Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

STS-89: Åttende sammenkobling med Mir

Av Ivar Johansen

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 28. årgang, nummer 106, april-juni 1998, sidene 34-38 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Dersom det, ved siden av Mars Pathfinder, var noen romfartsnyheter i fjor som preget våre dagsaviser, så må romstasjonen Mir og alt det som skjedde om bord der på godt og vondt få æren for det. Med både branntilløp, svikt i klimakontroll- og datasystemene en rekke ganger og på toppen av det hele en kollisjon med et Progress-romskip, fikk de to amerikanske astronautene Jerry Linenger og Michael Foale, som var om bord i Mir i løpet av denne tidsperioden, mer spenning en det en «vanlig mann i gata» kan tåle til tider...

STS-89-ferden markerte siste bytte av amerikanske astronauter om bord i Mir, og for David Wolf, som etter hvert skulle tilbake til Jorden med romfergen Endeavour, hadde oppholdet om bord i Mir vært relativt fredfylt. Fra denne ferden av skulle Andrew Thomas som siste amerikanske astronaut bemanne Mir frem til sommeren, og dette var en bekreftelse på at vi nærmer oss tidsalderen for den internasjonale romstasjonen, selv om den i den senere tid er blitt utsatt for en rekke nye forsinkelser. Endeavour skulle på sitt første og sannsynligvis eneste besøk til Mir, og aldri hadde russernes romstasjon hatt besøk av en så nyoverhalt og «fersk» romferge.

Lange forberedelser

Forberedelsene for Endeavour og ferd STS-89 har vært lange og tidkrevende, takket være en omfattende oppgraderingsjobb under hennes første fulle Orbiter Maintenance Down Period (OMDP).

Endeavour forlot Kennedy Space Center (KSC) den 30. juli 1996 fastspent på NASAs jumbojet, og neste stopp var Palmdale, drøye 70 km nordøst for Los Angeles i California. Det var her ute NASAs romfergeflåte ble bygget. Det hele startet på midten av 1970-tallet med byggingen av testromfergen Enterprise, som var forløperen til Columbia, Challenger, Discovery og Atlantis. Som en følge av Challenger-ulykken den 28. januar 1986 så erstatningsromfergen Endeavour dagens lys i april 1991, da hun ble rullet ut fra monteringshallen og overlevert til NASA.

Før denne ferden hadde Endeavour 11 romturer bak seg fra før med en samlet oppholdstid i rommet på 112 dager, 13 timer, 4 minutter og 18 sekunder, noe som i snitt ga 10,23 dager per ferd. Hennes første ferd var STS-49 i mai 1992, og den siste før OMDP-perioden var STS-77 i mai 1996. Da fergen var på plass ved tidligere Rockwells vedlikeholdsanlegg i Palmdale kunne man begynne å plukke Endeavour fra hverandre, slik at man kunne inspisere henne millimeter for millimeter. De to største arbeidsoperasjonene som ble utført i løpet av denne åtte måneder lange OMDP-perioden var montering av nye lasteromsdører og en ny, ekstern luftsluse ute i lasterommet.

I tillegg til dette ble en rekke andre ting meget detaljert inspisert og skiftet ut på Endeavour. Her kan blant annet nevnes at over 2000 deler ble demontert, røntgenfotografert og kontrollert, for så å bli godkjent og installert igjen. 350 nye hydraulikkrør ble installert, 300 loddingsanslutninger ble foretatt, 2200 kabelsegmenter ble skiftet ut, nye seter av en ny, lett konstruksjon ble installert og kabinseksjonens gulv på øvre og midtre dekk ble forsterket for å tåle en kollisjonsbelastning på 20 g.

260 varmeisolerende klosser lokalisert i fremre del av undersiden samt i ytterkant av hennes to vingeflater ble demontert og skiftet ut. På oversiden av Endeavour skiftet man ut 860 varmebeskyttende filtmatter med 165 nye av en større, oppdatert type. Alt i alt var det en meget omfattende jobb som ble gjort på Endeavour for å møte fremtidens utfordringer i rommet.

Fra Boeing ble det meldt at hele OMDP-perioden var fullført innenfor budsjettet og foran den opprinnelige tidsplanen. Endeavour ble fløyet tilbake til KSC med NASAs jumbojet den 27. mars 1997, slik at de detaljerte forberedelsene til STS-89 kunne ta til inne i Orbiter Processing Facilitys (OPF) hangar 1. Hennes lasterom, som etter oppdateringen i California var helt tomt, skulle nå fylles med utstyr for STS-89-ferden i nok en tidkrevende prosess.

Nyttelast

Romlaboratoriet Spacelab og forsknings- og nyttelastmodulen Spacehab er, sammen med Orbiter Docking System (ODS), de nyttelastene som så langt har vært mest brukt i romfergeprogrammet. På STS-89 er ODS med for åttende gang. På toppen av ODS sitter den russiskbygde sammenkoblingsringen Androgynous Peripheral Docking System (APDS). Sammen med den nye luftslusen nærmest kabinen er det selvsagt ODS/APDS som preger fremre del av lasterommet til Endeavour. ODS/APDS kom på plass i lasterommet i slutten av september 1997. Den er 4,11 m høy, 1,98 m lang og 4,57 m bred. Massen til ODS er 1610,2 kg, mens APDS veier 286,67 kg.

Litt lenger bak i lasterommet finner vi tunnelsegmentet som leder oss til Spacehab-modulen, som er med for tiende gang totalt i romfergeprogrammet. STS-89 er den sjette av syv romferge-/Mir-ferder som har med seg denne modulen, og det er femte gang en dobbeltmodul er med. Den doble Spacehab-modulen måler 5,612 m i lengde, 3,416 m i høyde og 4,117 m i diameter. Ved bruk av modulen får astronautene 61,6 m3 mer volum til disposisjon - et volum som er satt av til nye forsyninger som skal opp til Mir med Endeavour denne gangen.

Noen eksperimenter er det også avsatt plass til i denne dobbeltmodulen, som logisk nok er satt sammen av to enkle Spacehab-moduler. Totalt har man plass til 4536 kg nyttelast og forsyninger.

STS-89 er også omtalt som Shuttle/Mir Mission 08, og vil denne gangen ha med seg 2074,44 kg vann og annet materiell til Mir. Det er dog 955 kg mindre materiell enn på STS-86, og av alt materiellet denne gang utgjør vann de vanlige 635 l mens 422,12 kg er amerikansk utstyr.

Av russiske forsyninger har man med seg 1535,6 kg, mens 122,06 kg består av diverse utstyr. Som vanlig omfatter lasten containere med mat, vann, hygieniske artikler, klær og batterier for lagring av Mirs el-kraft fra solcellepanelene, og denne gangen er også en omformer med. Endeavour har som seg hør og bør også med seg en ny stabiliseringsgyro til Mir og Andy Thomas' konturformede Sojuz-sete samt tre ventilasjonsaggregater. I retur til Jorden vil Endeavour ta med seg 1285,1 kg med utstyr, deriblant en defekt gyro, tomme matcontainere, gamle solcellepaneler og David Wolfs Sojuz-sete pluss en del annet utstyr.

Med et velfylt lasterom ble Endeavour transportert over fra OPFs hangar 1 til monteringsbygningen den 5. desember 1997, og en aldri så liten begivenhet var dette med en så «ny» romferge. Ikke nok med at skrog, interiør og eksteriør var modifisert og oppdatert, men bak på Endeavour satt det denne gangen tre helt nye hovedmotorer av typen Block 2A med serienumrene 2043, 2044 og 2045.

Det var duket for den første ferden hvor alle tre motorer var av den nye typen. Motorene har blant annet har fått et større forbrenningskammer slik at deres maksimumsytelse kan økes fra 104 % til 104,5 %. (1. generasjons hovedmotorer hadde en ytelse på 100 %, og ble benyttet i årene 1981 og 1982. 2. generasjons motorer hadde en ytelse på 104 %, og har vært brukt fra og med 1983.)

Utrullingen fant sted den 19. desember 1997, slik at Endeavour kunne tilbringe julen ute på oppskytingsplattform 39A. Idet høytiden senket seg over Florida og KSC kunne astronautene ta en pust i bakken fra trening og simulering og tilbringe tiden sammen med sine respektive familier.

Oppskyting

Etter endt juleferie var STS-89-astronautene den 9. og 10. januar tilbake på KSC, hvor de rutinemessige nedtellings- og evakueringsøvelser ble gjennomført. Astronautene kunne etter hvert føle alvoret nærme seg da de vel tilbake i Houston tok fatt på de siste forberedelser før oppskytingen, som nå var fastsatt til 22. januar om kvelden lokal tid i Florida.

Astronautene ble ønsket velkommen av Roy Bridges, tidligere astronaut og nå sjef ved KSC, da de ankom Shuttle Landing Facility den 19. januar klokken 21.30 norsk tid. Etter at hver og en av astronautene hadde sagt noen ord til den oppmøtte pressen, ble de innlosjert i astronautkvarteret, hvor de kunne slappe av og konsentrere seg om siste finpuss før ferden, langt fra presse og andre forstyrrende elementer.

Nedtellingen for STS-89 og amerikanernes 120. bemannede romferd startet klokken 01.00 den 20. januar, og romfergeåret 1998 var i gang.

Været i KSC-området var så absolutt på NASAs side denne siste uken i januar, og det var et optimistisk mannskap som kunne innta et lettere måltid på oppskytingsdagen den 22. januar. Etter at de hadde fått på seg trykkdraktene forlot astronautene Operations and Checkout-bygningen rett før midtnattstider norsk tid, og neste stopp var oppskytingsplattform 39A. På CNN kunne vi her hjemme følge de siste forberedelser før oppskyting, og for artikkelforfatteren ble det nok en våkenatt med høy puls, denne gangen på hjemmebane.

Oppskytingsvinduet for romferge-/Mir-ferdene er relativt trangt, og for STS-89 var det på kun 10 minutter, fra 03.43 til 03.53 natt til den 23.januar. I haugen av papirer for STS-89 var det eksakte oppskytingstidspunktet stipulert til 03.48.16 Skulle NASA virkelig kunne holde sin timeplan på sekundet?

Ja, man måtte bare ta av seg hatten for United Space Alliance - firmaet som tar av seg klargjøringen av romfergene mellom hver ferd - og NASA i det Endeavour forlot oppskytingsplattform 39A mot en mot en klar og fin kveldshimmel lokal tid (klokken 03.48.15.073 norsk tid den 23. januar). Hennes 12. individuelle ferd, som også var den 89. romfergeferden, var påbegynt.

Arbeid i bane

Som vanlig ved kveldsoppskytinger fra KSC kunne man følge Endeavour der hennes tre nye Boeing/Rocketdyne Block 2A-hovedmotorer lyste opp kveldshimmelen i det fjerne mens hun klatret opp mot sin bane, som under romferge-/Mir-sammenkoblingene har en ekvatorvinkel på 51,6°. Disse motorene har blant annet et forbrenningskammer med stor «hals» som gjør sitt til at påkjenningene på hver motor blir mindre, noe som igjen øker sikkerheten.

Etter at astronautene - hvorav Wilcutt, Edwards, Anderson og Reilly satt på øvre kabindekk mens Dunbar, Sjaripov og Thomas befant seg på midtre - hadde lagt den amerikanske østkysten bak seg og kommet inn i sin bane, kunne de begynne å bla i de forskjellige sjekklistene før systemene om bord og de sekundære eksperimentene kunne aktiviseres.

Om bord i Mir var det selvfølgelig stort oppstyr idet man fikk med seg at Endeavour var skutt opp, og for David Wolf begynte virkelig hjemturen å nærme seg. Nå hadde hans opphold om bord i Mir på ingen måte vært så dramatisk som for hans to forgjengere, Linenger (STS-81) og Foale (STS-84), men det å komme hjem til samboer og familie etter fire måneder i rommet var nok en stor opplevelse.

Wolfs største opplevelse under hans Mir-opphold var nok «spaserturen» han var ute på sammen med Anatolij Solovjov natten til 15. januar norsk tid. De steg ut i rommet klokken 22.00 den 14. januar, og hovedformålet var å samle inn spektrale data samt å detaljfotografere Mirs eksteriør for å se hvordan de forskjellige modulene har tålt oppholdet i bane rundt Jorden. Nå ble den 3 timer og 52 minutter lange arbeidsøkten en aldri så liten a-ha-opplevelse for David Wolf som en følge av Solovjovs «fars-rolle» utenfor Mir. Wolf fikk stadig beskjed om at han ikke måtte trå på solcellepanelene, ikke ta på ditt, ikke ta på datt, og ikke lage sine svar og kommentarer på russisk så lange etc. Wolf gjorde så godt han kunne, og man kunne spore litt frustrasjon både hos ham og de berørte i Kaliningrad og Houston. Denne «spaserturen» var riktignok Solovjovs 16. utenfor Mir i løpet av hans fem ferder, men det får da være måte på til å være «barnevakt». Dette var den tredje arbeidsøkten på utsiden av Mir utført av en amerikansk astronaut iført den russiske Zvezda Orlan-romdrakten, hvilket også er et steg i riktig retning med tanke på den internasjonale romstasjonen.

På slutten av ferdens andre dag nærmet Endeavour seg «jernbanestasjonen» i rommet, Mir-komplekset, mens romstasjonen ble lyst opp av romfergens lasterom. Sammenkoblingen fant sted den 24. januar klokken 21.14 norsk tid mens Mir og Endeavour fløy over den sydlige delen av Russland i nattemørket sørøst av byen Kiev i en høyde av 392,62 km over jordoverflaten.

Den åttende sammenkoblingen mellom en romferge og Mir var et faktum, og kommandør Wilcutt var full av lovord både på sitt morsmål og russisk. Snaue ti minutter senere ble sammenkoblingsringen APDS aktivisert slik at den gikk i lås, og astronautene kunne nå sette tunnelseksjonene under trykk. Ganske nøyaktig to timer etter sammenkoblingen kunne Wilcutt trykke Anatolij Solovjovs hånd inne i Mirs sammenkoblingsmodul, og gleden var stor om bord i Mir/romferge-komplekset.

Dette var andre gang astronautene Terry Wilcutt og Bonnie Dunbar var på besøk om bord i Mir, noe som satte en en ekstra spiss på mottagelsessermonien.

Da seremonien var over, kunne en nesten fem dager lang samarbeidsøkt ta til. Man skulle nå flytte viktige forsyninger over til Mir og utføre en rekke sekundære eksperimenter.

Da den syvende og siste amerikanske astronauten på langtidsopphold i Mir, Andrew Thomas, offisielt skulle bli medlem av Mir 24-mannskapet den andre dagen Endeavour og Mir var sammenkoblet, fikk Thomas seg en aldri så liten overraskelse. Trykkdrakten han skulle bruke i Sojuz-romfartøyet under en eventuell nødlanding viste seg under utsjekking å være for kort! Nå hadde Thomas prøvd den samme trykkdrakten flere ganger i et trykkammer på bakken før selve ferden.

Problemet med trykkdrakten var relativt alvorlig, så han prøvde Wolfs drakt som et alternativ, selv om denne var drøyt 10 cm for lang på armene. Den var iallefall god nok til at Thomas fikk tilbringe sin første natt om bord i Mir, hvor han nå var i ferd med å installere seg inne i Priroda-modulen. Nede ved kontrollsenteret i Kaliningrad fant man ut at Thomas hadde bedt teknikerne om å justere trykkdrakten før oppskyting, selv om man var enige om den rette størrelsen etter den siste testen på bakken. Problemet ble etter hvert løst ved at russerne ga Solovjov og Thomas lov til å gjøre noen indre justeringer i drakten, slik at den til slutt passet Thomas. Bortsett fra at man hadde noen små problemer med en av Endeavours stillingskontrollmotorer slik at komplekset kom noe ut av stilling, gikk overflyttingen av materiell og forsyninger samt de vitenskapelige sekundære eksperimentene sin programmessige gang.

Frakobling og landing

Før mannskapene tok avskjed med hverandre ble det tid til litt sosialt samvær. Dette inkluderte en detaljert rundtur om bord i Endeavour for Mir 24-kosmonautene Solovjov og Vinogradov. For Solovjov, som hadde fått samme rundtur om bord i Atlantis på en tidligere sammenkoblingsferd, var det ekstra artig å få se NASAs nyeste og ferskeste romferge innvendig.

Det nærmet seg frakobling, og de to besetningene tilbragte den siste natten man var sammenkoblet i sine respektive romfartøyer etter at den siste pressekonferansen var gjennomført kvelden før. Endeavour koblet seg fra Mir klokken 17.56 norsk tid den 29. januar idet pilot Joe Edwards aktiviserte hennes små manøvreringsmotorer.

Som før ble det nå gjennomført en 360° rundflyvning av romstasjonen i en avstand av drøye 60 m. I løpet av denne sekvensen ble det Mir detaljfotografert for å kartlegge hennes ekteriør og alle håndtakene som stasjonen er forsynt med, og som brukes av kosmonautene og astronautene under spaserturene utenfor farkosten.

Mens dette foregikk i rommet var et nytt mannskap på vei til Mir. Klokken 17.33, altså 23 minutter før Endeavour koblet seg fra Mir, ble Sojuz TM-27 med Mir 25-besetningen Talgat Musabajev, Nikolaj Budarin og franskmannen Léopold Eyharts skutt opp fra Bajkonur-kosmodromen i Kazakhstan. Oppe i rommet koblet man fra forsyningsromskipet Progress M-36, som til nå hadde okkupert porten på Kvant 1-modulen, slik at man kunne ta imot den nye besetningen. Sammenkoblingen mellom Sojuz TM-27 og Mir fant sted den 31. januar samtidig som Endeavour var mindre enn fem timer unna sin planlagte landing ved KSC, hvor værforholdene var aldeles ypperlige denne siste dagen i januar.

Endeavours bremseraketter ble avfyrt klokken 22.27 norsk tid, og astronautene Wilcutt og Edwards kunne sette henne ned på rullebane 15 klokken 23.35.09 etter 139 omløp rundt Jorden. I løpet av ett minutt og ti sekunder rullet hun ut til full stopp. Dette var den 42. landingen ved KSC, og den 13. på rad. David Wolf, som hadde tilbragt drøyt 128 dager i rommet, ble ønsket velkommen av sin samboer Tammy Kruse, før NASA-sjef Daniel Goldin spanderte pizza på hele mannskapet.

Denne dagen feiret for øvrig NASA 40-årsdagen for oppskytingen av Explorer 1, USAs første og verdens tredje satellitt. Dagen etter forlot mannskapet KSC på vei til Houston, og godt støttet av Wilcutt og Dunbar kunne Wolf legge ut på sin første lengre spasertur ut til T-38-jetflyene som skulle bringe mannskapet trygt og sikkert hjem.

 
Fakta om STS-89

 

Romferge Endeavour (12. ferd)
Oppskytingssted Kennedy Space Center, plattform 39A
Oppskytingstidspunkt 23. januar 1998, klokken 03.48.15.073 (norsk tid)
Landingssted Kennedy Space Center, rullebane 15
Landingstidspunkt 31. januar 1998, klokken 23.35.09 (norsk tid)
Varighet 8 d, 19 t, 46 m, 54 s
Banehøyde 296,3 km x 296,3 km, 394,4 km x 394,4 km (ved sammenkobling med Mir)
Ekvatorvinkel 51,6°
Omløp rundt Jorden 139
Kommandør Terrence W. Wilcutt (STS-68/79)
Pilot Joe F. Edwards, jr.
Ferdspesialist 1 James F. Reilly, II
Ferdspesialist 2 Michael P. Anderson
Ferdspesialist 3 Bonnie J. Dunbar (STS-61A/32/50/71)
Ferdspesialist 4 Salizjan Sjakirovitsj Sjaripov (Russian Space Agency (RKA))
Ferdspesialist og  
forskerkosmonaut Mir 24+25 Andrew S. W. Thomas (STS-77) (Opp til Mir med Endeavour)
Ferdspesialist 5 og  
forskerkosmonaut Mir 24 David A. Wolf (STS-58/86 Mir 24) (Retur til Jorden med Endeavour)
Nyttelast i lasterommet Spacehab DM-05 (Spacehab Double Module-05)
  ODS (Orbiter Docking System)
  GAS (Get Away Special experiment containers)
Nyttelast i kabinen MPNE (Microgravity Plant Nutrient Experiment)
  CEBAS (Closed Equillibrated Biological Aquatic System)
  SAMS (Space Acceleration Measurement System)

 

Parentes bak besetningsmedlem angir tidligere ferddeltakelse.
 

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Dette er astronautene som bemannet Endeavour under den åttende og nest siste sammenkoblingen mellom romstasjonen Mir og romfergen. Sittende i fremste rad fra venstre: Pilot Joe F. Edwards, jr, kommandør Terrence W. Wilcutt og ferdspesialist Bonnie J. Dunbar. Stående i bakre rekke fra venstre: Ferdspesialistene David A. Wolf, Salizjan Sjaripov, James F. Reilly, Andrew S.W. Thomas og Michael P. Anderson. (NASA)

Friheten av vektløshet: Rett opp og ned fra venstre ser vi David Wolf (ferdspesialist og ferdingeniør/forskerkosmonaut), Pavel Vinogradov (Mir 24-ferdingeniør), Terrence Wilcutt (kommandør), Anatolij Solovjov (Mir 24-kommandør) og Bonnie Dunbar (ferdspesialist og nyttelastkommandør). Opp ned fra venstre: Salizjan Sjaripov (ferdspesialist), James Reilly (ferdspesialist) og Joe Edwards (pilot). I 90° vinkel ser vi øverst Andrew Thomas (ferdspesialist og ferdingeniør/forskerkosmonaut i Mir 24-mannskapet) og nederst Michael Anderson (ferdspesialist). (NASA)

Et lykkelig møte mellom kolleger idet David Wolf ønsker Terrence Wilcutt og Bonnie Dunbar velkommen om bord i romstasjonen Mir. Bonnie Dunbar er delvis skjult til venstre i bakgrunnen. (NASA)

Vaktskifte: David Wolf overlater stafettpinnen til Andrew Thomas, som her er kledd i en Sokol-trykkdrakt. Drakten brukes av kosmonautene bruker under oppskyting og landing. Selv om Thomas skulle ankomme og forlate Mir med romfergen, måtte han være klar til en nødlanding med Sojuz. (NASA)

Romstasjonen Mir, «en jernbanestasjon i rommet». Bildet er tatt kort etter frakobling den 29. januar. Legg merke til sammenkoblingsmodulen i midten av nedre bildekant. Forsyningsromskipet Progress M-36 ser vi i midten av bildet koblet til Kvant 1-modulen, mens Sojuz TM-26-romskipet kan skimtes i motsatt ende, bak på romstasjonen. (NASA)

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1998 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.