Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

STS-56: Fokus på Jordens atmosfære og Solen

Av Ivar Johansen

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 23. årgang, nummer 86, april-juni 1993, sidene 26-29 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Et tynt lag av ozon i stratosfæren beskytter livet på Jorden fra hovedtyngden av Solens ultrafiolette stråler. Tross dette har man i de senere år observert et hull i dette ozonlaget, over Antarktis, og en fortynning av ozonlaget over den sørlige og nordlige halvkule. Er en minskning av ozonlaget over bebodde områder på de nordlige breddegrader et problem vi må ta fatt i? Hvordan kan vi stadfeste og løse dette problemet? Vil kanskje ozonlaget «bygge» seg opp igjen, og på en måte reversere? Hva vil følgene for oss mennesker og annet liv på Jorden bli?

Ja, det er nok mange spørsmål vi kan stille oss rundt denne problemstillingen. Det vi i alle fall vet er at ozonet både blir dannet og ødelagt av drastiske reaksjoner mellom ultrafiolette stråler og gasser i den midtre atmosfæren. Mens noen av disse gassene dannes helt naturlig, blir konsentrasjonen av destruktive gasser økt, takket være menneskelig aktivitet på mange områder. For å greie å forstå alle de faktorene som er i aktivitet når mengden av disse gassene øker, må forskerne skaffe seg en utstrakt viten om de gassene som danner det vi kaller for atmosfæren. I tillegg til dette må de også ha eksakte målinger av Solens utstrålte energi der den svinger fra maksimum til minimum og tilbake igjen over en solsyklus på 11 år.

Målinger som blir registrert av de forskjellige ATLAS-ferdene, samt dataene fra de frittflyvende satellittene, vil kanskje hjelpe forskerne med å gi svar på hva som er årsaken til reduksjonen av ozonlaget.

STS-45/ATLAS-1 ga grunnlaget med en masse data etter endt ferd den 2. april 1992. STS-56/ATLAS-2, som vi her skal ta for oss, er en ny etappe for å løse «mysteriet» om det så mye omtalte ozonlaget. NASAs globale miljøprogram, Mission To Planet Earth, fortsetter denne gangen med romfergen Discovery i hovedrollen...

Forberedelser

Seks av de tolv ATLAS-1-eksperimentene ble, etter at de var blitt undersøkt av sine respektive forskere, montert om bord på den nye ATLAS-2-nyttelasten høsten 1992. Her fulgte så en rekke nye tidkrevende tester før ATLAS-2 og SPARTAN-201 kunne bli transportert til OPF-bygningens Hangar 3.

Her ble de integrert om bord i Discoverys lasterom den 8. februar 1993, og tre uker senere var VAB-bygningen neste stopp. Utrullingen til Oppskytingsplattform 39B fant sted den 15. mars, samtidig som astronautene ankom for sin «tørre» nedtelling samt evakueringstrening.

Under forberedelsene på plattformen, som består av en masse lekkasjeprøver, fant man ut at en kontrollventil på hovedmotor nummer 1 ikke var tett. Oppskytingstidspunktet, som var bestemt til siste halvdel av mars, ble noe forskjøvet og ikke besluttet før den nye ventilen var testet ut. Dette fant sted den 31. mars, og med romfergen Columbia stående på 39A-plattformen for bytte av hovedmotorer, besluttet man å spikre 6. april som oppskytingsdato for STS-56/ATLAS-2.

Nyttelasten

ATLAS-2 var denne gangen plassert midtveis i Discoverys lasterom, konsentrert på en Spacelab-pall som måler 3 m x 4 m. Seks av de syv instrumentene er lokalisert her, mens den syvende befant seg i to GAS-beholdere (Get Away Special) montert på venstre lasteromvegg, sett fra de bakre kabinvinduene, som vender ut i lasterommet. En stor sylinder i forkant av ATLAS-2, omtalt som en igloo, rommer energiforsyning, kontrollsystem for temperatur, datahåndtering og kommandosystemet for hele Spacelab-pallen.

Kontrollsenteret for ATLAS-2 er ved Marshall Space Flight Center i Huntsville, Alabama. Her vil de berørte forskere kunne assistere astronautene i de forskjellige eksperimentene, samtidig som man også på bakken kan kontrollere at alt går riktig for seg.

Astronautene er atter en gang delt inn i to lag, selv om dette ikke er en ren Spacelab-ferd hvor trykkmodulen blir benyttet. Selve ferdplanen er bygd opp etter et Spacelab-konsept, og det røde og det blå laget jobber altså døgnet rundt.

SPARTAN-201 er en frittflyvende nyttelast som vil ta for seg studier av solvinden og Solens korona. Med sin masse på 1289 kg vel utplassert ved hjelp av romfergens manipulatorarm, vil den kunne observere Solen i drøye 40 timer på denne ferden. Ifølge ferdplanen skal SPARTAN-201 utplasseres på ferdens fjerde dag, for så å bli hentet inn igjen to dager senere. SPARTAN-201 er plassert i lasterommets bakre del, godt forankret i et stativ på gulvet i lasterommet.

Goddard Spaceflight Center i Greenbelt, Maryland er ansvarlig for SPARTAN-programmet.

Solar Ultraviolett Experiment (SUVE) heter et lite eksperiment som befinner seg helt bakerst i Discoverys lasterom. SUVE er konstruert, bygd og kontrollert av studenter ved Universitetet i Colorado. SUVE vil undersøke de ekstreme effektene av den ultrafiolette strålingen på Jordens ionosfære. De målinger og data som SUVE vil samle opp, skal sammenlignes med fire av soleksperimentene på ATLAS-2-nyttelasten.

Oppskytingen

Nedtellingen for Discoverys 16. individuelle ferd startet klokken 11.00 norsk tid den 3. april, og astronautene ankom KSC i sine T-38 jetfly fra Houston samme dag. De gikk så gjennom de siste forberedelser, som seg hør og bør, frem til den 6. april, tiden var kommet for å ta plass om bord i Discovery.

Nedtellingen hadde gått helt «etter boka» denne oppskytingsdagen på KSC hvor den tropiske sommeren etter hvert hadde begynt å få fotfeste. De siste sjekklistene ble møysommelig avstemt med oppskytingskontrollen, og man var klare til å dra.

Nedtellingsklokken passerte T-20 sekunder, men stoppet ved T-11 sekunder «and holding», som det heter. I en liten stund var det helt stille på KSC, dette var tross alt den andre avbrutte nedtellingen på to uker! Nå ble riktignok feilen funnet forholdsvis raskt, i og med at man sporet den opp til et programvareproblem. Datamaskinene om bord hadde mottatt en feil avlesning i forbindelse med en overstrømningsventil til drivstoffsystemet, og stoppet så nedtellingen automatisk.

Oppskytingssjefen Bob Sieck kunne raskt meddele at man fikk en utsettelse på 48 timer, og astronautene kunne nok en gang finpusse litt på sine forberedelser. En utsettelse på 48 timer er hva rutinen tilsier, ettersom man må tømme romfergesystemet for drivstoff samt skru klokken tilbake for et nytt oppskytingsforsøk.

Den 8. april gikk det derimot bedre, og Discovery løftet seg fra Oppskytingsplattform 39B klokken 07.29 norsk tid. Den 54. romfergeferden var i gang, og Discovery klatret sikkert opp mot sin jordbane, som hadde en ekvatorvinkel på 57°.

Arbeid i bane

Vel oppe i bane kunne astronautene åpne lasteromsdørene for å gi en visuell beskrivelse av hvordan nyttelasten så ut etter oppstigningsfasen. ATLAS-2 ble aktivisert, og astronautene hadde mer enn nok å holde orden på etter hvert som ferden utviklet seg. Den 11. april utplasserte Ellen Ochoa den frittflyvende nyttelasten SPARTAN-201 ved hjelp av romfergeprogrammets høyre arm - manipulatorarmen. Dette skjedde klokken 08.11 norsk tid, og Oswald avfyrte så Discoverys manøvreringsmotorer slik at romfergen på en måte rygget bakover i forhold til SPARTAN-201.

Etter å ha kretset rundt Jorden i to dager, ble SPARTAN-201 «hentet igjen» av Discovery, og Cameron kunne finmanøvrere slik at Ochoa kunne gripe tak i friflyveren. Dette skjedde den 13. april klokken 09.20 norsk tid, og nyttelasten ble plassert ned i lasterommet 42 minutter senere.

STS-56/ATLAS-2 ble en ferd hvor hovedeksperimentene stort sett gikk etter programmet, og mens romfergen befant seg over nattområdene, manøvrerte Oswald Discovery slik at lasterommet ble rettet ut mot rommet. Dette for å avkjøle ATLAS-2 etter å ha blitt eksponert mot Solen mens man fløy over dagområdene. De sekundære eksperimentene gikk ikke helt etter programmet. Her opplevde man en del «rusk i maskineriet», hovedsakelig problemer med all mengden av data som skulle sendes ned til bakken.

Mot slutten av ferden lyktes det astronautene å få kontakt med de to russiske kosmonautene Gennadij Manakov og Alexander Polesjtsjuk om bord i romstasjonen Mir. SAREX (Shuttle Amateur Radio Experiment) var igjen med om bord i romfergen, denne gangen for niende gang. Flere radioamatører, skoler og klubber har hatt stor glede av å snakke med de forskjellige romfergemannskapene gjennom årenes løp.

Landing

Grunnet værproblemer ved KSC hvor Discovery skulle lande, ble ferden forlenget med én dag. Dette var selvfølgelig gledelig for astronautene om bord og forskerne på bakken. Astronautene hadde denne siste dagen litt mer tid til å beskue utsikten fra romfergen, og en masse fotografering ble forståelig nok det man konsentrerte seg om.

Den 17. april klokken 12.38 norsk tid avfyrte kommandøren om bord, Kenneth Cameron, Discoverys bremsemotorer. Alt var klart for innflyvningen mot rullebane 33 ved KSC i Florida.

Hovedhjulene til Discovery tok bakken klokken 13.37.19 norsk tid, fallskjermen ble programmessig utløst, og romfergen rullet sakte men sikkert til full stopp. Dette var den 15. landingen totalt ved KSC, og det var 5. gangen at Discovery spilte hovedrollen.

Årets andre ferd var vel i havn, og man kunne nå konsentrere seg om «problembarnet» Columbia og STS-55/Spacelab D-2.

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1993 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.