Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Hva er astrometri?

Av Hans Trygve Jensen

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 24. årgang, nummer 91, juli-september 1994, side 20 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Astrometri er for de fleste en lite kjent del av astronomien. Likevel dreier det seg om en fundamental vitenskap som tilfører helt grunnleggende data til mange andre grener av astronomien.

Astrometri er «den grenen innenfor astronomien som har å gjøre med himmellegemenes geometriske posisjoner og som har til oppgave å bestemme deres virkelige og tilsynelatende bevegelser». Astrometriske målinger av stjerner og legemer innen Solsystemet forsøker å bestemme posisjonene til disse objektene innenfor et konsistent referansesystem til ei gitt tid og studere hvordan disse posisjonene forandrer seg med tida.

Astrometriens historie er lang og går tilbake til år 240 f.Kr. da grekerne hadde fastslått at Jorda var en klode. Rundt 120 f.Kr. hadde Hipparkos regnet ut avstanden mellom Månen og Jorda ved å måle Månens parallakse (vinkelen mellom retningene til ett punkt fra to ulike observasjonspunkter). En sammenligning mellom stjernekartet til Hipparkos og arbeidene til forgjengerne hans førte til oppdagelsen av at Jordas rotasjonsakse sakte forandrer retning i rommet.

Svært lite av betydning fant sted under «den mørke middelalder» (noe som også var tilfellet med andre vitenskapsgrener) inntil Tycho Brahe, fulgt av Nikolaus Kopernikus' gjenoppdagelse av det heliosentriske verdensbilde, utførte en lang serie med observasjoner i løpet av den andre halvdelen av 1500-tallet ved hjelp av sin asimutkvadrant i messing. Johannes Kepler brukte disse observasjonene som grunnlag da han formulerte sine lover om planetenes bevegelser.

1609 er et spesielt viktig år i astrometrien. Oppfinnelsen av det optiske teleskopet åpnet for store muligheter. Vinkelfeilen i astrometriske målinger falt ned til 15″ rundt 1700 og til nær 8″ rundt 1725. Dette gjorde det mulig å avsløre stjerneavvik, små posisjonelle forskyvninger som følge av lyshastighetens vektorielle tillegg til Jordas omløpshastighet, samt nutasjon (en slingring i Jordas rotasjonsakse med en periode på 18,6 år, som skyldes den gravitasjonelle påvirkningen fra Sola og Månen).

Edmund Halley regnet så ut presesjonsforholdet ved å sammenligne samtidige observasjoner med dem til Hipparkos. Han konkluderte, korrekt nok, med at målingene viste at atskillige stjerner har sine egne, små bevegelser. I løpet av 1700-tallet ble dette arbeidet intensivert.

Astrometrien hilste velkommen oppfinnelsen av fotografiapparatet, siden det ytterligere utvidet muligheten for bakkebaserte observasjoner. Men presisjonsforbedringen ble aldri bedre enn om lag 20 %.

 
Forrige artikkel | Alle NOR 1994 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.