Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Melkeveisystemets sentrum

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 23. årgang, nummer 86, april-juni 1993, sidene 40-41 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Tyske astronomer har nå tatt de hittil beste infrarøde bildene av Melkeveisystemet sentrum. Observasjonene tyder på at innenfor ett lysår fra senteret er det millioner av stjerner som ligger så tett at de ofte kolliderer med hverandre.

Melkeveisystemets sentrum ligger omtrent 27 000 lysår fra oss i retning stjernebildet Sagittarius (Skytten). Fordi det ligger bak tykke skyer av interstellar gass og støv, kan vi ikke se noe synlig lys fra senteret. Dog slipper noe infrarød stråling gjennom støvet. Siden 1967, da astronomer første gang registrerte infrarød stråling fra det galaktiske sentrum, har de anstrengt seg for å få skarpere bilder av dette området.

De siste og beste av disse bildene ble tatt av astronomene Andreas Eckart, Reinhard Genzel, Rainer Hofmann, Bruce Sams og Lowell Tacconi-Garman ved Max Planck Institute for Extraterrestrial Physics i Tyskland. I mars og august 1992 brukte de European Southern Observatorys 3,5 m store New Technology Telescope på La Silla i Chile til å fotografere det galaktiske sentrum på bølgelengdene 1,6 og 2,2 mikrometer. De greide å registrere strukturer med en utstrekning på ned til 0,15″, som tilsvarer en lineær utstrekning på 0,02 lysår i Melkeveisystemets sentrum.

Eckart og kollegene hans fant at på disse bølgelengdene kom nesten all strålingen fra punktliknende objekter, som med stor sikkerhet er stjerner. Bildene viser 340 stjerner innenfor 1,3 lysår fra det galaktiske sentrum. De 29 mest luminøse stjernene står for 2/3 av den infrarøde strålingen. Noen få objekter ser ut til å være litt langstrakte istedenfor punktliknende, men astronomene har mistanke om at det skyldes to eller flere stjerner som er nær hverandre.

De 340 stjernene er de mest lyssterke medlemmene i en tett stjernehop i Melkeveisystemets sentrum. Ved å anta at disse stjernene er spredt jevnt utover i hopen de tilhører, anslår Eckart og medarbeiderne hans at kjerneradien i stjernehopen - den radien der overflatelysstyrken har avtatt til halvparten av maksimumsverdien - er bare et halvt lysår.

Med kjennskap til kjerneradien, og fra tidligere studier også hastighetene stjernene beveger seg med i hopen, kunne disse astronomene regne seg til at det er omtrent én million stjerner per kubikklysår. Det betyr at gjennomsnittsavstanden mellom stjernene er 1/100 lysår. Til sammenlikning er det 4,3 lysår fra Solen til den nærmeste stjernen utenfor Solsystemet.

Senterområdet i stjernehopen faller sammen med posisjonen til Sagittarius A*, en kraftig radiokilde som antas å markere det eksakte sentrum i Melkeveisystemet og som også antas å være «bebodd» av et massivt svart hull. Astronomene registrerte også svak infrarød stråling fra Sagittarius A*. Strålingen fra denne kilden er opprinnelig blå, men det meste av den blå andelen absorberes av mellomliggende interstellart støv slik at det mest er rød og infrarød stråling som når fram til oss.

Astronomene kan likevel ikke være sikre på at denne kilden virkelig er Sagittarius A*. Stjernene er så nær hverandre at sannsynligheten er 4-20 % for at en stjerne tilfeldigvis ligger langs synslinjen til Sagittarius A*.

Høyoppløsningsbildene av det galaktiske sentrum har vist at grupper av lyssterke stjerner som samlet før har vært betegnet som IRS 16, er 25 separate kilder. Denne gruppen ligger like øst for Sagittarius A*. Astronomene forventer å se lyssterke stjerner ved det galaktiske sentrum. Fordi de ikke kan se noen rundt Sagittarius A*, mener noen at dette ikke egentlig er Melkeveisystemets sentrum. Eckart og kollegene hans peker imidlertid på at det kan være lyssterke stjerner der som er skjult bak lag med støv og gass.

Ved å sammenlikne mengden av infrarød stråling stjernene sendte ut på de to bølgelengdene 1,6 og 2,2 mikrometer, kunne astronomene utlede formen på spektrene deres, og derav hvilken farge de har. De fleste av de lyssterke stjernene, inkludert de i IRS 16, er blå, mens de mer lyssvake er røde. Eckart og kollegene hans foreslår at de blå stjernene er blå superkjemper og at de røde stjernene er røde kjemper.

Astronomene mener de blå superkjempene kan ha blitt dannet ved at mindre stjerner har kollidert. Blå superkjemper er massive stjerner som lever i bare noen millioner år. Følgelig må de ha blitt dannet nokså nylig. Dette til tross for at andre observasjoner tyder på at støvet og gassen i det galaktiske sentrum ikke er i stand til å danne nye stjerner. Hvor kom da de blå superkjempene fra?

Svaret kan ligge i den høye tettheten av stjerner. Hvis to mindre stjerner kolliderer, vil de danne en mer massiv stjerne, som snart vil utvikle seg til en blå superkjempe. Den høye stjernetettheten tyder på at slike kollisjoner i gjennomsnitt inntreffer med 10 000 års mellomrom. Den frekvensen kan være høy nok til å forklare tilstedeværelsen av noen dusin blå superkjemper i Melkeveisystemets sentrum.

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1993 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.