Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

25 år siden Apollo 11

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 24. årgang, nummer 90, april-juni 1994, sidene 32-40 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Innledning

Som sikkert mange vet, men noen ennå kanskje ikke er oppmerksom på, er det 20. juli 1994 25 år siden de første menneskene landet på Månen. Til tross for de mange begivenhetene vi senere har vært vitne til i rommet, er det ingen tvil om at Apollo 11s månelanding inntar en helt spesiell plass i romfartshistorien.

Vitenskapelig sett var nok Apollo 11 den minst interessante av de bemannede månelandingene i Apollo-programmet, men historisk sett er denne ekspedisjonen helt enestående, og den som først og fremst huskes når man nevner ordet Apollo. Det primære formålet med Apollo 11 var simpelthen å landsette de første menneskene på Månen og få dem trygt tilbake til Jorden igjen, noe den amerikanske romorganisasjonen NASA greide med glans. Det vitenskapelige arbeidet var her så avgjort av sekundær betydning. For USA ville det vært fullt tilstrekkelig om de tre astronautene bare hadde fått med seg noen få gram månestøv. Man regnet med at det ville bli tid nok til de vitenskapelige gjøremålene på de etterfølgende ferdene. Bortsett fra Apollo 13 var da også de senere ferdene i Apollo-programmet en eneste serie av «vitenskapelige kassasuksesser», særlig de tre siste ferdene.

For ordens skyld må det nevnes at dersom ikke annet er skrevet, er alle klokkeslett oppgitt i norsk tid.

Apollo 11-besetningen

Tre amerikanere som skrev verdenshistorie, fra venstre: Neil Alden Armstrong, Michael Collins og Edwin Eugene Aldrin jr. Sammen utgjorde de besetningen på Apollo 11, der Armstrong og Aldrin ble de to første mennesker som landet på og oppholdt seg ute på måneoverflaten. (NASA)

Litt om forberedelsene

Alt torsdag 9. januar 1969, vel et halvt år før måneferden skulle starte, ble de tre astronautene som skulle delta, tatt ut: Sjef om bord skulle være Neil Alden Armstrong, som pilot i månelandingsfartøyet skulle han ha med Edwin Eugene Aldrin jr., mens Michael Collins skulle være pilot for kommandoseksjonen.

Omtrent samtidig med at astronautene ble valgt ut, begynte de forskjellige delene som til sammen skulle utgjøre Apollo 11, å ankomme Kennedy-romsenteret i Florida. Monteringen av Apollo/Saturn V-kombinasjonen og den foreløpige utprøvingen av systemene tok rundt 4 måneder. Ved hjelp av en enorm beltetraktor ble den ferdigmonterte raketten med Apollo 11-kapselen på toppen 21. mai 1969 fraktet ut til oppskytingsplattform 39A.

Astronautene gjennomgikk 11. juli en siste, grundig legeundersøkelse før oppskytingen. Man måtte være sikre på at ingen av dem hadde noen slags sykdommer eller bar på smitte i kroppen som kunne slå ut under ferden. Derfor hadde de levd nærmest i karantene de siste ukene før oppskytingen.

Lørdag 12. juli ble det meldt at Sovjetunionen hadde skutt opp en ubemannet månesonde. I Moskva gikk det sterke rykter om at denne månesonden, Luna 15, skulle lande på Månen, automatisk ta prøver av overflaten og så returnere til Jorden med dem. I Vesten ble dette av mange betraktet som et siste desperat forsøk fra Sovjetunionens side på å fravriste USA æren av å være de første som brakte noe materiale fra en annen klode tilbake til Jorden. De fleste vestlige eksperter mener i dag at Luna 15 var identisk med Luna 16 som i slutten av 1970 returnerte måneprøver til Jorden.

Oppskytingen

Endelig opprant så den dagen som for alltid er gått over i historien som dagen da menneskets til da djerveste framstøt i rommet startet, onsdag 16. juli 1969.

Det var på denne dagen polarforskeren Roald Amundsen ble født i 1872; det var på denne dagen i 1918 den siste russiske tsar, Nikolai II, ble henrettet av bolsjevikene; det var på denne dagen i 1945 den første atombomben ble prøvesprengt ved Trinity Site i ørkenen i New Mexico.

Om kvelden 15. juli fantes det ikke ett eneste ledig rom å oppdrive i 100 km omkrets fra Kennedy-romsenteret. Langs en 50 km lang strekning vestover til Titusville stod personbiler, campingvogner, husbiler, motorsykler og andre kjøretøyer parkert tett i tett. Det var titusenvis av dem, og sammen utgjorde de det største trafikk-kaos i USAs historie. Bensinstasjonene i distriktet var begynt å slippe opp for bensin, det var vanskelig å få kjøpt på øl i forretningene og det var oppstått akutt mangel på vekkerur. Totalt er det blitt anslått at det befant seg 750 000 mennesker i områdene rundt Kennedy-romsenteret.

Hele natten til 16. juli holdt man på med den nokså farlige og kompliserte prosessen å fylle tankene i de tre trinnene som Saturn V bestod av, med drivstoff. I alt skulle disse fylles med flere millioner liter petroleum, flytende oksygen og flytende hydrogen.

Da nedtellingen nærmet seg null, var det mange bilister på veiene utenfor romsenteret som ga opp forsøket på å nå fram til et godt utsiktspunkt, og derfor simpelthen stoppet og klatret opp på nærmeste hustak. På ærestribunen inne på selve romsenteret ble det et fullstendig sammenbrudd i kontrollen med adgangstegn, men i de siste minuttene av nedtellingen var det ingen som brydde seg om hvem som satt ved siden av hvem.

Apollo 11-oppskyting

Ferden mot Månen er begynt. De kraftige rakettmotorene i Saturn Vs første trinn er nettopp startet og i ferd med å løfte Apollo/Saturn V-kombinasjonen opp fra oppskytingsplattformen. (NASA)

8,9 sekunder før nedtellingen nådde null, slo plutselig en oransjegul flamme ut under den veldige raketten. Motorene var tent, men ikke en lyd hørtes på tribunene 5,5 km unna. I de sekundene som gikk før nedtellingen endelig nådde null, bygde skyvekraften seg opp mot maksimum. Da nedtellingen var kommet til null, svingte armene på servicetårnet tilbake på automatisk kommando. Den fantastiske, 111 m høye raketten løftet seg majestetisk på en stor, gyllen ildsøyle. Sakte, sakte hevet den seg fra startrampen og satte kursen ut mot det uendelige verdensrommet.

Og så kom lyden. Som en mektig torden rullet den bortover det flate Florida-landskapet og truet med å sønderrive alt som kom i dens vei. Tribunene dirret og vinduene skalv som aspeløv på grunn av det voldsomme trykket.

Klokken var 14.32 onsdag 16. juli 1969.

De tre astronautene som «red» på toppen av denne gigantiske ildfuglen, fikk ikke oppleve noe av dette. Det de nå følte var et langsomt, men pågående løft, som fra en kraftig heis, og lyden de hørte var som ramlingen fra et fjernt ekspresstog. De satt imidlertid på toppen av verdens kraftigste rakett, der de fem motorene i det første trinnet til sammen «gulpet i seg» 13,6 tonn drivstoff hvert eneste sekund.

På vei til Månen

«Dette er Apollo-kontrollen i Houston.» Bare 11 sekunder etter at Apollo/Saturn V-kombinasjonen hadde løftet seg fra rampen, og idet den passerte toppen av servicetårnet, ble kontrollen med romskipet flyttet fra Kennedy-romsenteret til Manned Spacecraft Center (nåværende Johnson Space Center) i Houston.

Etter at Apollo 11, sammen med bærerakettens tredje og øverste trinn, Saturn IV-B, var kommet inn i jordbane, startet en hektisk aktivitet med å kontrollere at alle systemene og de elektroniske komponentene hadde tålt påkjenningen under oppskytingen, før de fikk klarsignal til å fortsette ferden.

Alt ble funnet i orden og klokken 17.18 ble Saturn IV-B-trinnets motor startet igjen, og brant nå i 5 minutter og 47 sekunder. Dermed ble Apollo 11 ført ut av jordbane. Reisen til Månen var begynt for alvor.

En knapp halvtime etter at de var kommet inn i sin overflyvningsbane mot Månen, avfyrte astronautene noen eksplosive bolter. De gjorde at kommando/service-seksjonen ble skilt fra resten av romskipet. Collins manøvrerte så kommando/service-seksjonen 30 m bort fra Saturn IV-B-trinnet med månelandingsfartøyet på toppen. Deretter ble kommando/service-seksjonen snudd 180° slik at toppen av den vendte mot toppen av månelandingsfartøyet. Samtidig ble de fire dekselene som hadde dekket månelandingsfartøyet under oppskytingen, fjernet ved at eksplosive bolter ble avfyrt.

Collins manøvrerte så kommando/service-seksjonen mot månelandingsfartøyet og koblet de to sammen. Like etter ble forbindelsene mellom månelandingsfartøyet og Saturn IV-B-trinnet kuttet, kommando/service-seksjonens stillingskontrollmotorer ble igjen brukt og trakk månelandingsfartøyet bort fra Saturn IV-B-trinnet. Klokken var da 18.49.

En knapp time senere ble det resterende drivstoffet i Saturn IV-B-trinnet dumpet gjennom dysen på den ene store rakettmotoren bak på trinnet. Det produserte en skyvekraft som var nok til å sende trinnet inn i en bane rundt Solen, der det nå gjør ett omløp på 342 døgn. Kanskje kan det en gang i framtiden hentes inn og tas med tilbake til Jorden, for her å plasseres på museum som et konkret minne fra den første månelandingsekspedisjonen.

I månebane

Klokken 18.13 lørdag 19. juli 1969 mistet kontrollsenteret i Houston radiokontakten med de tre astronautene, idet Apollo 11 for første gang forsvant bak Månen. Knapt 8 minutter senere ble serviceseksjonens store motor startet og bremset ned Apollo 11 så mye at romfartøyet kom inn i bane rundt Månen.

På det andre kretsløpet rundt Månen, da de for tredje gang befant seg på baksiden, ble serviceseksjonens motor nok en gang avfyrt og reduserte største og minste banehøyde til henholdsvis 122 km og 100 km.

Ved midnatt, natt til søndag 20. juli, fjernet astronautene sammenkoblingsmekanismen mellom kommandoseksjonen og månelandingsfartøyet. Aldrin svevde over i månelandingsfartøyet og Armstrong fulgte etter, og de foretok en grundig kontroll av systemene der. De vendte så tilbake til kommandoseksjonen, stengte luken til månelandingsfartøyet og alle tre la seg til å sove.

Etter noen timers søvn ble de vekket fra Houston, og Aldrin og Armstrong tok seg igjen inn i månelandingsfartøyet. De gjennomførte en ny kontroll av systemene, aktiviserte månelandingsfartøyets eget strømforsyningssystem og gjorde månelandingsfartøyet klar for frakobling. Luken mellom månelandingsfartøyet og kommandoseksjonen ble satt på plass, og månelandingsfartøyets landingsføtter foldet ut noe senere.

Mens de var på baksiden av Månen på det 12. kretsløpet, og like før de igjen skulle opprette radiokontakt med Jorden, ble månelandingsfartøyet koblet fra kommando/service-seksjonen. De var nå to separate romfartøyer, der kommando/service-seksjonen skulle ha kallesignalet Columbia og månelandingsfartøyet Ørnen (Eagle). Idet de kom fram fra baksiden av Månen og kommunikasjonen med kontrollsenteret ble gjenopprettet, hørtes Armstrongs stemme over høyttalerne: «Ørnen har vinger!»

Før de forsvant bak Månen for 13. gang, fikk Aldrin og Armstrong klarsignal fra kontrollsenteret om å avfyre Ørnens landingsmotor mens de var på baksiden. Den skulle brenne i 29,8 sekunder for at Ørnen skulle komme inn i den såkalte landingsbanen med et laveste punkt over måneoverflaten på 15,7 km, mens det høyeste ville ligge på 105,9 km.

Klokken var 20.48 da Ørnen kom fram fra baksiden og var på vei ned mot det laveste punktet i landingsbanen.

Apollo 11s landingsområde

Bare noen timer før landingen på Månen ble dette bildet tatt fra månelandingsfartøyet i en høyde av omtrent 100 km. Bildet viser området rundt landingsstedet til Apollo 11. Selve landingsstedet ligger nær grensen mellom lys og skygge i øvre del av bildet, litt til høyre for midten i venstre-høyre-retning. Nord er til høyre og vest rett opp på bildet. (NASA)

Landing

Bare 17 minutter senere startet Armstrong for andre gang Ørnens landingsmotor idet de var vel 15 km over måneoverflaten, og omtrent 480 km øst for landingsstedet i den sydvestlige delen av Stillhetens hav (Mare Tranquillitatis). Alt forløp normalt helt til de kom ned i en høyde av 10 500 m. Da lød plutselig Armstrongs stemme i eteren: «Programalarm 12 02, 12 02,...»

Denne alarmen fortalte besetningen at datamaskinen hadde for mye å gjøre. Under en simulert landing i juni hadde man fått nettopp denne feilen som følge av en teknisk feil. Datamaskinen holdt da opp med å utføre baneberegninger og konsentrerte seg helt om en av radarene om bord. Den gang greide de ikke å få datamaskinen ut av bakevjen, og måtte avbryte simuleringen. Nå var det alvor.

Det viste seg at det var møteradaren, og ikke landingsradaren, som overbelastet datamaskinen. Likevel var man meget bekymret ved kontrollsenteret. Sett at de måtte dra opp fra Månen alt et par timer etter landingen. Datamaskinen har faktisk mer å gjøre under starten enn under landingen.

Ved et av kontrollpanelene i Houston satt en 27 år gammel ingeniør, Stephen Bales. Han analyserte problemet i en fart, og sendte et forslag opp til Aldrin og Armstrong: «Hold opp med å be datamaskinen om å vise landingsinformasjoner på instrumentpanelet i Ørnen.» Isteden ble målingene overført tilbake til kontrollsenteret, og folkene der sendte «KLAR»-meldinger til Ørnen mens den fortsatte nedstigningen. Dermed behøvde de ikke slå av møteradaren.

Da Ørnen var 300 m over måneoverflaten, steg Armstrongs puls plutselig fra 77 til 156. Han så at det automatiske styringssystemet førte Ørnen rett mot et svært område overstrødd med store steiner og kratere. Derfor koblet han ut den automatiske styringen, overtok med manuell styring og styrte Ørnen utenom dette farlige området. Hvis det her ikke hadde vært mennesker om bord til å overta manuell kontroll, ville Ørnen ha blitt knust mot måneoverflaten.

Siste del av nedstigningen gikk problemfritt, og klokken 21.17.42 søndag 20. juli 1969 satte Ørnen seg til ro på måneoverflaten. De første menneskene var på Månen!. Menneskets eldgamle drøm om å kunne besøke Månen var nå blitt virkelighet.

Umiddelbart etter at Ørnen var landet, rapporterte Armstrong til kontrollsenteret: «Tranquillity-basen her. Ørnen har landet!»

Landingsstedets posisjon på måneoverflaten ble senere bestemt til 0° 41′ 15″ N og 23° 26′ Ø.

Ikke lenge etter at Ørnen var landet, kunne forskere ved det radioastronomiske observatoriet i Jodrell Bank i England slå fast at den sovjetiske romsonden Luna 15 ble knust da den styrtet mot måneoverflaten i en krasjlanding i Krisenes hav, rundt 800 km nordøst for Ørnens landingssted.

Ut på Månen

Mens en hel verden jublet og lykkeønskninger strømmet inn til NASA og amerikanske ambassader over hele verden, gikk Aldrin og Armstrong i gang med å kontrollere alle systemer om bord i Ørnen for å sikre at alt var i orden. Dette i tilfelle man måtte forlate Månen tidligere enn planlagt. Alt ble funnet i orden, og man programmerte datamaskinen slik at alle systemer som ikke behøvde å være i funksjon under oppholdet på overflaten, ble slått av.

Aldrin ned på måneoverflaten

Aldrin på vei ned stigen til måneoverflaten. Idet han lukket luken da han var oppe på plattformen, sa han: «Nå lukker jeg bare luken delvis slik at jeg ikke stenger oss ute.» Armstrong svarte tørt: «En god idé.» (NASA)

Etter den på forhånd oppsatte planen skulle de to ha spist og sovet til tidlig mandag morgen. De var imidlertid så oppspilte etter landingen og så oppsatte på å få komme ut på overflaten og begynne arbeidet der, at de ba om å få slippe hvileperioden. I Houston var man til å begynne med ikke særlig innstilt på dette, fordi man mente de ville ha godt av en hvileperiode etter de anstrengende timene de hadde vært gjennom. Likevel fikk de etter en del diskusjon tillatelse til å innlede forberedelsene til utstigningen på overflaten.

Utstigningsluken ble åpnet klokken 03.39.36. Armstrong la seg på mave og begynte å åle seg ut gjennom den. Han kom seg ut på den lille plattformen på utsiden av luken, og begynte å ta de første famlende stegene ned den 3 m lange stigen, som hadde 9 trinn. Da han var kommet til det andre trinnet, dro han i en ring og en plattform med et fjernsynskamera ble svingt ut. Kameraet begynte straks å overføre bilder til Jorden.

De første sekundene var bildet opp-ned, men så ble det snudd. Vi kunne da se en lang, lysende gjenstand som famlende strakte seg lenger og lenger ned på skjermen. Det var Armstrongs venstre fot. Etter hvert kunne vi se mer og mer av denne spøkelsesaktige skikkelsen som kom ned stigen. Forsiktig hoppet han fra trinn til trinn nedover stigen, denne stigen som var spesialkonstruert til bruk på Månen, på Jorden ville den ha knekket sammen under vekten av en astronaut i romdrakt.

Så, endelig var han kommet til det siste trinnet og måtte gjøre et hopp på omtrent 70 cm før han stod nede i den runde skålen som var festet til enden av den fremre landingsfoten, en tilsvarende skål var festet ved enden på hver av de tre andre landingsføttene.

Armstrong ble stående en kort stund i skålen og rapporterte hva han så. Klokken 03.56.20 mandag 21. juli 1969 satte han den venstre foten sin ned på Månens overflate idet han sa: Dette er et lite skritt for et menneske, et kjempesprang for menneskeheten.

De første som fikk se fjernsynsbildene fra Månen, var teknikerne i Honeysuckle Creek i Australia, hvor den antennen lå som tok imot fjernsynsoverføringen fra Månen. Det var ikke en lyd i kontrollrommet mens Armstrong arbeidet seg nedover stigen. Idet han satte foten på overflaten, var det en stemme i rommet som brøt stillheten: «Hvem var det som sa at vi ikke ville greie det?»

Aldrin kom ned på overflaten 19 minutter etter Armstrong, og sammen gikk de i gang med arbeidet der. De avduket blant annet en plakett på månelandingsfartøyets fremre landingsbein. Den har en tegning av to verdenshalvkuler, og under dem står (på engelsk): «Her satte mennesker fra planeten Jorden for første gang sin fot på Månen, juli 1969 A.D. Vi kom i fred for hele menneskeheten.» Dessuten har den signaturene til de tre astronautene og USAs daværende president, Richard M. Nixon.

Aldrin ved det amerikanske flagget

Det amerikanske flagget som astronautene satte opp, symboliserte ikke noe territorialt krav på Månen, men identifiserte nasjonen som hadde utført den første landingen. Aldrins noe framoverbøyde stilling var den normale hvilestillingen for en astronaut med den store ryggbeholderen. (NASA)

Like etter at Aldrin hadde sluttet seg til Armstrong ute på overflaten, utbrøt for øvrig Armstrong begeistret: «Er det ikke moro?»

Det første Armstrong skulle ha gjort etter å være kommet ut på overflaten, var å ta en såkalt reserveprøve med månemateriale. Dermed ville man i hvert fall ha noe månemateriale med seg tilbake til Jorden i tilfelle oppholdet på Månen plutselig måtte avbrytes. Armstrong hadde det øyensynlig ikke så travelt med å få tatt prøven, og kontrollsenteret i Houston måtte mase nokså lenge på ham før han endelig tok den, kanskje for å få fred.

Sammen plasserte de det amerikanske flagget på overflaten. Dette var en rent symbolsk handling da ingen nasjon, ifølge internasjonale avtaler, kan gjøre territoriale krav på Månen. Litt senere ble de også oppringt av president Nixon i Det hvite hus, og hadde en samtale med ham. Under denne samtalen kunne man ved et par anledninger tydelig høre at begge astronautene var meget rørt og sterkt preget av den historiske begivenheten de spilte en så sentral rolle i.

Aldrin ved månelandingsfartøyet

De vitenskapelige instrumentene som var lagret i landingsdelen, pakkes her ut av Aldrin. Bortenfor landingsfoten til høyre ses solvindinstrumentet, og til høyre for det igjen fjernsynskameraet som gjorde at vi her på Jorden kunne følge med i astronautenes bevegelser på måneoverflaten. (NASA)

Deretter gikk Armstrong i gang med en systematisk innsamling av prøver fra overflaten, mens Aldrin begynte å bære ut og sette opp de vitenskapelige instrumentene. Det første instrumentet, som bestod av en uttrekkbar aluminiumsfolie som skulle fange opp partikler fra solvinden, var blitt satt opp før samtalen med president Nixon.

De andre to instrumentene Aldrin utplasserte var en laserreflektor og et seismometer. Formålet med laserreflektoren var, som navnet antyder, å reflektere laserstråler sendt mot den fra Jorden. Ved å måle tiden en laserpuls tok til Månen og tilbake, kunne man med langt større nøyaktighet enn før måle avstanden til Månen, og slik også bestemme dens bane med større nøyaktighet enn hva som tidligere hadde vært mulig. Seismometeret skulle brukes til å registrere eventuell seismisk aktivitet på Månen.

Etter at dette var gjort, hjalp Aldrin til med videre innsamling av prøver, før han rullet sammen solvindinstrumentet for å ta det med tilbake til Jorden. Kontrollsenteret gjorde han så oppmerksom på at hans tid på overflaten var ute, og at han måtte gå om bord i Ørnen igjen. Han svarte: «Jeg forstår», og klokken 05.58 var han tilbake i kabinen etter et opphold på 1 time og 43 minutter på overflaten.

Aldrin ved seismometeret

Til venstre på bildet står Aldrin. På bakken til høyre for ham står det passive seismometeret som får elektrisk energi fra solcellepaneler. Rett ovenfor den sylinderformede delen av seismometeret står laserreflektoren. I bakgrunnen ser vi fra høyre: Månelandingsfartøyet, det amerikanske flagget og fjernsynskameraet. (NASA)

Med Aldrin oppe i kabinen heiste de opp bokser med måneprøver og filmkassetter fra overflaten. Klokken 06.09 var også Armstrong inne i kabinen, etter å ha vært ute i 2 timer og 13 minutter. De stengte luken og satte kabinen under trykk igjen.

De tok av seg hjelmene og hanskene og koblet fra ryggbeholderne de hadde benyttet under oppholdet på overflaten. Isteden ble romdraktene koblet direkte til månelandingsfartøyets oksygen- og vannbeholdninger samt dettes kommunikasjonssystem. Så tok de igjen på hjelmer og hansker, senket trykket i kabinen, åpnet luken og kastet ryggbeholderne og overtrekkskalosjene de hadde brukt på beina, ned på overflaten. Deretter lukket og stengte de luken, og hevet trykket i kabinen til det normale, før de tok av seg hjelmene og hanskene og begynte å stue vekk prøvebeholderne.

Rystelsene som ble frambrakt da ryggbeholderne traff overflaten var såpass kraftige at de ble registrert av det meget følsomme seismometeret astronautene hadde etterlatt på overflaten. Ja, på grunnlag av dataene som dette instrumentet sendte tilbake til Jorden, kunne man faktisk si at ryggbeholderne traff trinnene på stigen flere ganger før de nådde overflaten.

Klokken 09.25 fikk Armstrong og Aldrin beskjed om å legge seg til å sove etter de anstrengende timene de hadde bak seg. Først måtte de imidlertid svare på en del spørsmål fra kontrollsenteret om geologien rundt landingsstedet. Etter knapt 7 timers søvn ble de vekket klokken 16.13, og måtte svare på flere geologispørsmål før de begynte å forberede oppstigningen fra Månen.

Armstrong ved månelandingsfartøyet

Se godt på dette bildet! Det er nemlig det eneste bildet som er tatt av Neil Armstrong ute på måneoverflaten med et stillbildekamera. Under planleggingen av Apollo 11-ferden begikk NASA den ufattelige tabben at de «glemte» å utstyre Aldrin med et Hasselblad-kamera for bruk ute på overflaten. Bare Armstrong hadde et slikt kamera montert foran på romdrakten sin. Alle stillbilder som er tatt ute på overflaten og som viser en astronaut, er derfor tatt av Armstrong og viser Aldrin. I alle år ble det derfor antatt at det ikke fantes noe stillbilde fra måneoverflaten av det første menneske som satte sin fot der, helt til 1988. En engelsk fotojournalist gikk da gjennom en rekke filmdata ved NASA og intervjuet mange av de personene som var involvert i Apollo 11-ferden, og kom fram til at dette bildet med overveiende sannsynlighet viser Armstrong bakfra. Ved et tidspunkt lånte nemlig Aldrin kameraet til Armstrong for å ta en serie panoramabilder, og alt tyder på at dette er ett av bildene i denne sekvensen. Til tross for den nitide planleggingen som ble gjennomført forut for Apollo 11, var det tydeligvis ingen som tenkte på at det av historiske grunner ville vært svært viktig å sikre seg gode bilder av det første mennesket som gikk ut på måneoverflaten. En gedigen tabbe! (NASA)

Hjemover

Klokken 18.54 startet motoren i månelandingsfartøyets oppstigningstrinn, og de to astronautene foretok en problemfri retur til månebane. Der kunne Ørnen koble seg til Columbia, med den ventende Collins, klokken 22.35 samme kveld.

Etter å ha åpnet luken mellom de to romfartøyene, ble alt utstyr som skulle med fra månelandingsfartøyet og tilbake til Jorden, fraktet over i kommando/service-seksjonen. Klokken 00.47 natt til 22. juli ble Ørnen for siste gang koblet fra Columbia og overlatt til seg selv i månebane.

Mens kommando/service-seksjonen passerte over Månens forside for siste gang i kretsløp rundt kloden, var man i kontrollsenteret travelt opptatt med å analysere alle data fra romfartøyet. Det måtte gjøres før astronautene kunne få klarsignal om å starte serviceseksjonens store motor som skulle bringe dem ut av månebane, noe som skulle skje klokken 05.55.42, mens de var på Månens bakside. Alt ble funnet i orden, og 9 minutter før de for siste gang forsvant bak Månen, fikk de grønt lys til å starte motoren når tiden var inne.

Etter hvert som klokken nærmet seg 06.15, da Columbia skulle dukke fram igjen, radioforbindelsen opprettes og man ville få vite om motoren hadde startet, begynte igjen spenningen å øke blant alle på Jorden som fulgte med. Da tiden var inne, kalte astronauten Charles Duke, som i kontrollsenteret hadde ansvaret for kommunikasjonen med Apollo 11, opp romskipet: «Hallo Apollo 11. Houston, hvordan gikk det?»

Fra Collins kom svaret: «Si at de kan åpne LRL-dørene, Charlie.» De var på vei tilbake.

Med LRL siktet Collins til Lunar Receiving Laboratory, som vi kan oversette med karantenelaboratoriet. Da Aldrin og Armstrong for siste gang lukket luken bak seg etter oppholdet på måneoverflaten, innledet samtidig alle tre astronautene en karanteneperiode som skulle vare i 21 døgn. Sannsynligheten var meget liten, men ingen kunne si det med sikkerhet: Var det farlige mikroorganismer på Månen? Man kunne ikke ta noen sjanse, ja, man hadde simpelthen ikke lov til det. Hva om det mot alle formodninger likevel skulle finnes mikroorganismer på Månen som var skadelige, kanskje dødelige for både mennesker og dyr? Hva ville skje om disse organismene, som var vant til svært så karrige forhold på Månen, ble sluppet fri på Jorden, et sted som er det rene paradis i forhold til Månen? Kanskje ville de formere seg kolossalt og dekke Jorden i løpet av bare noen døgn, eller kanskje det bare ville ta timer?

Nei, dette var avgjort ikke hyggelige perspektiver, og derfor ble LRL bygd for å huse astronauter og prøver den første tiden etter landingen.

Tilbaketuren gikk uten særlige problemer. Det eneste som kan nevnes er at man på grunn av dårlige værvarsler for det primære landingsområdet i Stillehavet, måtte flytte dette mens Apollo 11 var på vei mot Jorden.

Klokken 17.22 torsdag 24. juli 1969 ble serviceseksjonen koblet fra kommandoseksjonen, og klokken 17.36 begynte den egentlige tilbakevendingen idet Apollo-kapselen med astronautene for alvor fikk kontakt med jordatmosfæren. Det skjedde i en høyde av 120 km over Marshall-øyene, omtrent 2800 km fra landingsstedet. Hastigheten var da den høyeste i noe øyeblikk under ferden, 11 052 m/s, eller 39 787 km/t. Oppvarmingen av Apollo-kapselens varmeskjold på grunn av friksjonen mot atmosfæren, førte temperaturen på skjoldet helt opp til et maksimum på 2760 °C, mens den inne i kapselen holdt seg i overkant av 20 °C. Da nedbremsningen var kraftigst, ble astronautene utsatt for en maksimal retardasjon på 6,73 g.

Omtrent 8 minutter senere ble to styrefallskjermer utfoldet i 7,1 km høyde. Vel et halvt minutt senere trakk disse ut de tre hovedfallskjermene, hver med en diameter på 26 m. Kapselen traff havoverflaten klokken 17.50.24, omtrent 24 km fra hangarskipet Hornet. Ferden fikk dermed en varighet på 195 timer, 18 minutter og 21 sekunder.

Fra et helikopter hoppet froskemenn ut og festet en flytekrave rundt kapselen. Deretter ble det kastet ut en oppblåsbar gummibåt, før de biologiske isolasjonsdraktene astronautene skulle ha på, ble heist ned i redningskurven. En av froskemennene åpnet luken, hev inn isolasjonsdraktene og lukket luken igjen.

Astronautene skiftet og tok på seg isolasjonsdraktene med gassmasker. Maskene var laget slik at den luften som astronautene pustet ut, ble renset, mens froskemennene hadde på seg masker som renset den luften de pustet inn.

Så ble luken åpnet igjen, de tre fikk på seg flytevester og satte seg i gummibåten. Der skrubbet de hverandre med et bakteriedrepende middel, før de ble heist om bord i et helikopter.

Helikopteret fløy direkte til Hornet. Etter at det var landet der, ble det tauet bort til heisen og senket under dekk. Der stod den mobile karantenestasjonen, en slags spesialbygd campingvogn. Astronautene gikk direkte fra helikopteret og inn i denne, mens dekket bak dem ble spylt med en desinfiserende væske. Sammen med astronautene inne i den mobile karantenestasjonen var legen William Carpentier, og en ingeniør ved navn John K. Hirasaki.

Søndag 27. juli 1969 klokken 07.00 landet et av det amerikanske luftforsvarets C-141 transportfly på Ellington-flybasen ved Houston. Den mobile karantenestasjonen var om bord, og inni den var Aldrin, Armstrong, Carpentier, Collins og Hirasaki. Fra flyplassen bar det rett til LRL ved Manned Spacecraft Center, der de oppholdt seg de følgende 16 døgn.

Da den siste dagen i karanteneperioden kom, hadde man ikke gjort noen som helst observasjoner som kunne tyde på at måneprøvene fra Apollo 11 var skadelige, verken for planter, dyr eller mennesker. Følgelig ble også alle som var i karantene (antallet hadde økt under karantenetiden på grunn av en del uhell under arbeidet med månematerialet) løslatt, og etter en kort pressekonferanse kunne de tre astronautene dra hjem til familiene sine.

Ennå var imidlertid ikke Apollo 11-ferden over for deres vedkommende. I de følgende uker gikk de gjennom hele ferden i simulatorer, sekund for sekund, og hadde lange samtaler med forskerne som undersøkte måneprøvene. Dette måtte gjøres mens opplevelsene fremdeles satt friskt i minne. Først etter dette kan man si at Apollo 11-ferden var over.

For forskerne var imidlertid arbeidet nettopp begynt. Det ble sendt prøver til omtrent 150 utvalgte forskere i USA og en rekke andre land. De første resultatene av disse undersøkelsene var tre svære bind, hvert på over 2000 sider, som ble utgitt våren 1971. Granskningen av måneprøvene medførte at omtrent samtlige teorier for Månens opprinnelse som fantes før Apollo 11-ferden, ble avlivet i deres daværende form. Undersøkelsene av prøvene ga forskerne et vell av opplysninger, samtidig som de reiste mange nye spørsmål.

Betydningen av Apollo 11

Aldrin på måneoverflaten

Aldrin poserer for Armstrong (NASA)

Ferden med Apollo 11 - menneskets første besøk til et annet himmellegeme - er over, og her nede på Jorden fortsetter livet å gå sin gang. Likevel er ikke alt riktig som før. Når vi nå ser opp på den lysende skiven som henger der oppe på himmelen, gjør vi det i bevisstheten om at mennesket ikke lenger er bundet til Jorden - Månen er erobret!

Landingen i Stillhetens hav med Apollo 11 var virkelig, som Armstrong sa, et kjempesprang for menneskeheten. Riktignok løste ikke denne måneferden direkte noen problemer på Jorden. Likevel, at dette nå ble til virkelighet som mennesket alltid har drømt og fantasert om - landingen på Månen - sammen med bevisstheten om at vi er i stand til å beherske dette, det var i sannhet et kjempesprang for menneskeheten.

Forsøket på å nå Månen mobiliserte det beste i mennesket. Det var bare det gode i mennesket som var med på denne historiske ferden til Månen. Om bord i Apollo 11 var det ingen våpen eller ødeleggelsesmaskiner med på ferden. Det var riktig som det stod på plaketten på den fremre landingsfoten på månelandingsfartøyet: «Vi kom i fred for hele menneskeheten!»

Månen er imidlertid bare det første trinn på en stige som fører til stjernene. Ved hjelp av en teknologi som vi ennå ikke kan forestille oss, vil generasjon etter generasjon klatre oppover denne stigen, til tross for alle de ufattelige problemene som nøkterne forskere i dag peker på.

I årene som kommer vil mennesket strekke seg utover og forbi planetene, først med ubemannede romfartøyer og siden med bemannede romskip. Vi vil aldri stoppe, men hele tiden søke lenger og lenger ut, til vi en dag når den første stjernen. Så flere og flere stjerner, til vi når den første galaksen. Slik vil det fortsette. Apollo 11 var bare begynnelsen til alt dette.

For et halvt hundreår tilbake skrev den berømte science fiction-forfatteren H. G. Wells: «Fortiden er bare begynnelsen til begynnelsen, og alt som er og har vært er bare morgengryet. En dag vil komme da vesener som nå er gjemt i våre tanker og i våre lender skal stå på denne kloden, slik man står på en skammel, og le og rekke hendene ut mellom stjernene.» Den dagen er kommet.

Aldrins hjelm og visir

Speilbilde av historien. Neil Armstrong, det første mennesket på Månen, og månelandingsfartøyet som brakte ham dit, reflekteres i Aldrins visir. (NASA)

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1994 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.