Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Universets masse

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 23. årgang, nummer 88, oktober-desember 1993, side 46 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Hvordan vil Universet ende? Kosmologene ser for seg to mulige slutt-tilstander: Fortsatt utvidelse eller en framtidig kollaps. Skal man finne hvilken som er den riktige, må man nokså nøyaktig bestemme mengden av materie i Universet. Hvis massen er stor nok, vil galaksenes gjensidige gravitasjonelle tiltrekning stoppe Universets utvidelse og få det til å trekke seg sammen igjen. Dette er et lukket univers. Hvis den samlede gravitasjonskraften fra all masse i Universet er for liten, vil det fortsette å utvide seg i all framtid. Vi har da et åpent univers.

Å skulle anslå Universets masse er ingen enkel oppgave. Det meste av den, kanskje hele 90 %, kan være usynlig «mørk materie». Derfor må astronomene måle Universets masse med indirekte metoder. En av dem involverer observasjoner av hvordan galaksenes utoverrettede bevegelser avtar. Et mål for dette er den såkalte retardasjonsparameteren q0. En verdi på q0 på under 0,5 gir et åpent univers, en verdi på over 0,5 et lukket univers.

En ny undersøkelse av Kenneth I. Kellermann (National Radio Astronomy Observatory) støtter kosmologenes økende mistanke om at Universet ligger nær grensen mellom å være åpent eller lukket. Kellermann har brukt kompakte utløpere i radiogalakser og kvasarer som «standardtommestokker», objekter med kjente (eller antatte) størrelser som kan fungere som avstandsindikatorer. I visse kosmologiske modeller varierer vinkeldiameteren til enhver standardstokk med rødforskyvningen på en måte som er avhengig av retardasjonsparameteren. Ved å plotte den observerte sammenhengen mellom vinkelstørrelse og rødforskyvning, kommer Kellermann til at 0,5 er den mest sannsynlige verdien på q0. Det betyr at vi lever i et «flatt» univers som vil stoppe å utvide seg, men bare etter at det er gått uendelig lang tid.

Valget av avstandsindikator er imidlertid ikke uproblematisk. Som Kellermann peker på, er størrelsen på en utløper ikke entydig definert. Den avnhenger både av følsomheten og vinkeloppløsningen til radioteleskopet og bølgelengden det observeres på. Dessuten, som Lawrence M. Krauss (Yale University) og David N. Schramm (University of Chicago) peker på, kan radiokildene utvikle seg i størrelse over tid. Dette til tross for at Kellermann valgte en «standardstokk» som ikke forventes å endre seg målbart i størrelse i løpet av sin levetid. Så selv om de nye resultatene ikke er endelige, er de i det minste konsistente med det herskende bildet av et univers som er besnærende nær grensen mellom å være åpent eller lukket.

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1993 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.