Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Har romfarten en fremtid?

Av Per Arne Marthinsen

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 25. årgang, nummer 95, juli-september 1995, sidene 44-47 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Mange ting har skjedd i verdensrommet siden mennesket så den første kunstige satellitten bli sendt ut i rommet 4. oktober 1957. Ideen med å erobre verdensrommet er like gammel som den menneskelige hjerne.

Lenge før den tyske astronomen Kepler oppdaget lovene for hvordan det er mulig å reise ut i rommet, var det allerede en intensiv reising i rommet gjennom sagn og legender.

Mennesker reiste til himmels, og guder besøkte Jorden i sine himmelske vogner. Den første romhistorien ble skrevet allerede i år 160 før Kristus. Den første raketten med fast brennstoff ble sendt opp i forfedrenes Kina, og Europa i middelalderen hadde ikke bare fyrverkeri, men også artilleriraketter.

Den første tekniske tegningen av en tretrinnsrakett kan føres tilbake til så tidlig som 1526.

Hva har dette med en fremtid i rommet å gjøre? Én ting er sikkert: Uten kunnskap om fortiden vil vi heller ikke ha mulighet til å kunne forutsi hva som vil komme i fremtiden. Fortiden er den eneste kilden til kunnskap om den tidligere fremtiden. Dette burde gi grunnlag for refleksjon over den kommende fremtid, og det er bare fremtidens fortid som vil vise hva av dagens fremtid som var riktig.

Mange mennesker ser på det som skjedde i verdensrommet på 1960- og 1970-tallet som et resultat av den kalde krigen, og mener at det er andre ting som nå er viktigere enn å fortsette med å sende sonder og bemannede fartøyer ut i rommet. Vi bør forske i vår egen stue før vi bruker pengene på romforskning, er en av innvendingene. Dersom en inntar dette standpunktet, er ikke dette bare et forhastet, men også direkte galt standpunkt. Da har ikke vedkommende oppdaget hva som skjer rundt ham eller henne til daglig.

Alle er interessert i været, og værvarslingen blir sett av millioner av mennesker hver dag. Dataene blir hentet inn fra satellitter som går i baner rundt Jorden. Telefonsamtaler foregår fra den ene delen av verden til den andre, og skip kommer seg frem på alle hav ved hjelp av satellittnavigasjon. Dette bare for å nevne noen få eksempler på hva vi virkelig har oppnådd når det gjelder romforskning de siste 25 årene.

Egentlig har vi allerede skrevet en form for romfartshistorie. Om ikke utforskningen av rommet er den direkte årsaken til Sovjetunionens fall, så har den informasjonsflommen som i løpet av de siste årene har krysset grenser vært med på å utløse Sovjetunionens og andre diktatorregimers fall.

Dette er noe som vil komme til å forsette, takket være blant annet dagens teknologi. Informasjonsflommen fra satellittene vil komme inn i et hvert hjem uavhengig av hvor hjemmet befinner seg.

Muligens kan vi med dette trekke en midlertidig slutning. Romfartssektoren, som en forsørger av service på forskjellige plan, har definitivt en fremtid. Den er uatskillelig og ugjenkallelig forbundet med kunnskapen om planeten Jorden - den knytter sammen mennesker og informerer om øyeblikkets hendelser.

Selvsagt kan dette ha sine negative sider, men uansett er det vesentlig dersom mennesker ønsker å lære, og ikke glemme, at alt som skjer egentlig skjer på den samme kloden. Noe som illustrerer dette, er bildet på denne siden. Jorden kommer opp over Månens horisont.

Selv hendelser på de mest bortgjemte steder kan være med på å endre ditt eget nærmiljø.

Ingen teknologi viser dette bedre enn det som kalles fjernmålingssatellitter. Satellittene har evnen til å se, uansett om det er dag eller natt, tåke eller overskyet. De varsler om det er et isfjell i det farvann som et skip ferdes i, oversvømmelse i det området du bor i, om et jordskjelv skulle komme eller om andre naturkatastrofer er på vei. En annen ting som det blir fokusert på i disse dager er ozonlagets tykkelse. Satellittene kan fortelle om ozonlagets tilstand til enhver tid på døgnet.

Med all den informasjonen som er tilgjengelig, vil dette gi menneskene muligheten til å ta sine forholdsregler før de gjør store endringer i naturen. Noe av det viktigste for menneskene å passe på i fremtiden er Jordens biologi, fossiler og mineralkilder. Fjernmålingssatellittene vil ikke bare kunne sette oss i stand til samle en mengde omfattende data om naturressurser, men vil også kunne hjelpe oss med å bedre forstå hvordan vi best skal kunne forvalte de naturressursene som vi råder over.

Fjernmålingssatellittene er bare en del av det som skjer i rommet. Det vi nå har snakket om er egentlig bare observasjonsplattformer, og har lite å gjøre med romfart og romforskning.

La oss rette blikket bort fra Jorden og mot andre legemer i vårt Solsystem og videre utover i det dype rommet. Det er dette som har fascinert mennesket i tusener av år. Har denne type romreise noen fremtid? Vi behøver etter min mening ikke å gå lenger tilbake enn til Apollo-tiden for å kunne få et svar. Den gangen, bare 26 år siden, kulminerte konkurransen mellom supermaktene med at Apollo 11 landet på Månen.

Det var i lang tid stor usikkerhet om hva Sovjetunionen ville komme til å gjøre, Månen eller ikke. I dag vet vi svaret. Amerikanerne var kommet over den ydmykelsen det var å være nummer to i et kappløp som bare besto av to nasjoner. Begge nasjonene hadde satset høyt for å nå målet. Ser vi dette med dagens øyne, var det som skjedde i denne tiden en fordel for det vi har oppnådd innenfor dagens romfartsteknologi. I dag ser vi to store romfartsnasjoner som har et meget sterkt samarbeid om internasjonal romfart.

De valgte riktignok å gå forskjellige veier etter at målet var nådd. Sovjetunionen satset på å bygge en bemannet romstasjon som skulle gå i bane rundt Jorden, mens amerikanerne satset på dagens mest avanserte romfartøy, nemlig romfergen. Russerne kom senere med sin romferge, Buran, men den er i dag kansellert på grunn av to mangler: Økonomiske ressurser og en klar oppgave.

Selv om to store romnasjoner valgte å gå forskjellige veier, har det også tidligere vært en form for samarbeid, selv om dette har vært noe mer politisk orientert enn det vi ser i dag. Sist gang, i 1975, ble et Apollo-romfartøy koblet sammen med et Sojuz-romfartøy. Hva ser vi i dag? Selv om det selvfølgelig ligger prestisje i det fra hver enkelt nasjon, blir samarbeidet stadig styrket. Omtrent på dagen 20 år etter siste sammenkobling fikk vi igjen oppleve at to store romfartøyer koblet seg sammen. Forfatteren hadde gleden av å besøke Kosmodromen i Moskva, hvor det tidligere hadde vært en stor romfartsutstilling, akkurat på denne dagen. Det var dessverre nesten ingen ting igjen av den en gang så stolte utstillingen.

Rivalene er ikke lenger konkurrenter, men samarbeidspartnere. Amerikanske astronauter oppholder seg om bord i den russiske romstasjonen Mir i lengre perioder, og russiske kosmonauter er deltagere om bord i den amerikanske romfergen. Verden har vært vitne til noe som for bare noen år siden ikke var mulig i den skala som vi nå opplever.

Det som nå ligger nærmest er å bygge den internasjonale romstasjonen Alpha, hvor Europa, Japan og Canada, sammen med USA og Russland, bidrar sterkt med sin ekspertise. Den internasjonale romstasjonen vil ha mange forskjellige oppgaver. Blant annet vil det bli lagt vekt på materialforskning, studier av liv og jordobservasjoner.

Hva er så hensikten med dette? Vil mennesket noen gang komme seg ut av jordbane igjen og inn i en månebane, eller kanskje enda lenger ut i rommet? Muligheten til igjen å komme inn i månebane burde være relativt stor. Det er blitt sendt sonder rundt Månen som har tatt mange bilder og overført dette til Jorden. Den seneste er den amerikanske sonden Clementine.

Om vi ikke får et menneske på Månen i de nærmeste årene, vil vi helt sikkert oppleve at aktive roboter operer på Månen. Mange har sikkert sett bilder og skriftlig informasjon fra forskjellige romfartsfirmaer når de tester sine «månekjøretøyer» i områder som skal være så like et månelandskap som mulig. De klatrer over små høyder og sprekker og ned i kratrene til aktive vulkaner, og rapporterer tilbake alt de ser på sin vei. Kjøretøyene veier fra noen få til flere hundre kilo.

Takket være fremskrittet innenfor elektronikk og mikroelektronikk kan kjøretøyene fjernstyres, og noen kan også selv analysere det terrenget de opererer i, for så å bestemme hvilke oppgaver som må løses for å komme videre. Dette kan være en viktig faktor tatt i betraktning den tidsforsinkelsen som ligger i kommunikasjon når avstandene blir store. (Tidsforsinkelsen Jorden - Månen - Jorden er bare på vel 2 s for kommunikasjon mellom bakkestasjonen og et månefartøy, og er ubetydelig i denne sammenheng.)

I motsetning til de tidligere Apollo-astronautene behøver ikke robotgenerasjonen å vente på at nye, store bæreraketter skal bringe dem ut i rommet, noe som var en forutsetning for å kunne gjennomføre Apollo-ferdene til Månen.

I slutten av 1995 og begynnelsen av 1996 vil European Space Agency, ESA, ha ferdig sin store bærerakett Ariane 5. Denne vil kunne bringe med seg roboter til Månen, til kometer og asteroider eller til Mars.

Hva gjør så morgendagens astronauter? Vil de bare sitte lett tilbakelent i sin komfortable stol og hygge seg med et glass øl mens de har kontakt med en mengde roboter? Dersom mennesket igjen blir involvert i en lengre reise, vil det under ingen omstendigheter bli en hyggetur av denne typen. De vil ha mer enn nok å gjøre under en reise til fjerne planeter.

Det eneste logiske etter byggingen av den internasjonale romstasjonen er opprettelsen av en permanent månebase. De astronautene som kom til Månen for 25 år siden under Apollo-prosjektet er for lengst blitt bestefedre. Det virker, med tanke på den teknologiutviklingen som har funnet sted i løpet av denne tiden, og som vil fortsette i de neste 25 årene, utenkelig at deres barnebarn ikke skal oppleve at mennesker drar tilbake til Månen.

Månen er bokstavelig talt i vår egen bakgård. I avstand er Månen ikke lenger borte enn om den internasjonale romstasjonen gjorde 10 runder rundt Jorden, forutsatt at den hadde den riktige banen.

Månens vitenskapelige og økonomiske potensiale som en naturlig romstasjon er nesten uten begrensninger. Den gjemmer på en stor informasjonsmengde om utviklingen av vårt Solsystem, og kan være et gigantisk laboratorium for utforskning av liv på andre steder enn på Jorden. Månens bakside er den ideelle plattform for å gjøre astronomiske observasjoner, fri for alle atmosfæriske og elektromagnetiske forstyrrelser.

Og etter Månen? Mars er selvfølgelig det mest fascinerende målet. Avstanden til Mars er hundre ganger større enn avstanden til Månen, men det er en uavhengig planet som er mystisk og forskjellig, og på samme tid meget lik vår egen Jord. En hypotese, som er basert på den forståelsen vi nå har, er at liv ble dannet på Mars for lenge siden og siden bare forsvant. Spørsmålet som mange da stiller seg er om vi er alene i rommet? Hvis ja, hvorfor er vi alene? Hvis nei, vil vi noen gang møte våre eventuelle naboer?

Om Mars vil bli et sted mennesker kommer til å reise i nærmeste fremtid, er mye mer usikkert enn at vi kommer til å reise tilbake Månen. At fremtidens roboter kommer til å utforske planetene er helt sikkert. Det er mulig at den informasjon vi får tilbake fra disse stedene gjør at vi ikke lenger ønsker å sitte stille på Jorden og bare analysere dataene som kommer, men finner ut at vi har ikke annet valg enn å reise dit selv for å oppleve det som resultatene viser. Astronauten med sin ølboks kommer seg ut av stolen, bretter opp ermene og gjør det som må gjøres for å gjennomføre reisen.

Etter Mars? Mennesket sendte sonden Ulysses ut i rommet i oktober 1990 fra den amerikanske romfergen Discovery, og Jupiter var målet. Dette er en reise på fire år. I september 1994 passerte sonden Solens sydpol. ESA bygger nå en ny sonde, Huygens, som er beregnet å lande på Saturns måne Titan i år 2004. Vi er allerede på vei.

Ordet kostnad bringer oss igjen tilbake til romskipet Jorden. Jorden er i ordets rette forstand et romskip, et meget godt utviklet sådant. Jorden har en hastighet på 100 000 km i timen når den beveger seg rundt i Solsystemet. Jorden er ikke på noen måte i en dårlig forfatning. Besetningen er litt uforsiktig med matforsyningene, har ikke helt kontroll med temperaturen og har ennå ikke funnet manualen for å få romskipet Jorden til å bli det perfekte sted. Sånn som situasjonen er har de ikke hatt tid til å lete etter den. Grunnene til dette kan være mange. Vi er nå kommet så langt at det er på tide å finne den nødvendige manualen for å få romskipet Jorden på rett kjøl igjen.

Med disse problemene i bakhodet kan vi ikke late som om rommet ikke har noen interesse for videre utforskning av romstasjonen Jorden. Vi har, som tidligere nevnt, allerede et viktig hjelpemiddel, nemlig fjernmålingssatellittene. Disse spiller en stor og viktig rolle for miljøkontroll og en riktig fordeling av naturressursene.

Hvordan kan vi forhindre miljøkatastrofer, unngå kriser og overleve, når vi ser at verdens befolkning øker med flere hundre millioner hvert 10. år, dersom vi ikke kan få full kontroll på den Jorden vi lever på? Vi er nødt til å sikre oss en ubegrenset tilgang på det området som kan hjelpe oss med å få en oversikt over Jorden, og det er ingen andre steder enn fra rommet vi kan få dette. Dette har igjen noe med kostnader å gjøre.

Erfaringen har vist at jordorienterte satellitter ikke bare betaler seg selv, men også gir fortjeneste innenfor den generelle økonomien. Hva koster vitenskapelig forskning i rommet? Som enhver annen form for grunnforskning er dette en investering i fremtiden. Når det gjelder bemannede romferder krever dette summer som for den menige mann/kvinne virker enorme. Det er de selvfølgelig også, men dersom en ser dette i et større perspektiv er det egentlig småpenger. Jordens eksistens kan egentlig ikke måles i penger.

Det siste gjelder oppholdet på planeten Jorden. For et år siden var vi vitner til en fantastisk hendelse sett med astronomens øyne, nemlig en kollisjon mellom kometen Shoemaker-Levy og planeten Jupiter. Muligheten for en tilsvarende kollisjon med Jorden i løpet av de neste 150 årene er 1 til 10 000. Synes du at dette er for lite til å bry seg om? Enorme summer er brukt på tekniske målinger og forsikringer mot mindre risikoer enn dette. Det er ikke sikkert at det vil dreie seg om en hel komet som er på vei mot Jorden.

Hvert tiende år, statistisk sett, som i 1908 på de sibirske stepper og i februar 1994 i Stillehavet, blir Jorden truffet av en meteoritt med en kraft som er fra 10 til 100 ganger større enn den som ble utløst av atombomben som ble sluppet over Hiroshima. Dersom slike meteoritter faller ned et annet sted, kan de lett utslette en hel by. Det er bare ved hjelp av satellitter og sonder og baser på Månen, etter min mening, at vi kan få et forvarsel dersom det er ting på gang.

Vi har, som nevnt tidligere i artikkelen, et globalt oppvarmingsproblem. Om dette skyldes mennesket eller om det inngår i en naturlig prosess, er et spørsmål som mange strides om. Mange heller mot at dette har hendt før og dermed ikke er noe å bry seg om. Noen tar kanskje sjansen på at alt har en mening.

Det vi helt sikkert vet, er at om noen tiår er de kjente kildene for fossilt brensel tømt, og da må vi ha et alternativ. Alternativet ligger ingen andre steder enn i rommet. Mange har hatt store fantasier om at vi kan hente energi fra Solen ved hjelp av store solpaneler, konsentrere energien i en stråle ned til Jorden og distribuere dette til brukerne.

At dette ikke vil skje i de nærmeste årene er sikkert, men hvilket alternativ har vi når alle andre kilder er brukt opp? Den eneste naturlige kilden som står igjen er rommet rundt oss. Hva vil være mer naturlig enn å utnytte det miljøet som er rundt Jorden til eget bruk? Renere energikilder finnes vel ikke?

 
Forrige artikkel | Alle NOR 1995 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.