Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Et svært annerledes univers

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 23. årgang, nummer 88, oktober-desember 1993, side 46 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Med den enorme suksessen Big Bang-kosmologier med oppblåsningsfaser (inflasjonsfaser) har hatt, er det ikke så mange som i dag stiller spørsmål ved «standardmodellen» for Universet og dets utvikling. I dette bildet gjenspeiler rødforskyvningene til fjerne galakser utvidelsen av rommet (Universets ekspansjon), Big Bang inntraff for 10-15 milliarder år siden og tidlig i Big Bang foregikk en voldsom oppblåsningsfase som ga Universet nøyaktig den rette tettheten til for all framtid å balansere det mellom rask utvidelse og ny sammentrekning og kollaps. Dette er retningen teori og mange observasjoner synes å peke i.

Eller kanskje ikke. Som en liten øvelse prøvde en av verdens ledende kosmologer, Edward Harrison (University of Massachusetts, Amherst), å konstruere seg et radikalt annerledes univers som passerer alle de viktige observasjonelle prøvene. Han lyktes overraskende godt.

I Harrisons mest ekstreme universmodell foregår utvidelsen meget langsomt, med en Hubble-parameter på bare 10 kms-1Mparsek-1. (En parsek er 3,25 lysår. Hubble-parameteren er et mål for hastigheten på Universets utvidelse og et meget viktig tall når det gjelder å bestemme Universets fortid og framtid. Det er stor uenighet om dens verdi: Noen astronomer mener den er rundt 50 kms-1Mparsek-1, andre den er rundt 100 kms-1Mparsek-1. Begge leire i debatten baserer seg på observasjoner de har gjort.) Dette betyr at tettheten i Universet i dag er omtrent 10 ganger større enn det som trengs for å stoppe utvidelsen. I dette scenarioet forledes astronomene feilaktig til å tro at Hubble-parameteren er 50-10 kms-1Mparsek-1 fordi den høye tettheten fremmer dannelsen av svært store, massive strukturer i ekstreme avstander fra oss. Gravitasjonen fra dem drar galakser og kvasarer bort fra oss i alle retninger, noe som forårsaker de observerte rødforskyvningene.

I Harrisons modell sier ikke rødforskyvninger overhodet ikke noe om kosmisk utvidelse før man ser mer enn én milliard lysår ut i rommet. Dette er lengre borte enn de fleste andre metoder astronomer benytter for målinger av galakseavstander, fungerer.

Harrisons univers er 35 milliarder år gammel. Det gir massevis av tid til å få plass til gamle stjerner og kulehoper som ser ut til å ha aldre på rundt 17 milliarder år - noe som er litt problematisk å få presset inn i standardmodellen. Universet vil slutte å utvide seg om ytterligere 22 milliarder år, før det begynner å trekke seg sammen til en kollaps om 79 milliarder år.

Dette universet er begrenset så vel i størrelse som i tid. Akkurat nå er det bare 100 milliarder lysår til antipoden, det motsatte punktet i vår «lukkede kosmiske hypersfære». Vi burde være i stand til å se objekter som nå er nesten så langt borte (de var mye nærmere da lyset fra dem forlot dem). Til sammenlikning gjør oppblåsningsteorien Universet omtrent flatt og fantastisk mye større enn den delen av det vi kan observere.

Harrisons modell har sine fordeler. Problemet med hva som kan ha startet dannelsen av de største strukturene, blir stort sett borte. Det samme gjør behovet for eksotiske, ukjente typer av mørk materie.

Når det gjelder bruddet med oppblåsningsfasens følge om at Universets tetthet nøyaktig vil oppveie eller kompensere for dets utvidelse, peker Harrison på at vi egentlig ikke vet hva som skjedde under eller like etter oppblåsningen (dersom den i det hele tatt fant sted) og burde ikke være for sikre på dette. Særlig bekymrer han seg over kosmologer som antar at rødforskyvninger kan angi rommets sanne utvidelse, med mindre de først velger en verdi for tettheten. Suksessen til hans univers med langsom utvidelse og høy tetthet minner oss, sier Harrison, om behovet for å være mer agnostisk i vår holdning til nåværende kosmologisk tro.

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1993 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.