Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Bokomtale

Av Hans Trygve Jensen

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 24. årgang, nummer 91, juli-september 1994, sidene 43, 51 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Tittel  Mars - The Story of the Red Planet, 240 sider
Forfatter  Peter Cattermole
Utgiver  Chapman & Hall 1992
ISBN  0-412-44140-3

Den røde planet er i høyeste grad i vinden for tida. I bedrøvelig forstand, blant reaksjonære og religiøse fundamentalister etter den intellektuelt noe hysteriske «støvstormen» i kjølvannet av Mars Observers bortgang. Og i mer positiv forstand, innen det vitenskapelige miljøet som kjenner til gamle satsinger og suksesser, og som vet at nye er underveis, et miljø som ser på Mars Observer mer som et slags skjørt og sviktende ledd i en større utvikling - fram mot bemannede ekspedisjoner og senere kolonisering av Mars.

Derfra kommer Peter Cattermole, astronom, geolog, vulkanekspert og sjefforsker for NASAs Planetary Geology and Geophysics Program. Og som mange vet, er han også medforfatter av Patrick Moores Atlas of the Solar System fra 1983. Nå har han på egen hånd skrevet en fin og utførlig utredning om planeten med spesiell vekt på geologien - eller rettere sagt, areologien (etter «Ares»). Boka har et nøkternt preg, og de fagtekniske termene og detaljene plasserer den i skjæringsområdet mellom faglitteratur og populærlitteratur, kanskje nærmest sistnevnte.

Verket er forresten ett av tre som i løpet av et par år har fått tittelen Mars. I tillegg finnes ytterligere tre skjønnlitterære bøker med planetnavnet i titlene (Red Mars og Green Mars i Kim Stanley Robinsons stort anlagte trilogi og Moving Mars av Greg Bear.) Plusser vi så på med alle enkeltfagbøkene om Mars som har kommet ut siden Michael H. Carr presenterte The Surface of Mars i 1981, har vi fort et rikholdig bibliotek om planeten. «Våre drømmers Mars» skal åpenbart avmystifiseres én gang for alle!

Cattermoles Mars bygger på informasjonsflommen som et titalls sonder har sendt oss opp gjennom årene helt siden amerikanske Mariner 4 oppdaget det svake magnetfeltet (med en styrke på bare 0.03 % av Jordas felt) rundt Mars i juli 1965. Siden gjorde oppfølgerne Mariner 6 og 7 omfattende målinger av den dominerende karbondioksyden i atmosfæren før Mariner 9 i 1971 kom med kamera for å kartlegge store deler av overflaten i tillegg til radiometriske temperaturmålinger av atmosfæren og registrering av atmosfærens sammensetning og støvinnhold ved hjelp av et infrarødt spektrometer. Russiske fartøy har ikke vært fullt så heldige, men det skal nevnes at Mars 1 og 2 fra 1971 gjorde viktige målinger av overflatetemperaturen, og Mars 5 sendte seinere fotografier som lå fullt på høyde med dem Mariner 9 tok.

Hoveddelen av æren for den Mars-viten vi og Cattermole i dag besitter, må nok likevel tillegges Viking 1 og 2. Her nevner jeg særlig landernes såkalte XRF-utstyr som samlet opp og undersøkte stein- og bergarter via røntgenstråling, samt kromatografene som jaktet på organiske tilsatser. Det påfølgende forskningsarbeidet til Carr, D. H. Scott og K. L. Tanaka, og kartinformasjonen fra U.S. Geological Survey, har utvilsomt vært nyttige kilder for Cattermole. Men nå har jo også Cattermole selv vært med på mye av denne forskningen, ikke minst i forbindelse med analysering av Viking-fotografiene tatt fra bakken og fra de to moderfartøyene.

Boka til Cattermole blir derfor først og fremst en oppsummering - en kyndig oppsummering - av 25 års observasjoner og forskning. Gjennom et dusin kapitler får vi en solid innføring i planetenes plass i Solsystemet, årstidene på Mars, sondeutforskningen, atmosfæren, topo-, fysio- og stratigrafien, kraterområdene, vulkanene, slettene, kanalene og forkastningene i Valles Marineris. Sammen med teksten følger oppklarende kart, fotografier og areologiske skisser. Skissene er laget av Paul Doherty og er ikke i farger, men de er lysende eksempler på at illustrasjoner ikke behøver å være «glorete» for å ha en informativ funksjon. For de er såpass forseggjorte at de ikke skal være til å misforstå. Teksten er også like utvetydig. For øvrig er, sant nok, åtte sider med fargefotografier og avleiringskart, innsydd som et bilag midtveis i boka.

Interessant nok begir geologen Cattermole seg også ut på en runde med gjetninger og spekulasjoner helt mot slutten av boka. Begge Viking-landerne gjorde sine målinger og «slutninger» et stykke unna både polområdene og for eksempel Valles Marineris litt sør for ekvator på den sørvestlige kvadrant. Når framtidige romprosjekter skal søke etter biologiske spor, må de derfor kikke nærmere på områdene ved (og under) polkappene og på avleiringene i forkastningene i Mariner-dalen. Det er der eventuelle fossiler eller rester av fossiler kan ligge gjemt (og i beste fall levende mikrober, som Ben Bova håper på i den utmerkede science fiction-romanen Mars!).

Spesielt på bakgrunn av flere positive forskningsresultater fra vårt eget Antarktis, som er det området som kommer nærmest sommerklimaet på Mars, er Cattermole faktisk åpen for at vi kan finne rester av fossiler ved polområdene. Men noen av forutsetningene må være at (1) Mars har ligget noe nærmere Sola enn den gjør idag, at (2) karbondioksyd-atmosfæren har hatt en større tetthet sammen med nærværet av flytende vann på overflaten og at (3) CO2, N2- og H2O-gassene fra heftig vulkansk aktivitet hadde en hel del å si for atmosfæretrykket på et tidlig stadium (cirka 3,5 milliarder år tilbake), slik det er anslått for Jordas og Venus' del. Relevante spørsmål blir: Når hadde Mars et atmosfæretrykk som var tilstrekkelig til å varme de øvre planetlagene opp til noen hakk over nullpunktet og dermed danne grunnlag for liv? Og hvor mye vann arvet planeten fra den opprinnelige ur-solskyen? Og hvor mye flytende væsker fra meteoritt- og kometnedslag?

Det som er riktig ergerlig, er at ingen ringere enn Mars Observer skulle starte med å finne svar på noen av disse spørsmålene!

Her skal vi merke oss at en fagkollega av Cattermole, geologen og geokjemikeren Graham Ryder fra Texas, nekter å gi seg inn på noen gjetning eller diskusjon om hvorvidt Mars har hatt organisk liv. I et leserinnlegg i Astronomy fra januar 1994 skriver Ryder at det må være et sekundært mål i studiet av planetens historie å jakte på livseksistens eller fossiler - så lenge det ikke finnes vitenskapelige holdepunkter for at Mars og Jorda hadde eller ikke hadde svært like utgangspunkt. I den forbindelse henviser han til barndomslæren om at livet på Jorda oppsto først for 3,5 milliarder år siden, og at fossiler i steinarter eldre enn 570 millioner år (som er et tidspunkt hvor Mars og Jorda forlengst har gått hver sin vei hva levelige forhold angår!) er ytterst sjeldne selv her på Jorda. Søken etter livsspor kan først starte idet mennesker lander på Mars og er istand til å drive avansert feltarbeid der borte, mener han. Ryders innvending kommer etter en tidligere artikkel i bladet der astronomen Christopher McKay stiller seg åpen og ledig på samme måte som Cattermole og, for den saks skyld, Carl Sagan.

Personlig synes jeg Graham Ryder slår seg litt vel vrang gjennom sin «fagsjåvinisme». Til tross for at vi har lite med håndfast informasjon om Mars i den tidlige epoken for 4 til 3,3 milliarder år siden, bør vi kunne prioritere spekulasjoner om og jakten på et Mars-biotum like høyt som de videre granskingene omkring dagens atmosfæriske sammensetninger, berglag og landformasjoner. Nettopp fordi vi lite vet, og ikke på grunn av mangelen på tilgjengelig informasjon, kan vi være rause nok til å spekulere. Gjetninger i seg selv hjelper dessuten vitenskapen til å stille de «rette» spørsmålene.

Styrken ved Mars blir dermed det kritiske og samtidig ledige og ikke-forutinntatte grunnsynet til Peter Cattermole - ved siden av den klart pedagogiske evnen til å skrive tydelig. Bare du har ei ordbok for hånden! For svakheten ved boka er at den mangler ei ordliste bakerst som forklarer i det minste noen av de mest ukjente geologiske termene. Informasjonen om månene Phobos og Deimos er ellers satt i et eget appendiks og er en smule sparsom (men så rakk jo heller ikke russernes Phobos-sonde å gjøre så mye ut av seg!). Derimot bør appendiksene med kronologiske oversikter over mineraler og avleiringer være en nyttig opplevelse for enhver viderekommet areologi-entusiast!

Som det ble nevnt innledningsvis, foreligger det altså enda ei bok som heter Mars. Den er en samling med 38 artikler på til sammen 1498 sider og tar for seg det samme som Cattermoles Mars, men er trolig litt mer teknisk og diskuterer også månene til planeten. Den kommer jeg muligens tilbake til ved en senere anledning!

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1994 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.