Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 6. del

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 12. årgang, nummer 42, mars-juni 1982, sidene 44-47, 62 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Sond 6: Ubemannet generalprøve?

Bare 11 dager etter at Beregovoj hadde landet i Sojuz 3, ble Sond 6 skutt opp ubemannet den 10. november 1968. Til å begynne med så det ut til at denne ferden skulle bli en gjentakelse av ferden til Sond 5. I alt tre banekorreksjoner ble foretatt, og romskipet passerte Månen i en avstand av 2250 km den 14. november. Om bord var det utstyr som skulle måle effekten av stråling på levende vesener, selv om det ikke ble gitt noen beskrivelse av en biologisk nyttelast. Fra romskipet ble det også tatt flere gode bilder av Månen.

Den 17. november vendte Sond 6 tilbake til Jorden på samme måte som Sond 5 - med en meget viktig forskjell. Akkurat som Sond 5 kom det inn over Sydpolen og fløy nordover mot Det indiske hav, men det landet mye lengre nord enn Sond 5. Hastigheten var cirka 11 km/s idet romskipet kom inn i jordatmosfæren. Dette ble redusert til omtrent 7,6 km/s ved aerodynamisk oppbremsning. Deretter ble romskipet orientert slik at det oppsto betydelige løftekretter, som løftet Sond 6 ut av atmosfæren igjen, før det nok en gang kom inn i atmosfæren og foretok en landing i det forutbestemte området i Sovjetunionen.

Det var en meget imponerende bedrift, å kunne flytte landingspunktet flere tusen kilometer lenger bort enn det ville vært med en ballistisk tilbakevending.

Sovjeterne forklarte at ruten over Sydpolen var den eneste praktisk mulige for å lande Sond-romskipene i Sovjetunionen, fordi en direkte ballistisk tilbakevending ville bli en for stor belastning for et menneskelig mannskap. Dette er uten tvil riktig og er et meget viktig poeng. Den eneste hensikten med en så komplisert tilbakevendingsbane, var å minske g-belastningen på et menneskelig mannskap.

Senere ubemannede sovjetiske månesonder som returnerte måneprøver til Jorden, brukte langt mindre kompliserte tilbakevendingsbaner. Disse banene utsatte kapslene for retardasjoner på flere hundre g under ferden gjennom atmosfæren.

Akademikeren Georgij Petrov (må ikke forveksles med Boris Petrov) bemerket imidlertid at den forlengede tilbakevendingen ga varmen mer tid til å trenge inn i romskipets struktur. Resultatet var en betydelig økning i påkjenningene for varmebeskyttelsessystemet. Han sa også at g-belastningen på Sond 5 nådde opp i 10-16 g, og antydet at den for Sond 6 var mer lik den for Sojuz (3-4 g). Dette ble senere angitt til 4-7 g for den første delen av turen gjennom atmosfæren, før romskipet dro ut av atmosfæren og så inn igjen.

Endelig kom nå sovjeterne med en formell kunngjøring om at Sond 4, 5 og 6 alle hadde som mål perfeksjonere et bemannet romskip som skulle dra rundt Månen. Ifølge The New York Times den 24. november 1968 ble det i en pressemelding fra Tass opplyst at «akkurat som romskipene Sond 4 og 5, ble Sond 6 skutt opp for å perfeksjonere de automatiske funksjonene til et bemannet romskip som vil bli sendt til Månen».

Samme avis skrev seks dager senere at ifølge Tass er «automatiske romsonder alltid forløpere for bemannede ferder».

Soviet Encyclopedia of Space Flight, som ble utgitt i slutten av 1968, står det også at Sond-romskipene «ble skutt opp for flytesting og videre utvikling av en automatisk versjon av et bemannet måneromskip».

Et fotografi som sovjeterne friga i 1973, viser et Sond-romskip som ble testet med et unnslippningssystem. Dette er et system som skal fjerne kapselen med mannskapet fra resten av raketten, dersom noe går galt i oppskytingsfasen. Et slikt unnslipningssystem er noe som utelukkende brukes på bemannede romfartøy.

For de som ennå ikke måtte ha oppfattet det: Sond ble bygget for bemannede ferder til Månen!

Spennende dager i desember

Den strålende ferden med Apollo 7 ble i NASA etterfulgt av en rask gjennomgang av de alternative planene, som var tenkelige for Apollo 8. Apollo 7-astronautene gjennomgikk en seks dagers debriefing, som ga verdifull viten for Apollo 8.

Den 28. oktober 1968 kom Manned Space Flight Management Council sammen under ledelse av George Mueller. Her gjennomgikk de hver fase i den forestående ferden. Neste dag kom en lengre oversikt over systemene til Apollo 8-romskipet. Thomas Paine tok den 11. november en siste oversikt over argumentene for og imot en ferd inn i månebane. På dette tidspunkt var nesten alle skeptikerne omvendt.

På slutten av dette viktige møtet skrev Mueller ned en anbefaling om en ferd til månebane - og Paine godkjente den. Han telefonerte avgjørelsen til Det hvite hus, og beskjeden ble lagt på president Lyndon Johnsons bord, mens han hadde samtaler med Richard M. Nixon, som seks dager tidligere var blitt valgt til hans etterfølger. Og det var dagen etter oppskytingen av Sond 6.

Beslutningen om å sende Apollo 8 inn i månebane var endelig tatt, og spørsmålet var nå: Ville sovjeterne svare? Sond 6 så ut til å ha vært en fullkommen suksess. Var tiden kommet for å bemanne Sond?

På grunn av den celeste mekanikkens lover ville oppskytingsvinduet mot Månen i desember 1968 åpnes noen dager tidligere i Sovjetunionen enn i USA. Oppmerksomheten ble nå vendt mot Sovjetunionen.

En eventuell bemannet Sond-oppskyting ville måtte skje en eller annen gang i tiden 1.-12. desember. Snøen var begynt å falle på Bajkonur-Tjuratam-kosmodromen øst for Aral-sjøen i Sentral-Asia, og sovjeterne hadde aldri tidligere skutt opp bemannede romskip midtvinters.

Kanskje var sovjeterne nå bekymret for den innvirkningen vinterværet ville ha på oppskytings- og tilbakevendingsforholdene. Kanskje følte de seg ennå ikke sikre nok på bæreraketten (en tvil som senere viste seg å være begrunnet). Kanskje hadde ikke den ene bemannede ferden med Sojuz 3 vært tilfredsstillende.

Uansett grunn, noen oppskyting kom aldri.

Men hvor nær kom egentlig sovjeterne til å sende et menneske rundt Månen? Ingen innen det sovjetiske romprogrammet har noen gang sagt noe om dette, men rapporter som nådde Vesten flere år senere, hevdet at bæreraketten og romskipet var blitt montert på opp­skyt­ings­platt­formen. Kosmonauten (antakelig Beljajev) hadde fløyet fra treningssenteret nær Moskva for å foreta ferden, men romskipet ble aldri skutt opp.

Den 10. desember 1968 uttalte akademikeren Blagonravov at de to Sond-eksperimentene (5 og 6), var et stort skritt framover i studiet av Månen, men det var nødvendig med flere prøver før et menneske kunne sendes ut på en slik reise.

Hvorfor kunne det være nødvendig med flere ubemannede ferder, når man tydeligvis hadde et romskip som fungerte som det skulle? Årsaken er sannsynligvis å finne i Proton-bæreraketten. Siden den ble tatt i bruk første gang sommeren 1965, ser det ut til at den flere ganger hadde sviktet under oppskyting. Sannsynligvis hadde sovjeterne satt som krav at den måtte foreta minst tre prikkfrie oppskytinger etter hverandre før de ville bemanne den, men flere ganger sviktet den.

Det som egentlig skulle ha vært Sond 4, ble sannsynligvis forsøkt skutt opp den 22. november 1967, men Proton sviktet. Dermed kom ikke Sond 4 opp før den 2. mars 1968. Det som egentlig skulle ha vært Sond 5, ble forsøkt skutt opp den 20. april 1968. Igjen sviktet Proton, og Sond 5 kom ikke av gårde før den 14. september 1968.

Om Proton hadde fungert som den skulle, kunne vi faktisk ha opplevd at sovjeterne hadde sendt et menneske rundt Månen sommeren 1968!

Selv om sovjeterne høsten 1968 ikke fant å kunne bemanne Proton, kunne de likevel ha foretatt en bemannet ferd rundt Månen. Et alternativ ville ha vært å først skyte opp et ubemannet Sond-romskip i jordbane med Proton-bæreraketten. Hvis denne oppskytingen var vellykket, kunne de så ha skutt opp et bemannet Sojuz-romskip med den vanlige bæreraketten, som blir brukt til bemannede oppskytinger. Siden Sond var utstyrt med en sammenkoblingsmekanisme, kunne Sojuz ha koblet seg sammen med Sond, mens dette ennå var festet til Protons siste trinn, og én av kosmonautene kunne ha foretatt en spasertur i rommet og gått inn i Sond. Deretter kunne Sond og Sojuz ha koblet seg fra hverandre, og man kunne ha startet Protons siste trinn, som ville ha sendt Sond inn i en bane mot Månen. Dersom Protons siste trinn på dette tidspunktet hadde nektet å starte, ville det bare vært å koble Sojuz og Sond sammen igjen, og månekosmonauten kunne ha gått tilbake til Sojuz. De mislykkede forsøkene på å koble sammen Sojuz 2 og Sojuz 3 satte kanskje en stopper for denne framgangsmåten.

Til tross for Blagonravovs uttalelse kan det tenkes andre årsaker til at sovjeterne ikke prøvde å sende noe menneske rundt Månen i desember 1968?

Beljajev, mannen som i vest er blitt utpekt som kosmonauten på en slik ferd, døde vel ett år senere. Dette skjedde i begynnelsen av 1970, etter at han var blitt operert for sterkt blødende magesår. Det merkelige her er at Beljajev, som i hvert fall gjorde en god jobb på Voskhod 2, ble den første sovjetiske kosmonauten, og hittil eneste som vi vet om, som etter sin død ikke ble gravlagt i Kreml-muren i Moskva.

Både Gagarin og Komarov, som begge døde før Beljajev, og Sojuz 11-mannskapet, som døde etter Beljajev, ble alle kremert og urnene deres murt inn i Kreml-muren bak Lenin-mausoleet. Dette skjedde under storstilte parader med deltakelse av landets fremste politikere.

Beljajev, derimot, fikk en mindre begravelse og ble gravlagt på Novodevitsji-kirkegården, ikke langt fra stedet hvor Nikita Khrusjtsjov ble gravlagt omtrent ett år senere. På bakgrunn av dette er det nærliggende å stille spørsmålet: Hvis Beljajev virkelig var den kosmonauten som skulle ha vært sendt rundt Månen i et Sond-romskip i desember 1968, var det ham noe ble galt med i siste liten, og ikke utstyret? Noe svar på dette spørsmålet vil vi nok aldri få.

Apollo 8

Apollo 8 ble, som planlagt, skutt opp den 21. desember 1968, gikk inn i bane rundt Månen tidlig på selveste julaften, foretok ti omløp rundt Månen og dro så tilbake til Jorden, hvor den foretok en perfekt landing i Stillehavet den 27. desember. Ferden var kort og godt en knallsuksess, og for første gang fikk mennesker se Månens bakside med sine egne øyne.

En dristig plan hadde gitt full uttelling, men 14 måneder senere fikk NASA en alvorlig påminnelse om hvilket høyt spill de hadde spilt: På vei til Månen ble Apollo 13 lammet av en eksplosjon i serviceseksjonen. Den gjorde at Apollo-romskipet mistet det meste av sin forsyning av energi, luft og vann. Det som reddet livet til de tre astronautene, var LM og forsyningene om bord der.

En tilsvarende eksplosjon på Apollo 8 (som ikke hadde med noe LM, som kunne ha fungert som «livbåt») ville ha tatt livet av hele mannskapet. Sammen med dem ville sannsynligvis hele Apollo-programmet ha dødd. 1968 var nemlig et urolig år i USA med økende motstand mot en Vietnam-krig som raste på sitt verste, store studentopptøyer og også en økende motstand mot hele romfartsprogrammet.

Det kom altså ingen Sond-oppskyting i desember 1968, men det er alminnelig akseptert at Sovjetunionen tidlig i januar 1969 skjøt opp en ny Sond. På grunn av Apollo 8s enorme suksess uken forut, var Sond øyensynlig ubemannet denne gangen også. Rapportene tyder på at hele fartøyet ble ødelagt da bærerakettens andre trinn eksploderte.

Ga Sovjetunionen opp etter Apollo 8?

Ved siden av spørsmålet om hvorfor ingen kosmonaut ble sendt rundt Månen i desember 1968, er det et annet spørsmål som melder seg: Hvorfor sendte sovjeterne heller ikke senere opp noen bemannede Sond-romskip? De hadde sannsynligvis brukt milliarder av rubler på dette prosjektet, og gjennomført et ubemannet testprogram som i store deler hadde vært vellykket. Hvorfor skulle de nå helt overlate Månen til amerikanerne?

Ut fra mønsteret i det sovjetiske romprogrammet ut gjennom 1960-årene er det ikke vanskelig å finne svaret: Det eneste formålet med Sond-programmet var å komme til Månen før amerikanerne. Da Apollo 8 sirklet rundt Månen, var det helt klart at sovjeterne ikke engang ville overveie å komme som en dårlig nummer to i et kappløp de hadde sagt de ville vinne. Det var bedre å trekke seg tilbake i stillhet og påstå at de aldri hadde vært med i kappløpet, slik at det ikke skulle se ut som om de hadde tapt.

Likevel var det en annen mulighet til stede våren 1969. Selv om kappløpet for å sende det første mennesket rundt Månen var over, er det mulig at kappløpet for å landsette det første mennesket på Månen fremdeles pågikk.

I en rapport som ble utarbeidet på toppnivå i Kreml tidlig i 1969, konkluderte sovjetiske eksperter med at en amerikansk månelanding var utelukket før tidligst i midten av 1970, og var usannsynlig før godt inn i 1972. Begrunnelsen var stadige tekniske problemer med Saturn 5 og LM, som jo skulle foreta selve månelandingen. I mellomtiden ville en gjentakelse av dødsfallene fra Apollo 1 ventelig gi Nixon-administrasjonen en unnskyldning til å stoppe hele Apollo-prosjektet. (Nixon skal dessuten ha ment at hele prosjektet bare bidro til å øke helteglorien rundt hans avdøde erkerival John F. Kennedy.) Kappløpet om å landsette det første mennesket på Månen var derfor på ingen måte tapt for sovjeterne, og det var følgelig ingen grunn til at de skulle stoppe sitt bemannede månelandingsprogram.

Når vi nå etterpå ser tilbake på hvor glatt Apollo-programmet gikk framover i 1969, kan det være vanskelig å forstå vurderingene i den nevnte Kreml-rapporten. Her må man imidlertid være klar over at man tidlig i 1969 virkelig sto ovenfor flere vesentlige problemer i Apollo-programmet. Selv blant amerikanske eksperter var det mange som tidlig i 1969 mente at det i beste fall var tvilsomt med en amerikansk månelanding innen 1970.

I en bakgrunnsorientering om en kosmonaut som besøkte Saljut 6 i 1979 (Valerij Rjumin), ble det opplyst at vedkommende hadde arbeidet i romstasjonprosjektet siden det ble offisielt godkjent den 1. januar 1969. Dette er en nokså oppsiktsvekkende og meget interessant opplysning.

Bare få dager etter at Apollo 8 landet, ble altså Saljut-programmet offisielt godkjent. Fra dette er det nærliggende å konkludere med at samtidig som sovjeterne tapte kappløpet om å sende det første mennesket rundt Månen, innså de at de heller ikke kunne vinne kappløpet om å landsette det første mennesket på Månen. Dermed stoppet de hele det bemannede måneprogrammet, og satte alle ressurser inn i Saljut-programmet. Ved nærmere ettertanke er imidlertid ikke denne konklusjonen så nærliggende likevel.

Den første Saljut-romstasjonen, Saljut 1, ble skutt opp den 19. april 1971, altså bare drøyt to år og tre måneder etter at prosjektet offisielt ble startet. Dette må bety at da programmet offisielt ble godkjent, var det allerede lagt ned mye arbeide i dette programmet. Det er helt utenkelig at sovjeterne konstruerte og bygde Saljut helt fra tegnebrettstadiet i løpet av bare to år. Et så stort prosjekt må ha tatt lengre tid.

At Saljut-programmet ble offisielt godkjent den 1. januar 1969, behøver derfor ikke bety at man ga opp hele månelandingsprogrammet, og satte alle ressurser inn på romstasjonprogrammet. Som vi senere skal se, var det dessuten først etter Apollo 11 at sovjetiske talsmenn kom med uttalelser som tydet på at de vurderte å stoppe sitt bemannede månelandingsprogram.

Hadde så ikke den offisielle godkjennelsen av Saljut-programmet noen praktisk betydning i det hele tatt? Dette er det naturligvis vanskelig å gi noe sikkert svar på, men det virker rimelig å anta at en offisiell godkjennelse av et program også innebærer en omprioritering av ressurser til fordel for dette programmet. Den offisielle godkjennelsen av Saljut-programmet betydde derfor sannsynligvis at flere ressurser, både menneskelige og materielle, ble satt inn i dette programmet.

Problemet med den offisielle godkjennelsen av Saljut-programmet er at den står i motsetning til den topphemmelige Kreml-rapporten, som konkluderte med at USA neppe ville kunne foreta en bemannet månelanding før godt ut i 1972. Tidlig i 1969 skulle Sovjetunionen derfor ha hatt all grunn til å sette alle tilgjengelige ressurser inn i månelandingsprogrammet. Hvorfor da overføre ressurser til romstasjonprogrammet, noe som sannsynligvis må ha gått ut over månelandingsprogrammet?

Herom kan vi bare spekulere, og det er flere mulige løsninger på dette paradokset.

En mulighet er at den offisielle godkjennelsen likevel ikke betød noen ekstra innsprøytning av ressurser i Saljut-programmet, at hele godkjennelsen bare var et sandpåstrøingsvedtak.

En annen mulighet er at sovjeterne følte seg sikre på at de ville bli de første til å landsette et menneske på Månen, selv om de overførte ressurser til Saljut-programmet.

En tredje mulighet er at Saljut faktisk var en del av det bemannede månelandingsprogrammet, og at godkjennelsen av Saljut-prosjektet derfor ikke sto i noe motsetningsforhold til arbeidet med en bemannet månelanding. (Vestlige eksperter har framsatt flere alternativer til hvordan en bemannet sovjetisk månelanding rundt 1970 kunne blitt utført. I minst to av disse alternativene er en Saljut-romstasjon i månebane et viktig element.)

En fjerde mulighet er at Sond-programmet i stor grad ble holdt atskilt fra det bemannede månelandingsprogrammet. Da Sond-programmet ble oppgitt etter Apollo 8, ble ressursene herfra overført til Saljut-programmet. De to senere Sond-ferdene ble bare foretatt for å få brukt utstyr som allerede eksisterte, og betyr ikke at dette programmet fortsatt var aktivt.

En femte mulighet er at Sovjetunionen faktisk oppga alle planer om en bemannet månelanding etter Apollo 8, og satte alle ressurser inn i Saljut-programmet.

Av disse mulighetene er det den siste vi kan være sikrest på må være gal. Denne konklusjonen er rimelig på bakgrunn av positive sovjetiske uttalelser våren 1969 om mulighetene for en bemannet månelanding, den hemmelige Kreml-rapporten og sist og viktigst: arbeidet med den svære Lenin-bæreraketten. Som nevnt i den første artikkelen i denne serien, arbeidet sovjeterne våren 1969 intenst med utviklingen av Lenin. Siden det eneste formålet med en slik kjempebærerakett på den tiden må ha vert en bemannet måneferd, viser dette at sovjeterne ikke ga opp månekappløpet etter Apollo 8.

Når det gjelder formålet med Lenin, har det riktignok vært hevdet at dette kunne være oppskytning av store romstasjoner, og ikke en bemannet måneferd. Noen av dem som førte fram dette argumentet, sa samtidig at sovjeterne ikke trengte en bærerakett av Lenins størrelse for å foreta en bemannet månelanding. De hevdet at sovjeterne isteden kunne ha foretatt flere oppskytinger med Proton-bæreraketten, og så montert sammen alt utstyr i jordbane før ferden til Månen startet.

Selv om det i prinsippet hadde vært mulig å foreta en bemannet månelanding ved å starte ut med flere Proton-oppskytinger, mener amerikanske eksperter at denne metoden har så store sjanser for å mislykkes i praksis, at vi helt kan se bort fra en slik framgangsmåte. Uten en stor permanent romstasjon i jordbane, som kunne være behjelpelig med sammenmonteringen, ville dette blitt en komplisert operasjon.

Anta at totalt 135 tonn med utstyr måtte fraktes opp i jordbane for en bemannet månelandingsekspedisjon, og at høyenergetiske drivstoffer ble brukt både for ferden til Månen og møte i månebane før turen tilbake til Jorden. Basert på amerikanske erfaringer er dette nær den laveste massen man med rimelighet kan starte ut fra. Dette ville ha krevd åtte til ti oppskytninger med en forbedret Proton i løpet av få dager, ikke bare på grunn av massen av alt utstyret til månelandingsekspedisjonen, men også for ekstra drivstoff til manøvrering i jordbane, avkoking av kryogeniske drivstoffer og utstyr for sammenkobling.

Flere av nyttelastene ville ha vært så enestående at dersom én av dem slo klikk, ville hele ekspedisjonen være ugjennomførlig, med mindre man på bakken hadde klar en reserve for hver av disse enhetene, som raskt kunne skytes opp. Vanligvis hadde man bare én sjanse per døgn til å foreta møte og sammenkobling av utstyr.

Her er det viktig å merke seg at en forutsetning for å kunne greie seg med «bare» åtte til ti Proton-oppskytinger i starten, er at det på deler av ferden brukes høyenergetiske drivstoffer. Dette vil i praksis si drivstoffkombinasjonen flytende hydrogen og flytende oksygen. (Disse kalles også kryogeniske drivstoffer, fordi de må kjøles ned til svært lave temperaturer for å holdes i flytende form.)

Primært på grunn av de lave temperaturene er kryogeniske drivstoffer mye vanskeligere både å lage, lagre og overføre fra ett sted til et annet, enn andre drivstoff. Det kreves derfor en helt egen og avansert teknologi for å kunne bruke slike drivstoffer i raketter.

USA tok i bruk kryogeniske drivstoffer rundt 1960. Første gang denne teknologien ble tatt i bruk på ikke-amerikanske raketter, var på den europeiske bæreraketten Ariane i 1979. Ingen andre romfartsnasjoner, selv ikke Sovjetunionen, har i skrivende stund (sommeren 1982) vist at de behersker denne teknologien. Uten bruk av kryogeniske drivstoffer ville derfor en bemannet sovjetisk måneferd i 1969-1971 basert på Proton-bæreraketten, ha krevd over ti oppskytinger med denne bæreraketten i løpet av få dager.

At formålet med Lenin var oppskyting av store romstasjoner, var et argument man ikke kunne se bort fra i 1969. Den gangen visste man ikke hvordan det sovjetiske romprogrammet ville utvikle seg utover i 1970-årene. Det gjør vi i dag, og kan på den bakgrunn si at argumentet om at Lenin ble bygd for oppskyting av store romstasjoner til jordbane, ikke holder. Hvorfor kan vi si dette?

Vi vet nå at Sovjetunionen på den tiden hadde Saljut under bygging. Dette er en romstasjon som er så liten at Sovjetunionen kunne skyte den opp med bæreraketter som allerede var tilgjengelige, nemlig Proton-bærerakettene. Så Lenin ble i hvert fall ikke bygd for å skyte opp Saljut-romstasjoner.

Lenin kan heller ikke ha vært tenkt brukt til oppskyting av større romstasjoner, i hvert fall ikke i første omgang. Det er tydelig at sovjeterne satset på å ha Lenin klar til bruk i 1969-1970. Hvis meningen da hadde vært å bruke den til å skyte opp en stor romstasjon, hva i all verden var da hensikten med å bygge den mye mindre Saljut, som til og med ville bli skutt opp etterpå? Det er kort og godt meningsløst.

Det logiske ville være å først bygge Saljut og bruke den en stund for å innhente erfaringer i drift av en romstasjon. Basert på erfaringene herfra, ville det så være naturlig å gå videre og bygge en større romstasjon. Det ville minst tatt et par år å innhente disse erfaringene.

Så kunne man ha startet byggingen av den store romstasjonen, noe som igjen ville tatt minst to-tre år. Først henimot 1975-1976 kunne derfor sovjeterne i beste fall ha skutt opp den store romstasjonen. Da hadde Lenin alt stått ferdig i fem-seks år.

Når sovjeterne jobbet så hardt for å få Lenin ferdig til 1969-1970, så var det i hvert fall ikke for å skyte opp noen stor romstasjon.

Et ytterligere argument er at det er jo først nå, i begynnelsen av 1980-årene, at sovjeterne er i ferd med å uttømme Saljuts potensiale. I over ti år har sovjeterne hatt mer enn nok med å prøve å utnytte de mulighetene Saljut har, og det var først i 1978 de fikk etablert et system med regelmessige forsyninger til Saljut, nemlig Progress-romskipene. Dette viser at sovjeterne ganske enkelt ikke ville ha greid å utnytte en mye større romstasjon enn Saljut i begynnelsen av 1970-årene.

Også dette viser at Lenin ikke kan ha vært ment brukt til oppskyting av store romstasjoner.

I tilknytning til det som er sagt i forrige avsnitt om at en logisk utvikling er først å skaffe seg erfaringer med en liten romstasjon før man bygger en større, og det som er sagt i dette avsnittet om at sovjeterne nå er i ferd med å uttømme Saljuts potensiale, kan jeg nevne at det sommeren 1980 ble meldt at ifølge amerikanske etterretningskilder har sovjeterne nå gjenopptatt utviklingen av en bærerakett av samme størrelsesorden som Lenin, etter at arbeidet på Lenin antakelig ble stoppet i 1972. Dessuten skal sovjeterne også nå være i gang med å bygge en stor romstasjon, som skal skytes opp med denne bæreraketten en eller annen gang etter 1985.

Etter den mislykkede prøveoppskytingen av Lenin i november 1972, ble altså arbeidet med Lenin lagt på hylla til sent i 1979. At arbeidet med Lenin ble stoppet i 1972, gir mening bare hvis Lenin ble bygd for et bemannet månelandingsprogram.

Sovjeterne var ikke bare ettertrykkelig slått i kappløpet om å landsette et menneske på Månen, men i Apollo-programmet var man også nådd opp på et avansert nivå, med flere døgns opphold på måneoverflaten, med lange kjøreturer bort fra månelandingsfartøyet. Med de problemene sovjeterne tydeligvis må ha hatt med Lenin, var det den gangen ingen grunn til å fortsette arbeidet med Lenin. Hvis Lenin derimot var ment å skulle brukes til oppskytning av store romstasjoner, hadde det vært all grunn til å fortsette arbeidet, særlig på bakgrunn av de enorme ressursene som på det tidspunkt allerede må ha vært brukt til utviklingen av Lenin.

Mens man i 1969 med like god grunn kunne hevde at formålet med utviklingen av Lenin var å skyte opp store romstasjoner, som oppskyting av bemannede måneferder, viser betraktningene ovenfor at dette ikke lenger er holdbart.

Det eneste formålet Lenin kunne hatt, og som den hadde, var oppskytning av hele eller deler av bemannede måneferder.

 
Forrige artikkel i denne serien | Neste artikkel i denne serien
 

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Det er i dag ingen tvil om at sovjeterne så det som et viktig mål å i hvert fall bli de første til å sende et menneske rundt Månen. Etter vellykkede ubemannede testferder med Sond-romskipet høsten 1968 regnet vestlige observatører med at Sovjetunionen i desember 1968 ville forsøke å sende et bemannet Sond-romskip ut på en tur rundt Månen. USA hadde allerede annonsert slike planer for Apollo 8, en ferd som også foregikk i desember 1968. Ovenfor ser vi hvordan tegneren Robert Grossman så for seg dette kappløpet på forsiden av Time for 6. desember 1968. (Copyright 1968 Time Inc. All rights reserved. Reprinted by permission from TIME.)

Pavel Ivanovitsj Beljajev, mannen som etter manges mening skulle ha fløyet rundt Månen i et Sond-romskip i desember 1968. Ferden fant aldri sted.

Montasjen ovenfor viser et Sond-romskip over måneoverflaten.

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1982 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.