Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 5. del

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 11. årgang, nummer 39, juli-september 1981, sidene 94-96, 103 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Sommeren 1968 - stille for stormen

Sommermånedene 1968 passerte raskt og begivenhetsløst. Både Sovjetunionen og USA arbeidet i stillhet hardt og intenst for å kunne sende mennesker rundt Månen innen utgangen av året. Merkelig nok var en bemannet ferd rundt Månen nå i ferd med å bli et mål i seg selv også for USA. Kanskje så en bemannet månelanding ennå ut til å ligge langt inn i fremtiden, siden USA ennå ikke hadde fløyet Apollo med mennesker om bord, og de hadde problemer med byggingen av månelandingsfartøyet (LM). Sovjetunionen hadde på sin side ennå ikke foretatt noen oppskytning med superbæreraketten Lenin. Eller kanskje begge land hadde en følelse av at den som først sendte mennesker rundt Månen, også ville foreta den første landingen.

Da George Low overtok som sjef for utviklingen av Apollo-romskipet den 3. april 1967, befant det bemannede amerikanske romprogrammet seg på et lavmål. Frisk og original tenkning var påkrevd dersom USA skulle hindre det sovjeterne hadde stor glede av å si: de første Apollo-astronautene på Månen ville bli hilst velkommen av deres sovjetiske kolleger. Mye hadde skjedd i Apollo-programmet under Low siden Apollo-brannen. Nå var tiden inne til å høste det han så omsorgsfullt hadde sådd.

Tanken om en bemannet ferd rundt Månen uten noen landing hadde stort sett lagt i dvale i USA til tidlig i 1968, selv om slike planer først ble foreslått før president John F. Kennedys berømte tale i 1961, da han satte det som et nasjonalt mål for USA å landsette mennesker på Månen og bringe dem trygt tilbake innen 1970. Sent i mars 1968 begynte man igjen å vurdere å foreta i hvert fall en bemannet ferd rundt Månen før en landing ble forsøkt.

Sommeren 1968 dukket det opp flere tekniske problemer med LM, som reiste spørsmål om en ytterligere forsinkelse av D-ferden (Apollo og LM), som da var planlagt for Apollo 8. Framdriften i Apollo-programmet var faretruende nær ved å stoppe opp.

Med en LM som ikke kunne tas med opp i rommet før tidlig i 1969, foreslo Low tidlig i august 1968 å sende Apollo 8 uten LM rundt Månen i desember 1968. Det var flere gode grunner for et slikt avvik fra den grundig planlagte timeplanen for Apollo.

Dersom Apollo 8 ble utsatt til mars 1969 (og videre forsinkelser var godt mulige), ville man bare ha igjen 9 måneder til å foreta ytterligere to tester av Apollo (en ferd til en høy, elliptisk jordbane og en ferd rundt Månen) før man forsøkte en månelanding. Hvis det oppsto problemer på noen av disse ferdene, ville en månelanding i 1969 være i fare. Videre hadde de ubemannede Lunar Orbiter-sondene oppdaget og delvis kartlagt store massekonsentrasjoner, mascons, under havområdene på Månen. Disse mascons gjorde Månens gravitasjonsfelt meget uregelmessig og gjorde navigasjon i månebane til en vanskelig jobb. NASA ville ha erfaring fra månebane med Apollo, før man forsøkte en bemannet landing.

Lows ide fikk en noe blandet mottakelse i NASAs toppledelse. Jeg skal la general Samuel C. Phillips, sjef for hele Apollo-programmet fra 1964 til 1969, fortelle om omstendighetene som førte fram til beslutningen om å la Apollo 8 fly rundt Månen:

«Etter Apollo 6 var planen at den neste Saturn V skulle være D-ferden med oppskyting av Apollo 8 i desember 1968, med James A. McDivitt, David R. Scott og Russell L. Schweickart om bord. Deres hovedoppgave skulle være å teste det edderkoppliknende månelandingsfartøyet, som Grumman hadde under bygging på Long Island. Tidlig i 1968 hadde vi satt oss fore å fly D-ferden før året var omme. På den tiden var det et rimelig mål, når man tok i betraktning framgangen i programmet. Det ville gi oss en glimrende utgangsposisjon til å gjennomføre de forberedende ferdene, og vi kunne gjøre mer enn ett landingsforsøk i 1969.»

«I mellomtiden ville kommando- og serviceseksjonen (CSM) gjennomgå kritiske prøver på Apollo 7 (C-ferden som skulle skytes opp i oktober 1968 på den mindre Saturn IB-bæreraketten), etter å ha vært gjennom nesten to års rekonstruksjon ved North American Aviations anlegg i Downey, California. Om bord på denne første bemannede Apolloferden skulle være Donn F. Eisele, R. Walter Cunningham og Walter M. Schirra jr.»

«Midtsommers var det klart at Apollo 7 ville fly i oktober, men at LM til D-ferden ikke ville bli klar til en ferd i desember. Utprøvingen av LM var plaget av elektromagnetiske interferensproblemer, og det var klart at tekniske forandringer og videre tidkrevende prøver var påkrevd. Etter en omfattende analyse i august (1968), skjønte jeg at D-ferden ikke kunne foretas før i mars 1969.»

«George Low, sjef for utviklingen av romskipet, satte da fram en dristig ide: fly CSM på Saturn V i desember 1968 med en modell istedenfor den virkelige LM - hele veien til Månen. Dermed kunne vi gjøre maksimale framskritt i programmet, samtidig som vi tok den tiden som var nødvendig, for å finne skikkelige løsninger på problemene med LM.»

«Low hadde diskutert muligheten for en slik ferd med Gilruth, Kraft og Slayton ved Manned Spacecraft Center (MSC) i Houston. Jeg var ved Kennedy Space Center (KSC) i Florida, da han ringte for å legge fram sin ide. Resultatet var et møte samme kveld i gruppen som administrerte Apollo. Dette ble holdt ved Manned Space Flight Center (MSFC) i Huntsville, Alabama. George Haae, min nestkommanderende, og jeg, møtte Debus og Petrone fra KSC for flyturen til Huntsville. Von Braun, Rees, James og Richard fra MSFC var der. Gilruth, Low, Kraft og Slayton fløy fra Houston.»

«Vi diskuterte utformingen av en fleksibel ferd slik at vi, avhengig av mange ting, deriblant resultatene av Apollo 7-ferden, kunne sende Apollo 8 til en ferd i jordbane, en ferd til noen hundre eller flere tusen kilometer fra Jorden, en ferd rundt Månen, eller en ferd med flere timers opphold i månebane.»

«I løpet av de tre timene møtet varte, dukket det ikke opp noen problemer som så ut til å være uoverkommelige. Tvert imot, selv om det var mange detaljer som måtte undersøkes nærmere, så det virkelig ut som om vi kunne greie det. Tungsindigheten som hadde dominert det forrige møtet vi hadde for å oppsummere programmet, var erstattet med entusiasme. Vi ble enige om å møtes i Washington fem dager senere.»

«Dersom en grundigere undersøkelse ikke avdekket større hindringer, skulle jeg fly til Wien for en samtale med sjefen min, George E. Mueller, viseadministrator for bemannede romferder, og sjefen for NASA, James Webb, som overvar et FN-møte om fredelig bruk av verdensrommet. (Til å begynne med ble det ansett som nødvendig å dra til Wien, for at ikke andre kommunikasjonsmåter skulle alarmere sovjeterne, som vi antok var i ferd med å planlegge sin egen rombragd ved Månen. Til slutt fant vi ut at dersom jeg dukket opp i Wien, ville dette utløse flere alarmer enn oversjøiske telefonsamtaler.)»

«Mange problemer gjensto. Den direksjonelle antennen var en usikkerhet, men Kraft var enig i at ferden trygt kunne gjennomføres med rundstråleantenner, selv om vi dermed kunne miste fjernsynssendinger. Hva skulle vi ta med istedenfor LM? Svaret var testutgaven av LM, som hadde vært gjennom et testprogram ved MSFC. Deke Slayton ville at McDivitt og hans mannskap fortsatt skulle ha den første ferden med LM, så det neste mannskapet, William A. Anders, Frank Bormann og James A. Lovell, som egentlig skulle hatt E-ferden, ble flyttet fram til Apollo 8. McDivitts ferd beholdt D-betegnelsen og Bormans ble kalt «C-merket».»

«Da jeg kom tilbake til Washington, presenterte jeg planen for Thomas O. Paine, som var fungerende sjef for NASA mens Webb var borte. Paine minnet meg om at programmet lå etter timeplanen, vibrasjoner hadde oppstått på den siste ferden (Apollo 6), tre motorer hadde sviktet, og vi hadde ennå ikke fløyet en bemannet Apollo-ferd; likevel «nå vil du ta et stort skritt. Ønsker du virkelig å gjøre dette, Sam?» Mitt svar var: «Ja, sir, som en fleksibel ferd, forutsatt at våre detaljerte undersøkelser i dagene som kommer, ikke avslører noen større hindringer.» Paine repliserte: «Vi kommer til å få et helvetes arbeid med å selge dette til Mueller og Webb.»»

«Han hadde rett. En telefonsamtale med Mueller i Wien viste at han var kjølig og skeptisk (til disse planene). Webb var tydelig rystet av det brå forslaget og av følgene av en mulig fiasko.»

«Den 15. august sendte Paine og jeg et syv siders telegram til Mueller og Webb, med forslag til en pressemelding som sa at en ferd til månebane ble holdt åpen som en mulighet for desemberferden; avgjørelsen ville avhenge av hvor vellykket Apollo 7-ferden i oktober var. Webb svarte fra Wien via Utenriksdepartementets kode og godtok ombyttingen av mannskap og forandringene i planene. Men han foreslo at vi bare skulle si at «studier vil bli utført og planer forberedt som gir en rimelig fleksibilitet i å fastsette de endelige formål for ferden» etter Apollo 7.»

«Paine tolket Webbs instrukser «liberalt» og ga meg tillatelse til på en pressekonferanse den 19. august, idet jeg annonserte McDivitt-Borman-ombyttingen, å si at en ferd rundt Månen eller til månebane var mulige planer. Jeg ble etterpå fortalt at jeg minsket disse mulighetene så grundig, ved gjentatte ganger å si at «den grunnleggende ferden er til jordbane», at pressen først nesten overså poenget.»

Så langt general Samuel Phillips.

Man kan bare gjette på hvilken overraskelse det må ha vært for sovjeterne å få høre om den dristige planen for Apollo 8. De nærmet seg sluttfasen i uttestingen av Sond/Proton-kombinasjonen for en bemannet ferd rundt Månen sent i 1968 eller tidlig i 1969. Sond hadde ikke kapasitet til å gå inn i månebane og så vende tilbake til Jorden, simpelthen fordi den ikke kunne ta med nok drivstoff til en slik manøver. Men med den første Apollo-ferden til Månen tidligst planlagt til sent våren 1969, kunne sovjeterne fremdeles få æren av å sende det første mennesket rundt Månen.

Nå hadde imidlertid situasjonen endret seg totalt. Sond/Sojuz-romskipet og Proton-bæreraketten måtte sertifiseres for bemannede ferder innen desember! Bare det at amerikanerne i det hele tatt kunne tenke seg å sende et mannskap på tre inn i månebane allerede på den andre bemannede ferden med et nytt romskip (Apollo) og på den første bemannede ferden med verdens største bærerakett (uten engang å ha sendt et ubemannet romskip på en enkel rundtur rundt Månen), må ha fått sovjeterne til å tro at amerikanerne var i ferd med å bli fullstendig riv, ruskende gale.

Sovjeterne hadde med vekslende hell foretatt flere oppskytinger med Proton-bæreraketten siden 1965, men hadde ennå ikke funnet å kunne ta den i bruk til bemannede ferder. Amerikanerne hadde bare foretatt to oppskytninger med Saturn V. På den siste oppskytningen hadde til og med tre motorer sviktet. Likevel aktet de nå å bemanne den alt på den neste oppskytingen.

Når man ser hvor konservative sovjeterne har vært med å foreta ubemannede prøver før bemannede ferder, er det ikke til å undres over at de nå sikkert begynte å sette spørsmålstegn ved amerikanernes mentale helse.

USA hadde tatt et dristig initiativ, og det var nå opp til sovjeterne å ta utfordringen. Og det varte ikke lenge før det sovjetiske svaret på den amerikanske utfordringen kom. Knapt en måned etter at de reviderte planene for Apollo 8 ble offentliggjort, ble Sond 5 sendt ut på en ferd som ikke noe romskip før hadde foretatt. Dette ble opptakten til en meget begivenhetsrik høst og vinter.

Sond 5: rundt Månen og tilbake til Jorden

På en europeisk konferanse i 1968 hadde amerikanske astronauter og sovjetiske kosmonauter møtt hverandre. Her ble Pavel Beljajev spurt om sin neste romferd av en amerikansk astronaut. Michael Collins, senere pilot i kommandoseksjonen på Apollo 11, var til stede på dette uformelle møtet. I en bok han senere skrev, sier han: «Vi oppdaget...at Beljajev selv regnet med å foreta en ferd rundt Månen i en ikke altfor fjern fremtid.» Denne uttalelsen er blitt bekreftet av andre astronauter som var til stede.

Betydningen av Beljajevs ord ble klar, da den ubemannede Sond 5 ble skutt opp mot Månen den 14. september 1968. Dette var opplagt en ubemannet forløper for en senere bemannet ferd.

Romskipet ble beskrevet som bestående av to seksjoner. Den ene var kabinen som skulle vende tilbake til Jorden, med et tykt varmeskjold, fallskjermer, vitenskapelige instrumenter, utstyr for radiokommunikasjon, system for temperaturkontroll og energiforsyning. Den andre delen var serviceseksjonen, med to store solcellepaneler som sto ut fra romskipet som fuglevinger, et radiotelemetrisystem, kontrollutstyr, orienterings- og stabiliseringssystemer, temperaturkontrollsystem, kjemiske batterier og rakettmotorer for kurskorreksjoner. Utvendig hadde den optiske sensorer og radioantenner.

Selv om ferden primært var en teknisk prøve, hadde romskipet med seg kameraer og en biologisk nyttelast (det siste ble først opplyst to måneder etter oppskytingen). Kameraene brakte for første gang tilbake fotografier av høy kvalitet, istedenfor bare bilder overført via radio. Den biologiske nyttelasten besto blant annet av skilpadder; melormer; en plante med skudd; frø fra hvete, furu og bygg; samt en del andre levende organismer.

Sond 5 svingte rundt Månen i en minsteavstand på 1950 km og satte kursen tilbake mot Jorden, uten å ha gått inn i bane rundt Månen. Natten mellom den 19. og 20. september 1968 observerte man ved Jodrell Bank-observatoriet ved Manchester i England at romskipet hadde beskrevet en bue og nå var på vei tilbake. Man hørte også en russisk stemme fra romskipet, som ropte forskjellige instrumentverdier. Stemmen kom antagelig fra en båndopptaker om bord og var sikkert en test av kommunikasjonssystemene før en fremtidig bemannet ferd.

Syv dager etter oppskytingen vendte romskipet tilbake til Jorden. Det måtte treffe en tenkt korridor mellom 35 km og 43 km over Jorden, for å komme uskadet tilbake. Dersom det traff 10 km lavere, ville det ha blitt ødelagt av for store påkjenninger av trykk og varme; og hvis det hadde truffet 24 km høyere, ville det ha blitt kastet ut av atmosfæren.

Farten var om lag 10,9 km/s da det traff atmosfæren. Ved aerodynamisk oppbremsning ble farten redusert til 720 km/h, før en fallskjerm ble foldet ut i 7 km høyde. Romskipet nærmet seg Jorden over Sydpolen, foretok en ballistisk tilbakevending og landet i den sørlige delen av Det indiske hav mens det var på vei nordover. Landingsposisjonen var 32° 38' S og 65° 33' Ø. Under ferden ned gjennom atmosfæren ble Sond 5 utsatt for temperaturer på opptil 13 000 °C, det vil si over det dobbelte av temperaturen nå soloverflaten.

Dette var første gang et romskip vendte tilbake til Jorden etter å ha vært dominert av gravitasjonsfeltet til et annet himmellegeme enn Jorden. Det var en stor teknisk bedrift og et langt skritt i retning av å sende en russer rundt Månen.

Landingen til Sond 5 var den første landingen til sjøs av et sovjetisk romskip. Sovjeterne sa dette var særlig vanskelig, fordi landingen skjedde om natten og nyttelasten måtte «oppdages». Opplukkingen av romskipet ble ledet av rednings- og sporingsskipet Borovitsji, som brukte radioutstyr og lyskastere for å finne det. Et oseanografisk skip, Vasilji Golovnin, fraktet kapselen til Bombay i India. Der ble den overført til et sovjetisk AN-12 transportfly og fløyet til Sovjetunionen.

Sovjeterne ventet helt til januar 1971 før de friga de første detaljerte tegningene av Sond 5. Som vestlige observatører lenge hadde hatt mistanke om, var tilbakevendings- og serviceseksjonene med sine solcellepaneler praktisk talt identiske med de to tilsvarende seksjonene på Sojuz. Tilbakevendingsseksjonen på Sond har i tillegg en direksjonell antenne for kommunikasjon over store avstander, og Sond har ingen baneseksjon som Sojuz har.

Apollo 7: Første bemannede Apollo-ferd

Knapt tre uker etter at Sond 5 hadde landet, ble Apollo 7 skutt opp med en Saturn 1B-bærerakett den 11. oktober 1968. Om bord var de tre astronautene Donn F. Eisele, R. Walter Cunningham og Walter M. Schirra jr.

Oppskytingen var perfekt, og de gikk i en bane på 225 km x 294 km. Etter 1,5 omløp ble Apollos kommando/serviceseksjon koblet fra bærerakettens øverste trinn, S-IVB. Schirra manøvrerte CSM 15 meter bort fra S-IVB og snudde så CSM for å simulere en sammenkobling, noe som ville bli nødvendig på måneferdene, for å få koblet CSM sammen med LM.

Den neste dagen, da CSM og S-IVB var 130 km fra hverandre, foretok Apollo 7 flere banemanøvre, hentet inn S-IVB-trinnet og kom så nær det som 21 meter.

I løpet av de 163 omløpene som Apollo 7 foretok rundt Jorden, ble det foretatt en rekke tester av romfartøyet; og alt fungerte stort sett slik man hadde regnet med. Noen problemer hadde man riktignok.

Tre av de fem vinduene på Apollo dugget, laderne til batteriene som skulle brukes under tilbakevendingen (etter at serviceseksjonen med brenselscellene var koblet fra) leverte 50-75 % mindre energi enn forventet. Det alvorligste var overoppvarmingen av brenselscellene, som kunne ha ført til at disse sviktet, når romskipet var for langt fra Jorden til å gå over til batterier, selv om disse var fullt oppladede. Alt dette ble imidlertid rettet på før Apollo 8 dro av gårde.

Apollo 7 var oppe i 10,8 dager, mer enn det som var nødvendig for å dra til Månen og tilbake, og landet den 22. oktober. Til tross for de små problemene man hadde hatt, betegnet NASA ferden som en fullkommen suksess. USA var igjen med i kappløpet mot Månen.

Sojuz 2 og Sojuz 3: Sovjetunionen gjenopptar bemannede ferder

Den 28. august 1968 ble Kosmos 238 skutt opp. Banen den ble sendt opp i og radiofrekvensene den brukte, tydet på at den var en ny test av Sojuz-romskipet. Sovjeterne ga ingen flere opplysninger om den, etter meldingen om at den var skutt opp, men fire dager senere ble den brakt ned til Jorden igjen. Sannsynligvis foretok Kosmos 238 en siste test av systemene om bord i Sojuz, før denne igjen ble sertifisert for bemannede ferder.

Den 26. oktober 1968 annonserte sovjetiske nyhetsbyråer at Sojuz 3 med Georgi Timefeevitsj Beregovoj var blitt skutt opp og nå gikk i bane rundt Jorden. Men hva med Sojuz 2? Jo, det ble nå kjent at Sojuz 2 var blitt skutt opp ubemannet dagen før, og var plassert i en lav parkeringsbane typisk for Kosmos-forløperne. Til tross for at Sojuz 2 var ubemannet, ble den av ukjente grunner gitt Sojuz-navnet og ikke Kosmos-navnet.

Etter å ha kommet inn i samme bane som Sojuz 2, ble Sojuz 3 gjennom automatiske manøvrer brakt til bare 200 meters avstand fra Sojuz 2. Så overtok Beregovoj kontrollen og foretok gjentatte møter med Sojuz 2, hvor han kom meget nær og reduserte hastigheten mellom dem til mindre enn 1 km/h. Men noen sammenkobling fant aldri sted, selv om dette opplagt var målet.

Senere ble det kjent at Beregovoj ennå ikke helt var blitt fortrolig med vektløsheten og derfor ikke reagerte som normalt. Etter flere forsøk ble sammenkoblingen avlyst. Sovjeterne hevdet etterpå at ingen sammenkobling var planlagt, og at hele ferden gikk etter planen. I lys av sammenkoblingene mellom Kosmos 186 og 188, og mellom Kosmos 212 og 213, er det lite sannsynlig at dette er riktig.

Flere detaljer om Sojuz-romskipet ble nå kjent, blant annet at det var to passasjeravdelinger. Beregovoj sov i baneseksjonen (også kalt arbeidsseksjonen), mens romskipet ble kontrollert fra kommandoseksjonen (også kalt tilbakevendingsseksjonen). Det totale volumet av de to seksjonene var 9 m3. Romskipet kunne være i rommet i opptil 30 dager og noen versjoner kunne fly så høyt som til 1300 km over Jorden. Oppbremsning for tilbakevending ble besørget av en motor med flytende drivstoff og en skyvekraft på knapt 4000 N, med en helt identisk motor som reserve. Hvis begge sviktet, ville normalt det gjenværende drivstoffet i stillingskontrollsystemet være tilstrekkelig til å få romskipet til å vende tilbake. Under tilbakevendingen ble en fallskjem åpnet i 9 km høyde, etterfulgt av hovedfallskjermen med ytterligere en i reserve. Like før landing, omtrent én meter over bakken, ble en kruttrakett avfyrt for å gjøre landingen mykere.

Ferden til Beregovoj varte i 4 dager, hvoretter han foretok en trygg landing. Det var da 1,5 år siden Komarovs ferd og over 3,5 år siden Sovjetunionens forrige vellykkede bemannede ferd, Voskhod 2.

Som nevnt under avsnittet om Kosmos 212 og 213, tyder den sovjetiske sammenkoblinasteknikken på at en bemannet Sojuz/Sond skulle kobles sammen med et ubemannet rakettrinn før ferden til Månen startet. Sammenkoblingen ville sannsynligvis foregå ved at bakenden på Sojuz/Sond ble koblet til rakettrinnet, istedenfor forenden, som i andre sammenkoblinger, kanskje fordi et månelandingsfartøy skulle være koblet til i forenden. Dette ville vært mulig på grunn av noen merkelige særtrekk ved Sojuz-konstruksjonen, særtrekk som sovjeterne ikke har gitt noen forklaring på.

For eksempel kontrolleres den siste, manuelle fasen i en sammenkoblingsmanøver av piloten, ved at vedkommende sikter gjennom et periskop. Dette stikker ut under romfartøyet og kan lett snus slik at det peker bakover. Videre overvåkes møtehastigheten av radarer, som sender og mottar signaler fra tilsvarende innretninger på målsatellitten. Tidlige Sojuz-utgaver hadde to sett med slike transpondere; ett rettet framover og det andre rettet bakover.

Denne hemmelige evnen til å kunne koble seg sammen i begge endene ble nevnt av Beregovoj på en pressekonferanse etter Sojuz 3-ferden. Da utenlandske journalister prøvde å følge opp denne overraskende avsløringen med nye spørsmål, brøt Mstislav Keldysj (president i Det sovjetiske vitenskapsakademi) inn og stoppet Beregovoj. «Sitt ned oberst, du er trett,» var Keldysj' ord. Beregovoj hadde det med å prate for mye og var fra bakken blitt kuttet ut under en direkte fjernsynsoverføring fra rommet. Mulighetene for toveis sammenkobling og dennes betydning for en måneferd ble aldri tatt opp igjen.

Samme dag som Beregovoj ble skutt opp, kunne L'Humanite i Paris melde at Titov (som var oppe med Vostok 2) i Acapulco, Mexico hadde sagt at han ville fly det første sovjetiske romskipet som skulle nå Månen, men han visste ikke når ferden ville finne sted. Han mente at Sovjetunionen var foran USA i «romkappløpet».

I en sending i Moskva Radio den 5. november 1968 sa Titov at han fikk høre om meldingen i L'Humanite først etter at han var kommet tilbake til Sovjetunionen, og at journalister i sin iver ofte skriver ting som ikke er så svært nøyaktige. Han sa at journalister også hadde forfremmet han til marskalk og hadde beskrevet en Aeroflot-pilot som et medlem av Det øverste sovjet.

Som svar på spørsmål sa Mstislav Keldysj i den samme sendingen: «Dette er offisielt: Sojuz er ikke beregnet på en ferd rundt Månen.» Videre sa han at hvis tilstrekkelig mange automatiske prøveflyvninger foretas av forholdene i nærheten av månen, ville det ikke bli nødvendig å sende dyr før mennesker sendes av gårde. Før mennesker sendes opp, vil hele ferden med oppskyting fra Jorden, landing på Månen, oppskyting fra Månen og tilbakevending til Jorden bli foretatt med automatisk utstyr. Selvfølgelig er det en naturlig konkurranse mellom Sovjetunionen og USA i å sende mennesker til Månen, men konkurranse bør ikke være den avgjørende faktor...Sojuz er et allsidig romskip. Det foreligger ingen planer om ferder med kosmonauter fra andre sosialistland.

Når Keldysj sa at Sojuz ikke var myntet på Månen, var dette sikkert riktig, men egentlig var dette bare en lek med navn. Sond-romskipene var en versjon av Sojuz uten baneseksjon, og de var i hvert fall myntet på bemannede ferder til Månen.

 
Forrige artikkel i denne serien | Neste artikkel i denne serien
 

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Slik så romskipene Sond 4, 5, 6, 7 og 8 ut. Likheten med et Sojuz-romskip uten baneseksjon er helt synbar. Sammenkoblingsadapteret øverst erstatter Sojuz' baneseksjon. Det antas at dette adapteret var konstruert for å kunne foreta sammenkobling med et foreslått sovjetisk månelandingsfartøy. Parabolantennen oppe til høyre var nødvendig for å kunne opprettholde gode kommunikasjoner helt ut til Månen.

Til venstre på dette bildet sitter Georgi Beregovoj, som foretok den første bemannede utprøving av Sojuz-romskipet etter tragedien med Komarov. Mannen til høyre er Nikolai Kamanin. Han var sjef for de sovjetiske kosmonautene frem til ulykken med Sojuz 11 den 30. juni 1971, der alle tre kosmonautene omkom i landingsfasen. Etter dette ble han fjerne fra sin stilling.

 
Forrige artikkel | Alle NOR 1981 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.