Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

1991 - et gløtt inn i fremtiden

Av Helge Kongshaug jr.

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 21. årgang, nummer 80, oktober-desember 1991, sidene 110-111 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Artikkelen vi her trykker, stod opprinnelig i foreningsbladet Romfart i 1971 og er en fremtidsvisjon for hvor romvirksomheten kunne være 20 år senere, i 1991. Mange vil kanskje trekke litt på smilebåndet over de vyene som skisseres, når vi ser hvor sørgelig langt borte mange av dem fortsatt er. Her må man imidlertid huske på at forholdene rundt 1970 var helt annerledes enn i dag. USA var midt oppe i sitt fantastiske Apollo-program, som fortsatt er en av de absolutt fremste teknologiske bedrifter i menneskehetens historie. På bare 10 år hadde landet utviklet all den teknologi som trengtes for å sende mennesker til Månen og få dem trygt tilbake igjen. Dersom bare de nødvendige bevilgninger ble gitt, var det utbredt enighet om at de første menneskene kunne stå på Mars tidlig i 1980-årene. Utviklingsoptimismen var stor og det var mer tilgjengelige ressurser som ville bestemme hvor fort og langt den tekniske utviklingen ville gå, enn hva som var teknisk mulig.

Konserthus i Oslo hadde for øvrig i 1970 vært diskutert i årtier uten at man var kommet noe nærmere virkeliggjørelsen av prosjektet. Selv om det i 1991 har vært en realitet i mange år, var det ikke der foreningens 40-årsjubileum kom til å bli markert. For den 40-årsdagen ble virkelig feiret med festmøte slik Kongshaug spådde. Omtalen av de festlighetene finnes i andre artikler i dette bladet.

Det ser riktignok ut til at redaksjonen i Romfart i 1971 selv var litt skeptiske til Kongshaugs vyer. Derfor hadde den følgende haleheng bak artikkelen: «Hvorvidt de fremtidsperspektiver som vårt science fiction-minded styremedlem Helge Kongshaug her legger frem, vil bli virkelighet innen foreningens 40-årsjubileum, vil vel de fleste strides om. Vi får ta frem bladet om 20 år og se.» Det er nettopp det vi nå gjør.

Redaksjonen

Det er 22 år siden det første menneske satte sine føtter på en annen klode - og det er 40-årsjubileum for Norsk Astronautisk Forening. Den store dag vil selvsagt bli feiret på behørig måte ved festmøte i storsalen i det nyoppførte Konserthuset i Vika. Av talerne merker man seg blant annet folkepensjonist Erik Tandberg, nettopp hjemkommet fra en gruppereise til Månen, hvor han i en 14 dagers tid har hatt det trivelig under solkuppelen til det store Hilton-anlegget i Langrenus-krateret.

Ja, dette kan man tenke seg vil skje om 20 år når foreningen feirer sin 40-årsdag. Hvorvidt den tidligere formann vil ha hatt anledning til å bo på hoteller på Månen kan det imidlertid uttrykkes tvil om. Konserthus i Vika inntil den tid er enda mere fantastisk, så det bare glemmer vi.

I 1991 vil det temmelig sikkert finnes store kolonier på Månen. Opptil 100 vitenskapsmenn vil befolke de store, halvt underjordiske baser som ligger spredt utover måneoverflaten. Noen av de største vil sannsynligvis ligge i nærheten av ekvator. Man kan også tenke seg baser lokalisert i store kratere, hvor de vil ligge halvveis begravd inne i kraterveggene for å utnytte de beskyttelsesmuligheter som dermed bys. Et forholdsvis godt utbygget system av «monorail» (ensporet jernbane) vil gå på kryss og tvers over måneoverflaten og sørge for å holde de forskjellige baser i nær kontakt med hverandre. De elektrisk drevne togene vil - takket være mangelen på luftmotstand - bevege seg med langt større hastighet og mindre brennstofforbruk enn noe fremkomstmiddel på Jorden.

Kraterne Copernicus og Tycho vil ikke være å kjenne igjen fra slik vi kjenner dem i dag. Veldige solenergipaneler ligger utspredt over kraterne for å oppfange mest mulig solenergi. Rundt kraterne har man med jevne mellomrom bygd «laserkanoner» av veldige dimensjoner hvis oppgave er å forsyne en like krafthungrende Moder Jord med de nødvendige mengder av solenergi. Etter at solenergiens virkninger for alvor beviste sin overlegenhet i begynnelsen av 80-årene, og man samtidig løste de tekniske problemer med å få overført denne til Jorden, er man i dag i den stilling at man på Jorden - hvor man som kjent ikke tar inn slik energi direkte på grunn av atmosfæren - kun benytter seg av solenergi fra Månen for å holde et stadig mer komplisert samfunn gående. Olje og bensin er ferdige som energikilder. Tallerkenformede biler glir lydløst av gårde ved hjelp av solbatterier og bedriftenes maskineri har sluttet å spy røyk og svovel ut i luften. Den fare som truet menneskeheten i 1970-årene - utslettelse på grunn av forurensning - er ikke lenger til stede. At oppdagelsen av solenergiens muligheter ble kraftig motarbeidet av oljeindustrien (og holdt på å skape økonomisk sammenbrudd i et lite nordeuropeisk land som ensidig hadde lagt om hele sin nasjonale inntekt på olje i midten av 1970-årene), er en annen sak.

Men solenergien har sine sider. Stormaktene vokter iherdig på hverandre, og alle vet at den eneste grunn til at Sovjetunionen ikke tør angripe den mektige Europaføderasjonen, er føderasjonens store solenergistasjoner i Mare Undarum. Disse leverer lys og varme til de europeiske hovedsteder, men kan på mindre enn et sekund brenne Moskva vekk fra kartet. Den internasjonale situasjonen er fremdeles ustabil. Alle vokter på alle, og de to nye allierte, USA og Kina, nekter å oppgi sine ekstraterritoriale rettigheter i Mare Tranquillitatis. På overflaten er det fred og fordragelighet basene imellom, alle beveger seg fritt overalt på Månen, men alle vokter på hverandre og vet at maktbalansen alene kan opprettholdes ved at stormaktene alle har sine egne baser og sine egne solenergistasjoner - på godt og vondt - på Månens overflate. Offisielt eksisterer fremdeles traktaten om at det er forbudt å plassere våpen på Månen, men når en kraftstasjon går over fra å være en kraftstasjon til å være våpen, er det selvsagt ingen som har kontroll over.

Den store internasjonale romstasjonen som svever rundt Jorden i en avstand av 1300 km - stasjonært plassert over ekvator - har vært i drift et par års tid. Den ble bygd som et FN-prosjekt etter at man hadde kommet til at det i lengden ble for dyrt med nasjonale romstasjoner som skulle ta seg av alle oppdrag.

FN-stasjonen er samlepunktet for trafikken mellom Månen og Jorden. Herfra kommer romfergene opp fra de store nasjonale romflyplassene, Bajkonur i Sovjet, Cape Kennedy i USA og Kastillia i Europa. Fra FN-stasjonen drar så de klumpete interplanetariske romskipene videre til Månen eller den internasjonale basen på Mars. FN-stasjonen har også som oppdrag å samordne værvarsling, drive jordressursforskning og katastrofevarsling. Teknikken med infrarød fotografering er høyt utviklet, og takket være de store romstasjonenes pionerarbeide på det nasjonale plan i slutten av 70-årene, kan man nå utnytte Jordens ressurser på en helt annen og mere effektiv måte enn tidligere.

Fisketrålerne behøver ikke lenger å søke etter fiskestimene på måfå, via romstasjonen får man beskjed om hvor de befinner seg, og bøndene får i tide beskjed om hva de skal foreta seg hvis avlingene er i ferd med å bli dårlige. En voksende verdensbefolkning holder sultedøden på tre skritts avstand takket være den mer effektive utnyttelse av ressursene som romstasjonene gjør mulig.

FN-stasjonen har også en industriell avdeling hvor man produserer tekniske produkter og utfører medisinsk forskning som ville være umulig å utføre på Jorden. Den største revolusjon har imidlertid skjedd på det undervisningsmessige området. Skolegang i gammel form er i dag nesten ikke lenger nødvendig. Barn får undervisning via telesatellitt. Det var først utvikligslandene, med India i spissen, som slo inn på den veien. Også de mer utviklede land har etter hvert fulgt etter og rasjonalisert skolevesenet.

Resultatet er blitt at man i pedagogisk forskning i dag legger mest vekt på «skapende fritidsaktivitet» for barna. Via tredimensjonalt fjernsyn har barn i 1991 muligheter for å komme i direkte kontakt med barn på sin egen alder over hele verden. Dette ser ut til å skape en ny internasjonal forståelse som vil få mye å si. Barn later, takket være dette, til å være langt mindre opptatt av nasjonale grenser og stridigheter enn den eldre generasjon som begynte å stifte familie da romfarten ennå var på sitt første stadium.

Det voksende antall fjernsynssatellitter - såvel private som statlige - og det stadig mer avanserte elektroniske utstyr, har gjort det umulig for enkelte land å opprettholde noen former for fjernsynsmonopol. Paradoksalt nok opplever vi dermed at selv de hardeste diktaturnasjoner har begynt å gi opp sensur. Det nytter ikke likevel. Det man ikke vil at befolkningen skal få vite, får de så allikevel rede på ved å skifte til en annen TV-kanal.

Resultatet er at menneskene i de sovjetrussiske delstater lever et langt friere liv nå enn tilfellet var tidligere. Dette på tross av den tilstramming som skjedde like etter Europaføderasjonens anneksjon av de tidligere europeiske vasallstater under de dramatiske dagene i slutten av 80-årene, da verden stod i fare for totalkrig.

Fra Jorden og Månen går trafikken til Mars. Interessen for interplanetarisk trafikk tok seg sterkt opp da man i midten av 80-årene ved det store Jules Verne-observatoriet på Månens bakside oppfanget signaler utenfra Solsystemet som tydet på at en av de fire planetene man har oppdaget rundt Barnards stjerne var bebodd.

Nå er forskerne ivrig i gang med å tyde de regelmessige signalene som bruker 4 år frem til Månen. Man sender signaler tilbake, så man får anta at vitenskapsmennene i det andre solsystemet - hvordan de nå ser ut - har det like travelt og like interessant. Ting kan tyde på at de befinner seg omtrent på samme utviklingsnivå som oss selv, rent teknologisk, men at de er av en helt annen type rent fysisk. Forholdene ved den lille stjernen skulle også tilsi det. Nå har man - etter i mange år å ha konsentrert seg bare om Månen - erkjent betydningen av å trenge enda dypere ut i verdensrommet.

På Mars lever en gruppe på 200 vitenskapsmenn fra forskjellige nasjoner i en godt isolert base i det varme Nix Olympica-området. Dette området ligger høyere enn mange andre steder på Mars, og av den grunn er man her mere beskyttet mot de voldsomme støvstormene som kan begrave og utslette andre områder av planeten fullstendig. Det vulkanske området har også noen av de største vannreservoarene på Mars, og dette letter oppholdet betraktelig. Man har også en egen haveavdeling hvor man kan dyrke vekster fra Jorden i den varme vulkanjorden som ikke later til å ha noen vansker med å trives i Mars-jorden. I så måte er oppholdet her lettere enn på den tørre Månen hvor vannforsyningene fra Jorden spiller en stor rolle for dem som lever på basene.

Utforskningen av Mars er det store spenningsmoment for øyeblikket. Planeten viser stadig flere overraskende sider, og da den første bemannede ekspedisjon landet der i midten av 1980-årene - og man oppdaget at det ikke bare vokste planter på Mars, men at planeten faktisk også var bebodd av noen kjempemessige edderkopplignende vesener, for øvrig uten synderlig intelligens - har planeten vært et populært samtaleemne på Jorden. Man venter seg mye av utforskningen av den røde planet, og de mest optimistiske har til og med pratet om «et nytt Amerika å emigrere til». Mange vansker må imidlertid overvinnes før det kan komme så langt. Nå drar store forsyningsromskip til Mars annet hvert år for å bringe forsyninger og avløsningsmannskap til Nix Olympica-basen.

De ytre planeter har flere ganger vært besøkt av romsonder. Helt ut til Pluto nådde man i 80-årene, og oppdagelsen av den tiende planet i Solsystemet - en gold isørken av frosset hydrogen 4000 km i diameter - kom for mange som en overraskelse. På folkemunne har den også fått navnet «Belsebub», selv om det offisielle navnet er Thule. Visse stormakters planer om å opprette kolonier for annerledes tenkende der ute lar seg imidlertid nok ennå ikke realisere.

Jupiter er en planet som stadig blir mer og mer i fokus i 1991. Romsonder har avslørt sterke magnetiske kraftfelt på overflaten ved hjelp av infrarøde fotografier, og planeten har en rekke særegenheter som er av en slik art at de er blitt hemmeligstemplet av rommaktene for «nærmere granskning» som det heter. Det snakkes i hvert fall mann og mann imellom om at Jupiter muligens er en planet med intelligent liv og at man nå har under forberedelse en bemannet ekspedisjon som skal lande på en av Jupiters måner, sannsynligvis Ganymedes.

Europaføderasjonen - som gjennom flere prosjekter klart har markert seg som en stormakt både på det teknologiske og det økonomiske området - har for øvrig opprettet et forskningsprosjekt som tar sikte på å utvikle romskip som skal kunne reise omkring i verdensrommet ved hjelp av solvinden. Det går rykter om at det første forsøket med et slikt fartøy allerede har funnet sted, men vitenskapsmennene ved Europaføderasjonens romsenter på de kastillianske høysletter i Spania nekter å uttale seg om saken.

For de mange som husker debatten omkring de første månelandingene i slutten av sekstiårene, fortoner det seg nå som temmelig våsete at folk den gang kunne finne på å diskutere nytten av romfart. I dag er det ingen som er i tvil om at dette var en av de beste investeringer menneskeheten noen gang har gjort. Mange av skeptikerne har forandret standpunkt helt - særlig slike som kunne ha fordeler av det. Sosiologer og samtidshistorikere har vært meget opptatt av hva grunnene kunne være til at folk flest hadde så liten forståelse for romfart i slutten av seksti- og begynnelsen av syttiårene. De fleste er enige om at folk den gang ikke hadde den nødvendige grad av identifikasjon med problemkomplekset, og peker også på de store problemer Jorden den gang stod ovenfor. Problemer som nå - paradoksalt nok - er løst nettopp gjennom romfartsteknologien.

Man regner med at det nye århundret som er knappe 9 år borte, skal kunne bringe fremskritt på det romfartsteknologiske området på en måte som man knapt kan forestille seg. Som en realistisk mulighet regner man med at man innen man kan feire hundreårsdagen for den første landing på Månen, vil være i stand til å reise i verdensrommet med en hastighet som nærmer seg lysets, og at de fleste planeter i vårt Solsystem vil være bebodd av Homo Solarus.

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1991 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.