Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Tilbake til Månen, videre til Mars

Av Ragnar Thorbjørnsen

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 22. årgang, nummer 84, oktober-desember 1992, sidene 91-93, 114 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Tilbakeblikk

Da den amerikanske romfartsadministrasjonen NASA (National Aeronautics and Space Administration) ble opprettet i 1958, var tanken at denne organisasjonen skulle ha som formål å drive forskning, samt administrere og organisere utviking av ny teknologi. Dette mandatet ga organisasjonen et stort virkeområde, som kunne inkludere alt fra forskning på nye materialer til gjennomføring av prosjekter for utforskning av fjerne himmellegemer.

I 1960-årene var oppskyting av satellitter også et relativt nytt område. Således var det kanskje ikke unaturlig at det var NASA som stod for denne virksomheten. Ellers var det jo Apollo-programmet som opptok det meste av oppmerksomheten i slutten av l960-årene.

Hva skjedde så i begynnelsen av l970-årene? NASA fikk ikke lenger alt de ba om fra de bevilgende myndigheter. Apollo-programmet ble avviklet, og NASA var med ett på desperat utkikk etter et nytt prestisjeprosjekt. At det ble romfergen, er det mange som i dag ikke kan forstå. En forklaring er kanskje at de visjonene man hadde for romfergesystemet på begynnelsen av 1970-tallet lå langt fra den realiteten som omsider materialiserte seg i begynnelsen av 1980-årene. Opprinnelig så man for seg et gjenbrukbart system der gjenbrukbarheten skulle føre til at kostnadene forbundet med å frakte en gitt masse til jordbane ville bli drastisk redusert.

Som vi vet, har det senere vist seg at det å operere romfergesystemet så langt fra har ført til reduserte kostnader. Etter Challenger-ulykken måtte man dessuten innse at vanlige bæreraketter likevel var den beste løsningen for frakt av vanlig last til jordbane.

Tidlig i 1980-årene ble det av mange påpekt at det å operere romfergesystemet, egentlig ikke var en egnet oppgave for en organisasjon som NASA. Teknologien var ferdig utviklet, og operasjon av systemet hadde ingenting med forskning å gjøre. Etter Challenger-ulykken var det likevel blitt klart at romfergesystemet ikke kunne ansees som ferdigutviklet teknologi, og man måtte akseptere at videre drift også måtte anses som et eneste stort prøveprosjekt.

Romfergeprogrammet var med andre ord ikke noe man kunne overlate til andre, for operasjon på rutinemessig basis. Men da man kom fram til denne erkjennelsen, hadde NASA allerede lykkes med å få president Reagan til å proklamere et nytt stort prestisjeprosjekt - romstasjonen Freedom. Det skjedde i januar 1984 og planen var at romstasjonen skulle være klar til bruk i 1992. Slik skulle det ikke gå. Litt av årsaken finner vi nok i Challenger-ulykken, men de utsettelsene vi nå opplever har nok mer å gjøre med verdenssituasjonen anno 1992.

Allerede for l986 hadde mange vitenskapsmenn satt spørsmålstegn ved hensikten med romfergesystemet. At en romstasjon skulle være neste storprosjekt for NASA, var det også mange som var imot. Nå måtte NASA begynne med utforskning igjen, var det mange som mente.

Politikernes medvirkning

Alle presidenter har behov for å markere seg. Ronald Reagan valgte romstasjonen, George Bush ville også gjerne gi sitt bidrag. NASA hadde ingen problemer med å se lengre fram enn til romstasjonen. og endelig var det mulig å tilfredsstille alle de som kritiserte og fremdeles kritiserer NASAs satsning på romfergesystemet og romstasjonen. Den 20. juli 1989, på 20-årsdagen for den første månelandingen, erklærte president Bush at det var på tide å følge opp det som skjedde for 20 år siden. Han lanserte slagordet «Tilbake til Månen og videre til Mars». Vel vitende om at dette ville bli dyrt, satte han som mål at menneskets første landing på Mars skulle finne sted innen 50-årsjubileet for den første landingen på Månen. Dermed ville de største budsjettmessige uttellinger komme lenge etter at hans presidenttid var ute, samtidig som hans navn fremdeles ville være knyttet til prosjektet.

President Reagan hadde sansen for markeringer, men han kan ikke føle seg for sikker på at det han satte i gang vil bli realitet. Romstasjonen lever fremdeles i beste velgående, til tross for at krefter i Kongressen stadig vekk forsøker å stoppe det hele. Riktignok er tidspunktet for permanent bemanning i ferd med å bli skjøvet over på den andre siden av århundreskiftet, men prosjektet er nå så godt i gang at det snart vil være for sent å snu, selv for politikerne. Dessuten har USAs kommende president, Bill Clinton, også uttrykt støtte til romstasjonen. Reagans andre store markering, Strategic Defense Initiative (SDI), lever også fremdeles, om ikke helt i beste velgående. Her er riktignok en god del skjermet som militære hemmeligheter, men det er ingen tvil om at de siste års politiske begivenheter har tatt noe av gnisten fra de som støtter SDI.

President Bush har støttet SDI, og synes nok at Reagan var så heldig med denne lanseringen at han kalte sitt utspill den 20. juli 1989 for Space Exploration Initiative (SEI) Hvem som lykkes best med sitt initiativ står igjen å se. President Bush fikk ikke Kongressen med på å bevilge midler av betydning over 1993-budsjettet, til å realisere NASAs første konkrete utspill under SEI. Den kommende visepresident, Albert Gore, har dessuten uttalt at USA ikke har råd til å sette i gang denne typen prosjekter nå. Planene for retur til Månen er imidlertid lagt, og er selvsagt interessant nok. Vi vet ikke når de blir realisert, men vi deler gjerne entusiasme og tanker med NASAs planleggere.

«First Lunar Outpost»

Planleggerne har kalt sitt opplegg for menneskets tilbakevending til Månen for Flo (First Lunar Outpost). Hensikten med tilbakevending til Månen skal først og fremst være utforskning av vår nærmeste nabo i verdensrommet, mens utvikling av teknologi som vil være nyttig med tanke på en senere Mars-ferd også er et moment.

Det første FLO-oppholdet på Månen skal vare i 45 dager. For å sikre maksimal fleksibilitet, har man valgt å se helt bort fra metoder som innebærer operasjoner i jordbane eller månebane. I stedet skal de deltakende romfartøyer foreta en direkte ferd. Romfartøyet skytes først opp i jordbane. Et eget rakett-trinn sørger så for å bringe det ut av jordbanen. Så langt er det intet avvik fra Apollo-metoden, men deretter er det ikke så mye som ligner. Det skal ikke være nødvendig med spesielle operasjoner underveis til Månen, og romfartøyet går ikke inn i bane rundt Månen. Fordelen med denne måten å gjøre det på, er at man kan sikte seg inn på et nesten hvilket som helst punkt på Månen (den delen som vender mot Jorden). Man kan også starte returferden på et hvilket som helst tidspunkt, noe som bidrar til økt sikkerhet for astronautene.

Romfartøyene

Det bemannede romfartøyet vil ligne på Apollo, men både kommando/service-seksjonen og månelandingsfartøyet er integrert i ett fartøy. Kommandoseksjonen er litt større enn Apollos kommandoseksjon, dette for å gi plass til fire astronauter. For å gjøre oppholdet på Månen mer behagelig, sender man opp et eget romfartøy med oppholdsseksjonen. Denne oppholdsseksjonen vil ligne på tilsvarende seksjoner under utvikling for romstasjonen Freedom. Romfartøyet med oppholdsseksjonen sendes til Månen før astronautene, og astronautene forlater ikke Jorden før det er konstatert at oppholdsseksjonen har landet trygt på Månen.

Vitenskapelig utstyr og øvrige hjelpemidler vil man finne plass til i begge romfartøyer. Blant annet skal astronautene ha til disposisjon en bil med plass til alle fire. Med denne bilen skal de kunne bevege seg inntil 25 km fra landingsplassen. Bilen skal også kunne fjernstyres. Når den fjernstyres fra Jorden, etter at astronautene har returnert, skal den kunne bevege seg opptil 100 km fra landingsplassen.

Bæreraketter

FLO-studiene konkluderer med at man vil trenge en bærerakett som er 1,5 ganger så kraftig som Saturn V. Flere alternative måter å dekke dette behovet på er foreslått. Forslagene spenner fra videreutvikling av motorer som ble benyttet i Saturn V, via slike motorer benyttet sammen med romfergemotorer, til utvikling av atomrakettmotorer. Sistnevnte antas å være et krav når en bemannet romferd til Mars skal realiseres. Utvikling av en atomrakettmotor vil sannsynligvis øke kostnadene med rundt to milliarder dollar, men med tanke på at en slik motor kan brukes flere ganger, vil investeringen være pengene verdt. Dessuten vil man få verdifull erfaring, som senere vil komme til nytte - når Mars-ferden skal prosjekteres.

Økonomi

Retur til Månen vil uansett komme til å koste mangfoldige milliarder dollar. NASA vil foreløpig ikke sette noen prislapp på det foreliggende forslag, da planene ikke er detaljerte nok ennå. Men det legges ikke skjul på at det hvert år vil gå med noen milliarder dollar.

I NASA ser man for seg at tidene vil forandre seg i kjølvannet av den kalde krigens avslutning. Vi vil få økonomisk oppsving i verden, og internasjonalt samarbeid om Mars-prosjektet kan påregnes. Det legges likevel ikke skjul på at man ser NASA som den naturlige pådriver for prosjektet: «Det blir ikke noe Mars-prosjekt hvis ikke USA tar på seg lederrollen.»

Det er den industrien som hittil har levd av å utvikle krigsmateriell, som også er best i stand til å utvikle det materiell som er nødvendig for utforskningen av verdensrommet. Denne industrien kan ikke nedlegges over natten, ei heller vil det være ønskelig - av mange ulike årsaker. Derfor bidrar mange amerikanske industrigiganter, som blant andre Boeing og Martin Marietta, med egne midler for å holde døren på gløtt, slik at de kan stille opp når NASA før eller siden har kontraktpenger å fordele.

Videre til Mars

NASAs planleggere må altså foreløpig se langt etter muligheten for å starte realiseringen av sine planer. De tar dette med godt humør og regner med å bruke 1993 til å lage det første planutkastet for andre del av president Bushs SEI: «Videre til Mars». Selv om en bemannet ferd til Mars neppe vil være samtaleemne blant de som sitter med makten i USA i de nærmeste årene. vil Mars likevel stå i fokus gjennom 1990-årene. Om mindre enn ett år blir Mars Observer den hittil mest avanserte romsonde som går inn i bane rundt en annen planet. Detaljrikdommen i de observasjoner som vil bli gjort fra denne sonden, vil uten problemer kunne måle seg med de data om Jorden, som vi mottar fra dagens jordressurssatellitter.

Selv om vi ikke har de beste erfaringer med det tidligere Sovjetunionens fremstøt mot Mars, skal man prøve seg igjen, nå under Russlands ledelse. Planene er ambisiøse, det dreier seg om to separate prosjekter; sonder skal skytes opp med kun to års mellomrom, i 1994 og 1996. Økonomien er anstrengt, men ved hjelp av internasjonalt samarbeid ser det fremdeles ut til at prosjektene skal la seg gjennomføre. Ikke bare Europa med Frankrike i spissen er med, også USA skal bidra. Og på toppen av dette har nå også Japan meldt at de skal prøve seg med en Mars-sonde. Hvis alle disse prosjektene lykkes i sitt formål, vil vi ved århundreskiftet ha meget god kjennskap til forholdene på planeten Mars, og alt vil ligge til rette for at vi kan begynne å forberede et bemannet framstøt mot planeten. Fremdeles vil det være forhold av teknisk og økonomisk karakter som krever sin avklaring, men det vil ennå være nesten 20 år igjen til vi kan feire 50-årsjubileet for den første bemannede ferd til Månen.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

En eksperimentell produksjonsenhet for oksygen vil være noe av det første som vil bli testet ut når mennesker vender tilbake til Månen.

Slik vil kanskje det neste bemannede romskip som lander på Månen, se ut. Fra bakken til toppen av mannskapsseksjonen er det 14,1 m.

Dette er romfartøyet som består av oppholdsseksjon og utstyrsbeholdere.

 
Neste artikkel | Alle NOR 1992 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.