at de godt kunne ha vært momentane. Tegn på plutselige, globale oppvarminger og ustabilt klima på slutten av perm bekreftes av utviklingen i forholdet mellom oksygen-isotopene.

Mange deler av det geologiske materialet fra perm/trias-skillet viser at så å si alt pollen som var typisk for perm forsvant, noe som indikerer en dramatisk masseutryddelse av alt planteliv. Et tynt lag akkurat ved skillet inneholder utelukkende én type pollen, fra sopp. Dette viser en økologisk katastrofe der alle landplanter ble drept, og sopp stortrivdes på de store mengdene dødt organisk materiale, en situasjon som gjerne kan sammenliknes med det berømte uttrykket «silent spring» fra 1950-tallet.

Etter hvert dukket bregneaktige planter opp igjen og bredte seg utover kontinentene, men det tok hele fire millioner år å oppnå full variasjon blant planteartene igjen. Dette forstyrrelsesmønsteret er likt det ved K/T-overgangen, der utryddelsen av plantelivet ble fulgt av en ufruktbar periode der bare bregner og sopp rådet grunnen.

Finnes det så bevis for et stort nedslag ved perm/trias-overgangen? To perm/trias-lag med høye forekomster av iridium er funnet ved flere utgravninger (se figur 2). Disse verdiene er betraktelig svakere enn de tilsvarende ved K/T-skillet, noe som tyder på at legemene som traff Jorda var kometer, som stort sett består av is og antakeligvis inneholder mindre iridium enn asteroidene, som er mesteparten stein.

Bevisene for at et nedslag har spilt en viktig rolle i masseutryddelsen ved skillet mellom perm og trias, den mest drastiske massedøden som er funnet i de geologiske data, er besnærende, og geologene leter stadig etter nye tegn på slike nedslag. Både i Australia og i Antarktis er det funnet prøver av kvartskorn som bærer preg av et mulig sjokk som et nedslag ville ha påført dem. Greg Retallack fra Universitetet i Oregon og andre står bak dette arbeidet, og hvis det blir bekreftet, vil det kunne bevise sammenhengen mellom kosmiske nedslag og den største masseutryddelsen gjennom tidene.

Kometskur i devon?

Masseutryddelsen i devon (omtrent 365 millioner år siden) kjennetegnes av de samme plutselige fallene i sammenhengene mellom karbonisotopene som ved K/T-skillet. Utryddelsen av virvelløse dyr i havet muliggjorde tydeligvis en oppblomstring av alger i grunt vann, noe som førte til enorme matter av alger på havbunnen. Slike matter utvikler seg vanligvis ikke, fordi sjøsnegler beiter på algene. Masseutryddelsen av disse beitedyrene gjorde det altså mulig for algene å spre seg uten grenser.

I forbindelse med algemattene finner vi en topp i iridium-innholdet. Noen påstår at denne økningen ikke skyldtes et nedslag som spredte støv i atmosfæren, men at de viltvoksende algene absorberte iridium fra miljøet rundt og dermed konsentrerte det i algemattene som utgjør utryddelseshorisonten. Imidlertid kan dette iridiumet godt ha stammet fra sjøvann med et ekstra høyt iridium-innhold på grunn av nedfall fra et nedslag.

Philippe Claeys, nå ved Universitetet i Berlin, og andre har funnet glassaktige mikrotektitter i nærheten av masseutryddelsen som også bekrefter nedslagsteorien. I tillegg preges havbunnen i devon av kaotiske steder som bærer preg av avsetninger etter en tsunami, tilsvarende de fra K/T-utryddelsen. Vi vet om flere nedslagskratre med en radiometrisk bestemt alder på omtrent 365 millioner år, blant annet Siljanringen i Sverige (55 km i diameter) og Charlevoix-krateret i Canada, som er på samme størrelse. Summen av disse bevisene tyder på at det forekom nedslag, kanskje fra en kometskur, og at disse muligens forårsaket masseutryddelsen i devon.

Et annet eksempel på at flere samtidige nedslag kan ha forårsaket en masseutryddelse, finner vi ved skillet mellom jura og kritt. Med andre ord kan den verden som gikk under da kritt-tiden endte med et stort nedslag for 65 millioner år siden nærmest ha blitt åpnet med en serie mindre nedslag.

Tre kratre er blitt datert i nærheten av jura/kritt-overgangen, omtrent 142 til 144 millioner år siden: Det er Gosses Bluff i Australia, som er 22 km i diameter og 143 millioner år gammel, Morokweng-formasjonen i Sør-Afrika, som er 70 km i diameter og 145 millioner år gammel, og Mjølnir-formasjonen i Barentshavet, som er 40 km i diameter og 142 millioner år gammel. Mjølnir forbindes med et avsetningslag som er rikt på iridium, og kvartskorn som bærer preg av nedslag er blitt funnet så langt unna som 2500 km.

Mindre nedslag og regionale utryddelser

Manson-krateret i den nordvestlige delen av Iowa antas å ha oppstått for 74 millioner år siden, da et to kilometer bredt legeme slo ned, og det er et kroneksempel på de regionale effektene av et relativt lite nedslag. Krateret har en diameter på omtrent 35 km.

En jakt på nedfall vest for Manson-krateret, i marine avsetninger fra samme tid, førte til oppdagelsen av mineraler med tydelig preg av nedslaget i Crow Creek-delen av Pierre Shale i det sørøstlige Sør-Dakota. Dette har blitt tolket som en mulig avsetning etter en tsunami. Beregninger viser at den kraftige eksplosjonen og den påfølgende ildkulen antakeligvis drepte så å si alle dyr på land og i grunne havområder innen en radius av hundrevis, kanskje tusen, kilometer fra nedslagsstedet.

Det har vært mye diskusjon om hvorvidt dinosaur-bestanden i de vestre delene av Nord-Amerika var på vei nedover i løpet av de siste 10 millioner år før nedslaget som endte kritt-tiden for 65 millioner år siden. Mange paleontologer har hevdet at det faktum at mange dinosaurarter forsvant i god tid før K/T-overgangen viser at et nedslag ikke kan ha forårsaket masseutryddelsen.

Imidlertid kan det være mulig at dinosaurene i Amerika døde ut tidligere på grunn av en regional katastrofe, forårsaket av Manson-nedslaget. På det tidspunktet Manson-nedslaget fant sted, forsvant hele ni dinosaur-arter i det vestre Nord-Amerika. Like etter kom en periode med innvandring og hurtig evolusjon blant andre dinosaur-arter, i tillegg til store endringer i pattedyr og marine krypdyr, for eksempel plesiosaurene.

Infernoet som fulgte nedslaget vises best blant fossilene. Det er funnet store samlinger med dinosaurknokler som bærer preg av voldsomme hendelser, deriblant noen som inneholder hele flokker med over 10 000 hadrosaurus-aktige individer, i en 74 millioner år gammel avsetning i Montana, omtrent 1400 km fra Manson-krateret.

I omtrent samme avstand viser den berømte «fossile skogen» nær Chaco Canyon i New Mexico at trær plutselig ble drept og begravd på stedet, muligens av selve nedslaget og den påfølgende brannen, eller kanskje av flodbølger forårsaket av nedslaget. I laget over finnes en rekke små fossile pattedyr, som antakeligvis har benyttet anledningen til å formere seg idet alle de store reptile landdyrene i regionen forsvant.

Hvis denne hypotesen om regionale utslettelser på grunn av mindre nedslag holder stikk, burde det være mulig å finne regionale effekter av andre nedslag på samme størrelse som Manson-krateret relativt hyppig blant fossiler fra hele verden.

Shivas galaktiske kalender

Etter å ha analysert utryddelsene over de siste 250 millioner årene har Dave Raup og Jack Sepkoski funnet en syklus på rundt 26 millioner år. Nyere arbeid, utført på en forbedret og utvidet database over masseutryddelser av Michael R. Rampino og Bruce Haggerty ved Universitetet i New York, viser at en syklus på omtrent 30 millioner år kan spores gjennom alle de 540 millioner år som det finnes data for.

De opprinnelige oppdagelsene til Dave Raup og Jack Sepkoski fikk både Richard Stothers ved NASAs Goddard Institute for Space Studies samt Michael R. Rampino og, uavhengig av disse, Walter Alvarez og Rich Muller ved Berkeley-universitetet i California, til å analysere dataene for nedslagskratre, og de fant en tilsvarende syklus på omtrent 30 millioner år i sannsynligheten for et stort nedslag.

Videre ser det ut til at grupper av kratre med omtrent samme alder henger nøye sammen med tilfeller av masseutryddelser. Disse resultatene indikerer at mange nedslagshendelser, mest sannsynlig fra kometskurer, har forårsaket periodiske masseutryddelser.

Hvis den omtrentlige syklusen for nedslag og masseutryddelser på 30 millioner år er korrekt, kan den være forbundet med et velkjent astronomisk fenomen - nemlig Solsystemets regelmessige bevegelse opp og ned gjennom planet til galaksen Melkeveien. Samtidig som Solsystemet roterer rundt galaksens senter, dupper det også opp og ned, omtrent som en hest på en gammeldags tivolikarusell. Denne syklusen fører Solen og planetene gjennom den mer tettpakkede delen av den diskosen som galaksen utgjør med omtrent 30 millioner års mellomrom (se figur 3).

Richard Stothers og Michael R. Rampino var de første til å foreslå at denne bevegelsen gjennom galakseplanet, der det er fullt av stjerner og interstellare gass- og støvskyer, kunne føre til gravitasjonsforstyrrelser av noen av de billioner av kometer som går i bane rundt Sola i Oort-skyen, noe som igjen kunne resultere i kometskurer i de indre delene av Solsystemet. Astrofysiker John Matese og hans kolleger ved Universitetet i Sørvest-Louisiana har bekreftet at gravitasjonskreftene fra massen til himmellegemene som ligger i galakseplanet er tilstrekkelige til å rive løs kometer, som kommer i en skur innover mot Sola.

Denne dommedags-syklusen er veldig relevant med tanke på dagens fare for nedslag, siden Solsystemet passerte galakseplanet i løpet av de siste få millioner år. Hvis denne teorien stemmer, kan det derfor være en sverm av kometer på vei fra Oort-skyen mot de indre planetene i denne stund.

Selv om vi er langt fra sikre på vår forståelse av kosmiske katastrofer, peker spennende funn innen både astronomi, geologi og historien til livet på Jorda mot en generell teori som forbinder masseutryddelser, og kanskje også andre geologiske hendelser, med nedslag av store kometer og asteroider på Jorda.

Sett fra denne synsvinkelen forekommer masseutryddelser av liv i atskilte pulser. Vesentlige miljøforstyrrelser viser seg i form av endringer i sammensetningen av karbonisotopene, og klimaforstyrrelser kan sees ut fra endringer i balansen mellom oksygenisotopene.

Masseutryddelsene følges gjerne av en periode med hurtig evolusjon blant de overlevende artene, med nykommere som fyller de ledige nisjene for liv etter en slik global katastrofe. Slik kan vi si at Chicxulub-nedslaget for 65 millioner år siden gjorde slutt på den mesozoiske verden fylt av kjempeøgler og flygende reptiler, og banet veien for den moderne verden med pattedyr og fugler. Og slik, som Shiva, ødeleggeren, fører sykliske nedslag til verdens ende, mens en ny verden oppstår.

Nedslagshypotesen for masseutryddelser, som begynte med en utgravning i et tynt leirelag i Gubbio, har fått økende teoretisk og empirisk støtte, og utgjør et vesentlig, samlende konsept blant geo-fagene. Denne nye forståelsen av kosmiske nedslag som en viktig årsak til utvikling i Jordas historie viser veien mot en revolusjonerende endring av vårt syn på kosmos.

Tekst til illustrasjoner brukt i artikkelen

I en elvedal nær den italienske byen Gubbio finner vi lagvise spor etter historien: Mørk sandstein fra tertiær ligger over hvit sandstein fra kritt. Mellom disse er et tynt leirelag som inneholder unormalt mye iridium og mineraler som har vært utsatt for voldsomme hendelser. Dette markerer den berømte kritt/tertiær-overgangen, da dinosaurene døde ut. (Michael R. Rampino)

Chicxulub-krateret ligger begravet under avsetninger på Yucatán-halvøya i Mexico. Dette radarbildet viser overflatetrekk som avslører det underliggende krateret. En svak X til høyre for midten viser en vei som krysser overgangen til kraterbunnen. Legg også merke til at det langs kystlinja ligger en rekke ferskvannskilder som skyldes krateret under. (JPL/NASA)

Figur 1: Fem store og omtrent 20 mindre masseutryddelser har funnet sted i løpet av de siste 540 millioner år, slik dette diagrammet over marine arter viser. Symbolene over utryddelsestoppene indikerer dokumentasjon for henholdsvis store nedslagskratre (†), annet bevis for nedslag (*) eller mindre topper i iridiumnivået (0). Store utryddelsestopper som er eldre enn 450 millioner år kan like gjerne skyldes manglende fossiler som reelle masseutryddelser. (Data: Jack Sepkoski)

Figur 2: Kurven til høyre viser sammensetningen av karbonisotoper ved en utgravning i Østerrike som dekker en tidsperiode på to millioner år, blant annet overgangen fra perm til trias. Reduksjonene i sammensetningen av karbonisotopene forekom plutselig, i en tidsperiode på under 50 000 år, og indikerer en drastisk nedgang i det marine liv (Strangelove-hav). Iridiumtoppene forekommer samtidig, og de indikerer meteorittnedslag. (Diagram: William T. Holser)

Figur 3: Solsystemet beveger seg opp og ned gjennom planet til Melkeveien på sin bane rundt sentrum. (Diagram: Gjentegnet av Barbara S. Smith)

Den siste tyrannosaurusen kikket kanskje opp og fikk se en illevarslende kometskur lyse opp himmelen. (Maleri: Joe Tucciarone)

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1999 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.