Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Japansk romvirksomhet

Av Knut Kristian Røberg

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 23. årgang, nummer 85, januar-mars 1993, sidene 3-5 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Etter at USA, Europa og Sovjetunionen har vært dominerende innenfor romfarten i flere tiår, ser det nå ut til at de vil få konkurranse av Japan som tar sikte på å bli en romfartstormakt i begynnelsen av neste århundre. Men ryktene om Japans fenomenale fremtid i rommet er nok en god del overdrevet og det vil nok ta noen tiår før Japan tar igjen forspranget de etablerte romfartsnasjonene har. I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på Japans romfartsplaner i årene som kommer.

De japanske myndighetene bruker mindre enn 10 % av hva NASA bruker på det sivile romprogrammet. H-2, Japans første helt selvbygde bærerakett, ser ikke ut til å komme ut av rekken av tekniske problemer. Og den sterke japanske fiskeindustrilobbyen klarer med sine krav å begrense oppskytingsmulighetene til to måneder i året. Så det ser ut til at japanerne har et godt stykke igjen før de erobrer Solsystemet og når de store høyder. Kanskje er de dømt til å bli liggende etter USA, Russland og Europa på romfartsarenaen i lang tid fremover.

Svaret på disse spørsmålene er komplisert og det ser ut til at tidsfaktoren spiller en stor rolle. For Japan har gjort store fremskritt på romfartsfronten siden de ble den fjerde nasjonen som var istand til å skyte opp sine egne satellitter i 1970, men fremskrittene har kommet sakte og gradvis. Japan beveger seg i retning av å bli en betydningsfyll romfartsnasjon, men har tydeligvis ikke noe stort hastverk.

Avgjørelsene om hvor det japanske romprogrammet går og hvor fort det tar av, blir i hovedsak bestemt av Space Activities Commission (SAC), et rådgivende organ som har mye av de samme funksjonene som National Space Council i USA.

Så langt har SAC fokusert på romprogrammer der det sendes ut store nyttelaster for relativt begrensede investeringer. Teknologiutviklingsprogrammer og romforskning har vært selve kjernen i det japanske programmet.

National Space Development Agency (NASDA) er Japans primære romorganisasjon og utfører all forskning omkring teknologi og anvendelser av romvirksomhet. Med et årlig budsjett på omkring 1 milliard amerikanske dollar har NASDA ansvaret for store bæreraketter og nyttesatellitter. NASDA har ledet svært vellykkede forsøk hvor all fokus har vært rettet mot spesifikke teknologier. Fra midten av 1970-årene har Japan hvert ledende innen bygging av jordstasjoner for satellittkommunikasjon og har også ledet an innen enkelte områder for romelektronikk. Det seneste arbeidet har vært konsentrert rundt kommunikasjonssatellitter og romtransportteknologi, deriblant vellykket forskning innenfor kryogeniske rakettmotorer og treghetsnavigasjonssystemer.

NASDA tar ikke del i ren vitenskaplig romforskning - dette ligger under Institute for Space and Astronautical Sciences (ISAS). ISAS' virksomhet er helt uavhengig av NASDA, de har til og med sine egne bæreraketter. ISAS har et årlig budsjett på omkring 150 millioner amerikanske dollar og har ansvaret for utviklingen av mellomstore bæreraketter og romfartøyer for vitenskaplig utforskning.

Japans første satellitt var Ohsumi, skutt opp 11. februar 1970 med en Lambda-bærerakett - en faststoffrakett utviklet av ISAS. Den påfølgende serien med Mu-raketter, som nå har kommet i fire inkarnasjoner, har gitt ISAS enda bedre muligheter fordi den tillater mer spennende og viktigere oppdagelser. ISAS har oppretthold en oppskytingsrate på én per år, i tillegg til 15 høytgående ballonger og tre eller fire forskningsraketter hvert år. Denne oppskytingstrenden kan komme til å øke gradvis utover i 1990-årene. Romforskningsorganisasjonen konsentrerer seg om astrofysikk, planetutforskning og romfysikk, mens NASDA tar seg av det vitenskaplige knyttet til Jorden og til mikrogravitasjon.

Japan har faktisk klart å bli en av nasjonene som har muligheter for å sende ut ubemannede romfartøyer for å utforske Solsystemet.

I mars 1986 ble det japanske romfartøyet Suisei sendt ut sammen med sovjetiske og europeiske romfartøy for å møte den nå så velkjente komet Halley. Suisei hadde ansvaret for å ta ultrafiolette bilder, måle Halleys møte med solvinden og studere kometens hydrogenkoma.

I januar 1990 ble Japan den tredje nasjon som sendte et ubemannet romfartøy til Månen, da Hiten/Hagoromo ble de første måneromfartøy på 14 år. Hagoromo-satellitten gikk vellykket inn i månebane, men prosjektet var ikke akkurat en vitenskaplig triumf - satelliten hadde problemmer med senderen om bord og den hadde bare med seg en tyskbygd mikrometeoridedetektor og et kamera. Men på den annen side så var ikke akkurat de første amerikanske eller sovjetiske måneromfartøyene noen store suksesser heller. Japansk romforskning har blitt mer og mer rettet mot Månen, der det endelige målet er å etablere baser. De foreløpige resultatene er bare deler av et større bilde som vil vise seg etter hvert.

Romforskningsprosjektet Geotail har vært utført i samarbeid med USA. Geotails oppgave er å måle påvirkningen solvinden har på Jordas magnetfelt, så langt ute som 250 ganger Jordas radius. Et måneromfartøy ment for plassering i omløp rundt Månen er planlagt for oppskyting i slutten av 1990 årene. Det skal ha med seg tre penetratorer utstyrt med seismometere for å kartlegge Månens indre etter å ha trengt seg ned i måneoverflaten.

På planleggingsstadiet er det også en mer avansert Lunar Mobile Explorer, som vil bli skutt opp rundt år 2000. Den vil plassere en 900 kg tung telerobot på Månen for å undersøke månematerialet, søke etter vann i de skyggelagte delene av overflaten og samle materiale for retur og analyse her på Jorden.

Men de nevnte aktivitetene vil neppe føre til at Japan blir en stor rommakt. For å oppnå en slik status må de starte med bemannet romfart. SAC har satt opp forskning rundt bemannet romfart som et ambisiøst mål for Japans romvirksomhet. Politikken er å utvikle infrastruktur i rommet som eventuelt vil lede an til utplassering av mennesker der. Det første skrittet i retning av å ha menneskelig tilstedeværelse i rommet begynte tidlig på 1980-tallet da Japan besluttet å sende sine astronauter og sine ekperimenter med på amerikanske romfergeferder og da NASDA besluttet å spille et viktig rolle i programmet for romstasjonen Freedom.

Japans neste mål involverer mini-romfergen HOPE (H-2 Orbiting Plane) og en egen romstasjon. HOPE vil bli en liten romferge som blir skutt ut på toppen av en H-2 rakett. I likhet med de amerikanske og russiske romfergene vil HOPE kunne bli i stand til å koble seg sammen med en romstasjon, også Freedom, for deretter å laste av sine forsyninger og returnere til en landingsbane i Japan. Først etter at HOPE har etablert Japans muligheter for å utføre møte, sammenkobling og tilbakevending, har Japan planer om å oppgradere miniromfergen til å frakte mennesker. Japan har planer om å bygge en egen romstasjon så fort de har samlet nok erfaringer fra deltakelsen i det internasjonale romstasjonsprogrammet med Freedom. I mellomtiden må japansk industri lære om romstasjoner fra russerne.

I slutten av 1989 kjøpte den japanske Horie-gruppen en Mir-modul fra Glavkosmos. Japanerne vil neppe sende opp denne modulen, selvom russerne hevder at den er kvalifisert for å sendes ut i rommet, men modulen gir nok Kawasaki en god innsikt i de nødvendige systemene om bord - systemer utviklet av den nasjonen som har mest erfaring i menneskelig aktivitet i en romstasjon. Flere ulike romstasjonskonstruksjoner blir vurdert av Japan, men det er lite sannsynlig at de vil sende opp sin egen stasjon noe før år 2010.

Som en følge av øket interesse fra amerikansk side i å utforske Månen og Mars, har NASDA og japansk industri vist større interesse for å studere ulike månebasekonsepter. Japanske konstruksjonsfirmaer har i flere år sett fram til en fremtid med utvikling på Månen, men tradisjonelle japanske romvirksomhetsfirmaer og NASDA har stort sett konsentrert seg utelukkende om lave jordbaner. Men NASDA har nå øremerket penger til å studere bemannede ferder til Månen og planetromfartøyer til Mars og Venus.

Publikumsinteressen for romvirksomhet har nok vært vesentlig lavere enn i USA og Sovjetunionen, men både myndighetene og industrien arbeider for å støtte opp om et større romprogram.

Når det gjelder de avanserte aktivitetene i rommet, er Japan fortsatt i startgropa, men nasjonen viser alle tegn til å utvikle seg til en leder i det lange løp når det gjelder de siste skanser. Japan lærer gradvis mer og mer fra nasjonene som har ledet an i romvirksomheten. I tradisjonell japansk tenkemåte er det å lære fra andre bare et trinn på veien fram til ta igjen og i sluttløpet gå forbi og ta en ledende posisjon. Japan er fortsatt på læretrinnet, der deltakelsen i Freedom og utvilklingen av H-2 og HOPE benyttes for å oppnå erfaring. Men det vil ikke vare for lenge, i hvert fall ikke ifølge japansk tenkning, før nasjonen blir en verdensleder innen romvirksomhet. Alt som trenges er litt framsynthet, en enorm investering og litt tid.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Japans nye H-2-bærerakett for tunge nyttelaster ved oppskyting fra Tanegashima-romsenteret. H-2 vil kunne plassere like store nyttelaster i geostasjonær bane som Ariane 4. (NASDA)

En H-1-bærerakett under oppskyting fra Tanegashima-romsenteret. Dette er raketten NASDA vil benytte for tunge nyttelaster fram til H-2 er oppskytingsklar. (NASDA)

Det japanske ubemannede romflyet HOPE blir bygd for å sende opp last til den internasjonale romstasjonen Freedom. (NASDA)

 
Neste artikkel | Alle NOR 1993 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.