Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Totrinns, gjenbrukbar romferge

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 23. årgang, nummer 87, juli-september 1993, side 4 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Det er hva Boeing Defense and Space Group nylig har foreslått at NASA skal satse på. Boeing har presentert forslaget både for NASA og det amerikanske forsvarsdepartementet.

Et viktig «salgsargument» for løsningen er dens politiske appell til Clinton-administrasjonen. Løsningen vil bidra til å holde på arbeidsplassene innen amerikansk luft- og romindustri og bedre USAs konkurranseevne innenfor markedet av kommersielle oppskytingstilbud.

Foreløpig er dette bare et forslag fra Boeing. Hvis amerikanske politikere skulle «tenne» på det og bevilge penger til å utvikle og bygge dette romtransportsystemet, mener man det kan tas i bruk i 2002. Fraktprisen er anslått til omtrent 2000 dollar per kilogram nyttelast til jordbane. Tilsvarende priser for romfergen er fra 10 000 til over 20 000 dollar per kilogram, for Titan 4 er den 8000-16 000 dollar, for Ariane 6000-12 000 dollar, for Delta 6000-8000 dollar, for Japans H-2 8000-10 000 dollar og for Russlands Zenit 4000-6000 dollar per kilogram nyttelast.

Boeing har studert flere varianter av det nye systemet. Som førstetrinn eller moderfly tenker man seg brukt et modifisert supersonisk fly. Andretrinnet, som er det som skal opp i jordbane, vil bli montert hengende under moderflyet.

Moderflyet vil være 72 m langt med et vingespenn på 54 m og et totalt vingeareal på omtrent 980 m2. Bak vil det ha to vertikalstabilisatorer som når nesten 17 m over bakken. Flyet vil ha en masse på høyst 370 tonn, hvorav 50 tonn er drivstoff av typen JP-4 og 130 tonn er kryogenisk drivstoff (flytende hydrogen og oksygen). JP-4-drivstoffet skal lagres i tanker i vingene, det kryogeniske drivstoffet i tanker i skroget.

Moderflyet tenkes utstyrt med seks jetmotorer med etterbrennere, som alle skal forbrenne JP-4, og én rakettmotor av samme type som hovedmotorene i det nåværende romfergesystemet. Sistnevnte skal forbrenne en blanding av flytende hydrogen og oksygen.

Boeing mener all teknologien som trenges av dette fartøyet, enten eksisterer eller vil bli utviklet i nærmeste framtid. Likevel har eksperter på framdriftssystemer pekt på at jetmotorene, som hver skal ha en skyvekraft på knapt 330 000 N, i dag ikke finnes. De mener det vil ta 10 år og kreve milliarder av dollar å utvikle slike motorer.

For andretrinnet ser man for seg tre forskjellige versjoner. Den første tenkes utstyrt med en romfergehovedmotor og fire RL-10-motorer. Sistnevnte forbrenner, som romfergehovedmotorene, en blanding av flytende hydrogen og oksygen. RL-10 er identisk med rakettmotorene som brukes i det amerikanske rakett-trinnet Centaur. Denne konfigurasjonen kan frakte en nyttelast på 9 tonn opp i jordbane, med en forbedret romfergehovedmotor kan nyttelastkapasiteten økes til 13,5 tonn.

Den andre versjonen tenkes utstyrt med ramjet/scramjet-motorer av liknende type som de USA har arbeidet med å utvikle for National Aero-Space Plane. Med denne kan 9 tonn fraktes opp til en 220 km høy, sirkulær bane.

Begge disse versjonene vil være fullt gjenbrukbare, ha vinger og vende tilbake til Jorden fra jordbane omtrent på samme måte som dagens romferger gjør.

Den tredje versjonen er bare delvis gjenbrukbar og uten vinger. De dyre rakettmotorene og elektronikken til den vil bli sendt tilbake til Jorden langs en ballistisk bane og lande i fallskjerm for senere gjenbruk. Denne versjonen vil kunne bringe inntil 22,5 tonn opp i en 220 km høy sirkulær bane med en inklinasjon på 28,5°.

Oppskytinger til polbaner vil redusere nyttelastkapasiteten for de forskjellige versjonene med 33-50 %.

Både moderflyet og jordbanedelene av de to første versjonene vil være bemannede, selv om ubemannede ferder er en mulighet.

Kombinasjonen vil kunne ta av fra en vanlig rullebane med militær lengde. Bare de seks turbojetmotorene skal brukes for å ta av og klatre opp fra bakken.

I omtrent 9000 m høyde og ved en flyhastighet på 0,85 mach innledes en kraftig akselerasjonsfase. Nå startes både romfergehovedmotoren bak på moderflyet og motorene bak på jordbanefartøyet. Mindre enn 2 minutter senere har kombinasjonen nådd opp i 30 000 m høyde og en hastighet på 3,3 mach. Der kobles andretrinnet fra og fortsetter opp til jordbane, mens førstetrinnet vender tilbake til Jorden og lander på en rullebane her.

 
Neste artikkel | Alle NOR 1993 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.