Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

På romfartsleir i USA

Av Kaj Wik Siebert

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 21. årgang, nummer 77, januar-mars 1991, sidene 14-17 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Den 8. august ble en stor dag for internasjonalt samarbeid innen romfart. Da møttes omtrent 60 studenter og lærere fra 20 nasjoner i Washington D.C. for å gjennomgå et 10 dagers program med det som mål «å føre menneskeheten videre gjennom internasjonalt samarbeid om romstudier».

Fra Norge deltok det to studenter og én lærer. Læreren var Nils Henrik Fløttre fra Nøtterøy Videregående Skole og studentene var Eiril Johnsen og meg selv. Jeg hørte først om International Space Camp på P1s «Verdt å vite». Det hørtes jo ganske interessant ut, så jeg bestemte meg for å søke. Jeg hørte ikke noe mer på et par måneder og gikk ut fra at jeg ikke hadde blitt valgt ut - og hadde nesten glemt alt sammen - da det en dag kom et brev fra Norsk Romsenter som stod for organisering på norsk side. Jeg åpnet brevet uten å vente noe spesielt, men fikk meg et stort sjokk da det i brevet stod:

«Nå har vi endelig fått beskjed fra Renee Jackson, U.S. Space & Rocket Center om hvem som er blitt tatt ut, og de heldige ble: Eiril Johnsen, Kaj Wik Siebert og Nils Henrik Fløttre. Disse tre vil bli spesielt kontaktet».

Dette var det første jeg hørte om at jeg var blitt plukket ut, og jeg ble meget overrasket.

Den 7. august 1990 klokken 6.30 møtte jeg opp på Fornebu. Derfra ble jeg ble fraktet med Pan Am, via Heathrow og en 5 timers pause, til Dulles International Airport, Washington D.C. Der ble jeg møtt av stressede representanter fra Space Camp som fortvilet forsøkte å presse 13 personer med relativt mye bagasje inn i en minibuss, samtidig som de skulle prøve å finne ut hvor de kunne levere tilbake en leiebil. Det var også her jeg traff Eiril for første gang. Vi hadde vært på samme fly fra Heathrow, men hadde ikke klart å finne hverandre. Det er tross alt ikke barnemat å finne noen du aldri har sett før, om bord på en 747.

Etter mye strev klarte de i hvert fall å frakte oss til Ramada Hotel hvor vi skulle bo under oppholdet i Washington. Der ble vi servert en utmerket middag bestående av, gjett hva, «hamburgers and fries». Det smakte som den beste middag etter en hel dag med bare flymat. Så, etter å ha satt opp det norske flagget i ISCs (International Space Camp) hovedkvarter i annen etasje på hotellet - og fått utdelt T-skjorter, jakke, bager, navnelapper, program osv. - kom jeg meg til sengs omtrent ved 10-11-tiden lokal tid (4-5 om morgenen norsk tid).

Den 8. august startet vi med en frokost bestående av bacon, brød med syltetøy, fire forskjellige typer melon og diverse andre frukter. Så, mens vi ventet på de som ikke hadde kommet ennå, ble vi tatt med på en rundtur i Washington. Vi handlet litt på Union Station og så på dyrene i Washington Zoo. Deretter måtte vi tilbake til hotellet for å dusje - noe som gjorde godt etter en meget varm dag ifølge norsk standard - og gjøre oss klare til kveldens store begivenhet. Så bar det av gårde til The Longworth Building hvor det ble holdt en velkomstmiddag med senator og eks-astronaut John Glenn som æresgjest. Her ble det også tid til et kort møte med dr. Leif Westgaard (counsellor - scientific affairs) fra den norske ambassaden. Det var bare andre gang i historien at en privat gruppe fikk lov til å spise middag i rommet som Kongressen styrer landet fra.

Neste dag var satt av til sightseeing. For å få med seg alt som var å se, måtte vi opp klokken 06.30. (Anslagsvis 0 % klarte å komme seg opp i tide.) Så, etter en frokost spist i all hast, bar det av gårde til en omvisning i Det hvite hus. Etter det ble vi fraktet videre til National Space and Air Museum, hvor vi fikk gå rundt og se på utstillingene. Da vi hadde fått med oss det viktigste der, var alle passe sultne, og det var på tide med en «picnic lunch» som ble spist innendørs på grunn av pøsende regnvær. Deretter dro vi til NASAs hovedkvarter hvor NASAs sjef, admiral Richard Truly, holdt en tale. Dette var samme dag som man fikk vite at Magellan hadde gått inn i bane rundt Venus, og Truly åpnet talen sin med denne beskjeden. Resten av dagen gikk med til en rundtur i Washington og middag med medlemmer av kongressen.

Vi var tilbake på hotellet ved 10-tiden, men det var ikke snakk om å få seg noe søvn ennå, nei. Nå samlet vi oss på rommet til Italo fra Italia og Juha fra Finland hvor det ble konsumert store mengder cola og potetgull. Noen var feige og gikk og la seg allerede rundt midnatt, men de tøffeste av oss holdt ut til nesten 3 om morgenen. Men jeg skal innrømme nå i ettertid at dette kanskje ikke var så veldig lurt, for jeg våknet ikke før klokken 5.45 neste morgen, 10 minutter etter at vi skulle ha vært samlet i lobbyen for dra til National Airport. Vel, jeg fikk i hvert fall pakket sakene mine i all hast og kommet meg på bussen, og rakk flyet som vår ene hovedsponsor, Delta Airlines, hadde utrustet oss med.

Ankomsten til Huntsville Airport ble en stor begivenhet. Etter at flyet hadde landet, kom pressen om bord på flyet og tok bilder av oss mens kapteinen gikk bakover og håndhilste på hver enkelt. Så kom det en «astronaut» som også hilste på oss alle, og det ble stor munterhet blant journalistene da vi begynte å synge «We all flew in a lovely Delta jet» (mel. «Yellow Submarine»), «Hey Space Camp, Here We Come» (mel. ukjent).

Vel fremme på Space Camp ble vi tildelt rom, og jeg skal si det ble stor overraskelse da vi fikk se hva slags rom vi skulle ligge på. Space Camp Habitat er lagt opp som en romstasjon, uten vinduer, og med runde vegger. Til tingene våre fikk vi hvert vårt skap som så vidt var stort nok til å stappe kofferten inn i. Det skulle ikke være nødvendig å si at til tross for at vi ble gjort oppmerksomme på hvordan løse eiendeler ville oppføre seg i vektløs tilstand, ble det til slutt omtrent like mye klær utenfor skapene som inni. Det ble også stor glede da vi fant ut at det bare fantes tre forskjellige nøkler til skapene, så man kunne med sin nøkkel låse opp omtrent en tredjedel av skapene.

Men det ble ikke mye tid til å pakke ut, for etter en rask lunch ble vi delt opp i grupper. En gruppe med lærere; Team Unity, og to studentgrupper; Space Tide og Space Patatas. Bare for å ha gjort det klart: Vi fant på navnene selv. Så begynte vår astronauttrening.

Først var det den offisielle åpningseremonien. Alle landenes delegasjoner skulle marsjere opp på scenen for å motta et æresborgerbrev av borgermesteren i Huntsville, og håndhilse på direktøren for Space Camp/The Space and Rocket Center, bystyremedlemmer i Huntsville og noen astronauter.

Blant treningsøvelsene vi gikk igjennom var Multi Axis, 5DF (5 Degrees of Freedom) og «1/6-stolen». Alle var interessante, men Multi Axis var uten tvil den morsomste, i hvert fall for de som liker å bli slengt rundt som en koffert om bord på et fly. Den skulle demonstrere hvordan det føles, selv i mikrogravitasjon, når omgivelsene dine plutselig skifter retning. Det så ikke veldig morsomt ut før man kom på den, og jeg antar at det var mange som gruet seg da deres tur nærmet seg, men etter å ha prøvd tror jeg ikke noen angret.

5DF skulle demonstrere hvordan man arbeider i rommet. Man sitter i en stol som glir bortover på luftputer samtidig som den kan snus i forskjellige vinkler for å utføre manøvrer som «pitch», «roll» og «yaw». Etter først å ha blitt snudd rundt noen ganger, skal man utføre forskjellige oppgaver mens man er tippet på hodet.

«1/6-stolen» simulerer 1/6-gravitasjonen på Månen. Når man sitter i stolen, bærer en fjær i taket 5/6 av vekten din, og man får en følelse av å være veldig lett. Å hoppe bortover «Månen» var ikke så lett som det ser ut på fjernsyn. Det er flere forskjellige problemer man kommer bort i. For eksempel trodde man før måneferdene at den letteste metoden var å hoppe fra ben til ben, men dette fører lett til at man snurrer rundt, særlig hvis det går for fort. Kaninhopp-metoden er morsom. Det er ikke noe problem å hoppe høyt, det er faktisk vanskeligere å holde seg til små hopp. Men hvis man ikke vil slå seg når man er på vei ned igjen, er det nødvendig å hoppe med korte, små byks. Å hoppe sidelengs viste seg å være den beste metoden, selv om det tar litt tid å lære seg knepet.

Vi ble også satt i en sentrifuge og fikk oppleve en akselerasjon på 3 g, noe som tilsvarer det romfergeastronautene føler under en normal oppskyting.

Overlevelsestrening i vann («Water Survival Training») bestod i at vi simulerte fallskjermlanding i havet ved at vi skled nedover vaiere fra et 10 m høyt tårn, landet i vannet for så å svømme bort og komme oss opp i en liten redningsflåte. Så skulle vi padle tilbake til tårnet hvor vi ble heist opp av et helikopter. Det var riktignok ikke et ekte helikopter med rotorer osv., men en ganske god kopi med innlagt flappe-lyd og vannsprut.

Helt sentralt i treningen sto to 2 timer lange «romfergeferder» hvor vi fikk forskjellige oppgaver på bakken, i romfergen eller på en romstasjon. På «Enterprise STS-90 Mission» var jeg nyttelastspesialist og var ansvarlig for å utføre forskjellige eksperimenter, blant annet et eksperiment med radioaktivitet for å finne ut hvor tykke vegger et romskip bør ha for å stå imot stråling fra rommet, og flere forsøk med hvordan menneskekroppen oppfører seg i vektløs tilstand.

Det andre romfergeoppdraget var mer innviklet, og det var lagt inn muligheter for at feil kunne oppstå under klargjøring til oppskyting og under selve oppskytingen. Selve ferden ble fullført uten ulykker, men under treningen et par dager tidligere oppstod det en liten brann i kabinen. Først hadde vi noen små problemer fordi ingen av skjermene våre viste noen brann, men til slutt fant vi feilen: Det var en ekte brann i simulatoren! Heldigvis var det ikke noen fare. Det var bare en liten kortslutning som hadde fått en printplate til å bli svidd, men det var nok av røyk i cockpiten. På dette oppdraget var jeg «Spacecraft Systems Officer», det vil si at jeg satt på bakken og var ansvarlig for å sjekke at alle systemene på romfergen virket som de skulle, at hovedmotorene og faststoffrakettene brant, osv.

Undervisningen på Space Camp bestod også av at hver delegasjon skulle holde et foredrag om romvirksomheten i sitt land. Vi fikk treffe astronauter som Jean Loupe Chrétien (fransk), Charlie Duke (amerikansk), Ulf Merbold (tysk), Ken Money (kanadisk) og Richard «Mike» Mullane (amerikansk). Dessuten fikk vi se IMAX-filmen «The Dream Is Alive» fra STS 41-D Discovery hvor Mike Mullane var ferdspesialist.

Vi fikk høre litt om hvordan romfergesystemet er bygd opp, og vi fikk et par foredrag om astronomi, hvorav det ene foregikk i et lite, oppblåsbart planetarium.

Space Camp er en del av et større kompleks som kalles The Space and Rocket Center, og her har de et museum som inneholder viktige ting fra romfartens historie, blant annet en ekte Apollo-kapsel (Apollo 16), en modell av Skylab der man kan gå inn i og se hvordan det ser ut, en modell av Hubble-romteleskopet og mye annet. Utendørs har de en utstilling av amerikanske bæreraketter, blant andre den største som noen gang er bygd: Saturn V. I Rocket Park fikk vi en omvisning av Willie Prasthofer, en tidligere medarbeider av Wernher von Braun.

Oppholdet på Space Camp inneholdt også en tur med omvisning på Marshall Space Flight Center hvor vi fikk gå rundt i en modell av trykkmodulene til romstasjonen Freedom. Vi fikk også se en fullstørrelse model av Shuttle-C, et mulig framtidig system for ubemannet oppskyting av tunge nyttelaster basert på komponenter fra romfergesystemet.

Et annet av høydepunktene var da vi fikk bygge våre egne to-trinns raketter og sende dem opp. Oppskytingen av alle rakettene gikk fint, landingen derimot var det litt verre med. En av rakettene mistet fallskjermen, på en annen løste den seg ikke ut, og flere hadde det problemet at de ikke landet ved oppskytingsrampene, men på campingplassen som lå ved siden av. Gjestene der lærte seg fort å holde seg innendørs når et lag med Space Camp-studenter var på vei til rampene.

Så var vi kommet til den siste dagen. Vi fikk utdelt «Space Camp»-vinger og diplomer for at vi hadde deltatt på Space Camp. Helt til slutt, som en avslutning på et 5 dagers opphold i Huntsville, ble det holdt dans under den store romfergemodellen Pathfinder, som for øvrig er den eneste fullstørrelsemodellen av romfergesystemet i verden. Neste morgen gikk turen videre til Florida.

Da vi kom til Orlando, Florida, ble vi transportert direkte til Kennedy Space Center (KSC), hvor vi først fikk en liten innledning i hva stedet blir brukt til. Vi fikk noen minutter til å se oss om i museet, før turen gikk videre til oppskytingsområdene. Der fikk vi se maskinen som løfter romfergen av Boeing-747 flyet som frakter den fra landingsplassen tilbake til KSC. Vi fikk også se beltekjøretøyene som frakter romfergesystemet ut til plattformene. Turen gikk også forbi selve oppskytingsplatformene. Bussene kjørte helt opp til oppskytingsplattform 39B, til den store flammedeflektoren under plattformen. Men vi fikk ikke lov til å kjøre nær plattform 39A hvor en av romfergene sto. Vi måtte ta bilder på god avstand fra plattformen. Vi fikk heller ikke sett selve romfergen fordi den var dekket av et mobilt deksel som beskytter den mot omgivelsene når den står på plattformen.

Etter Kennedy Space Center gikk turen til «U.S. Space Camp Florida» hvor vi fikk se hvordan de trener der. Space Camp Florida er det samme som Space Camp i Huntsville, bare litt mindre. Studenter ved Space Camp Florida får som oftest en omvisning på KSC. Siden Space Camp Florida er delvis støttet av «The Mercury 7 Foundation», er det ved siden av treningsannleggene et museum som heter «The Astronaut Hall of Fame» som forteller historien om de syv Mercury astronautene.

Etter at vi hadde gått rundt og sett på Space Camp Florida og Astronaut Hall of Fame, fulgte en spørrerunde hvor studenter ved Space Camp Florida stilte spørsmål til hver delegasjon. Vi fikk spørsmål om Norge hadde sendt opp noen satelitter. Fløttre svarte at det hadde vi ikke, men vi har et oppskytingsfelt i nord, som foreløpig bare brukes til å sende raketter opp i den øvre del av atmosfæren. Det hele ble dekket av fjernsyn og skulle sendes på kveldsnyhetene.

Dagen ble avsluttet med et skikkelig amerikansk «Beach Party» med volleyball og et ufrivillig bad - med klærne på - i det varme Florida-vannet.

Vi var nå kommet frem til torsdag 16. august, og vi skulle egentlig ha sett på oppskytingen av STS-40 Columbia, men den ferden var blitt utsatt så vi fikk i stedet et besøk i Disney World. Den offisielle avslutningsmiddagen ble holdt på Epcot-senteret med Mikke og Donald som verter.

Det ble mange tårevåte øyne da vi sa farvel utenfor Epcot. Å ta farvel med de vennene jeg fikk på Space Camp ble mye vanskeligere en jeg hadde trodd. Jeg hadde absolutt ikke lyst til å dra hjem til hverdagen her i Norge etter 10 fantastiske dager i USA.

På Space Camp ble det stiftet mange vennskap som jeg tror kommer til å vare i mange, mange år fremover. Jeg har ikke skrevet eller mottatt så mange brev i hele mitt liv, som etter at jeg kom hjem fra USA. I september fikk jeg besøk av David fra den spanske delegasjonen, og i høstferien var jeg i England og besøkte de engelske studentene: Ben og Sarah. En del av oss har også planlagt å møtes i Wien til sommeren. Vårt samarbeid har lært oss at man kan bli venner tross sosiale og kulturelle forskjeller. Og for å sitere John Glenn og de andre astronautene vi traff: Fra rommet kan man ikke se noen grenser!

Til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke Norsk Romsenter for den støtten de har gitt. Uten dem ville ikke min deltakelse på International Space Camp vært mulig.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

De norske deltakerne på International Space Camp i 1990, fra venstre: Kaj Wik Siebert, Eiril Johnsen og Nils Henrik Fløttre.

Fra treningslokalene på Space Camp, der artikkelforfatteren prøver 5DF-simulatoren.

Soloppgang over «Habitat». Midt på bildet står «Challenger Memorial Stone» til minne om de syv astronautene som omkom i Challenger-ulykken.

Artikkelforfatteren trener på fallskjermlanding under overlevelsestrening i vann.

Inni sentrifugen som gir en akselerasjon på 3 g, noe som tilsvarer maksimalbelastningen under en romfergeoppskyting.

Bakkekontrollen på «Space Patatas» under «Endeavour Mission» med artikkelforfatteren foran til venstre.

Oppskyting av selvbyggede raketter.

Vellykket berging av raketten etter landing på campingplassen.

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1991 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.