Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Europeisk-russisk romdrakt

Av Per Olav Sanner

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 23. årgang, nummer 87, oktober-desember 1993, sidene 9-10 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Et europeisk-russisk samarbeidsprosjekt med navnet EVA Suit 2000 er igangsatt av European Space Agency og Russian Space Agency med sikte på å utvikle en avansert romdrakt for bruk i tilknytning til konstruksjon og vedlikehold av romstasjonen Mir 2 fra før årtusenskiftet. Europeiske kontraktører skal ta seg av styring av prosjektet samt utvikling av en del systemer i drakten. Selve drakten og «ryggsekken» som inneholder systemene som gjør at astronauten kan overleve inne i den, tar russiske kontraktører hånd om. Drakten skal kunne oppbevares permanent om bord på romstasjonen, noe som gjør at den må kunne vedlikeholdes oppe i bane. Drakten skal brukes under inspeksjon, reparasjon og eventuelt bytte av ødelagte eller slitte komponenter på stasjonens utside.

Den største utfordringen i utviklingen av en romdrakt ligger i å sørge for at dens systemer skaffer astronauten alt han trenger, samtidig som de skal ta minst mulig plass og ikke hindre ham i å arbeide effektivt. På grunn av de strenge begrensningene på volum og masse spiller kompakthet og en høy grad av integrasjon en stor rolle i denne utviklingen.

For å sikre at romdrakten gir astronauten en tilstrekkelig grad av bevegelighet, er dens indre trykk begrenset. (Høyt trykk ville få draktens ben og armer til å sprike rett ut og gjøre enhver bevegelse umulig.) Et problem som da melder seg er at lavt trykk gjør det vanskelig for kroppen å få nok oksygen. For å motvirke dette lar man draktens atmosfære bestå av 100 % oksygen. (I vanlig luft er oksygeninnholdet om lag 21 %.) Dermed får romfareren nok oksygen selv om trykket er lavere enn han er vant med på bakken.

I løpet av en EVA (ExtraVehicular Activity - et engelsk uttrykk for menneskelig aktivitet utenfor et romfartøy) må astronauten utføre oppgaver som krever moderat til hard fysisk aktivitet. Gjennomsnittlig belastning under en EVA kan sammenlignes med å sykle i en hastighet av rundt 15 km/t. Når aktiviteten topper seg, tilsvarer den vedhugging. Varmen som astronauten utvikler kan ikke fjernes ved luftavkjøling alene. I romdraktens avgrensede indre ville dette kreve en svært stor lufthastighet, noe som ville være uholdbart for astronauten og gjøre avkjølingssystemet for tungt. I stedet har han på seg et slags vannavkjølt «undertøy» som dekker hele kroppen unntatt hender, føtter og ansikt. Vannet sirkulerer gjennom små plastrør i tøyet og føres så til en varmeveksler. Denne er spesiell for romdrakter. Hvis den var av samme type som radiatorer på romfartøyer, ville den måtte ha en overflate på mer enn to kvadratmeter. Noe slikt kan en astronaut selvsagt ikke dra med seg rundt omkring. I stedet fjernes spillvarme ved hjelp av en kompakt is-sublimator integrert med en treveis varmeveksler for kjøling av vann- og oksygenkretsløpene. 4,6 liter vann er nok til kjølingen i løpet av en EVA, og bæres med i en egen tank. Vannet sirkulerer ved hjelp av en sentrifugalpumpe. For å spare vekt er pumpen integrert med en vifte og en vannseparator i en enkel motor.

Ventilasjon av drakten foregår ved at en strøm av oksygen sirkuleres ved kontrollert temperatur og luftfuktighet. Strømmen kommer inn ved hjelmen og suges ut ved astronautens ekstremiteter, for deretter å ledes til «ryggsekken». Der blir karbondioksid (CO2) fjernet i en beholder som inneholder litiumhydroksid og aktivt trekull. Viften bringer oksygenet forbi varmeveksleren, hvor damp blir kondensert, og videre tilbake til hjelmen. Kondens blir sentrifugert ut fra gassen i vannseparatoren og lagret i tanken for kjølevannet. CO2-nivået i drakten overvåkes av to sensorer plassert i oksygenkretsløpet.

Til tross for den begrensede plassen finnes det reserver til de mest kritiske komponentene i drakten. Dette gjelder trykkregulatorene, den integrerte viften/pumpen/separatoren, CO2-målerne og trykkmålerne samt det meste av elektronikken. Skulle også dette svikte, vil hele miljøkontrollsystemet settes ut av spill, men et åpent oksygenkretsløp vil da bli aktivisert. Det kan skaffe astronauten oksygen og kjøle ham i tredve minutter slik at han kan returnere trygt til moderfartøyet. Miljøkontrollsystemet er plassert i «ryggsekken», som igjen befinner seg i døren bak på romdrakten som astronauten stiger inn og ut gjennom. (Drakten som er i bruk på den amerikanske romfergen er todelt slik at man tar den på seg omtrent som en bukse og genser.) Som en forholdsregel mot brann er alle elektronikkbokser og batterier plassert i vakuum. Rent oksygen er svært brennbart, og brukes ikke lenger som atmosfære i bemannede romskip.

Zvezda, selskapet som har utviklet alle romdrakter i det tidligere Sovjetunionen, har gått sammen med et industrielt konsortium ledet av tyske Dornier, og dermed brakt med seg sin lange erfaring på området. Selv om første bruk av EVA Suit 2000 vil bli på romstasjonen Mir 2, er det likevel et hovedmål å utvikle en drakt som er så fleksibel at den kan brukes fra en rekke typer moderfartøyer, inkludert den russiske romfergen Buran og et mulig fremtidig euro-russisk bemannet romtransportsystem, pluss en ditto romstasjon. For draktens systemer innebærer dette at deres koblingspunkter til moderfartøyet må være så enkle som overhodet mulig.

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1993 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.