Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 3. del

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 10. årgang, nummer 36, oktober-desember 1980, sidene 93-97, 100 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Innledning

I løpet av 1965 og 1966 avviklet amerikanerne sitt Gemini-program, som var en strålende suksess. Her gjennomførte de spaserturer i rommet, møte mellom to bemannede romskip som kom så nær hverandre som 30 cm, sammenkobling mellom et bemannet og et ubemannet romskip, samt at et mannskap oppholdt seg i rommet i 14 dager, noe som var mer enn den tiden en måneferd ville ta. Amerikanerne hadde vist at de behersket en rekke av de tingene som var nødvendige for å sende mennesker til Månen, og de hadde et klart forsprang på sovjeterne.

Den første oppskytingen i Apollo-pregrammet fant sted i februar 1966, da Saturn 1B for første gang ble skutt opp med en ubemannet Apollo-kapsel på toppen. Senere samme år startet amerikanerne oppskytingene av deres andre generasjons ubemannede romsonder til Månen. Disse var fordelt på to prosjekter, Lunar Orbiter og Surveyor.

Surveyor-sondene skulle myklande på måneoverflaten, ta bilder fra overflaten, foreta analyser av overflatematerialet for å bestemme den kjemiske sammensetningen, undersøke overflatens mekaniske egenskaper, osv. Lunar Orbiter-sondene derimot, skulle inn i månebane for å foreta en fullstendig fotografisk kartlegging av måneoverflaten, og en særlig detaljert kartlegging av potensielle landingssteder for Apollo.

Også sovjeterne startet oppskytingen av deres annen generasjons ubemannede månesonder i 1966. Luna 9 ble i februar 1966 den første romsonden fra Jorden som myklandet på måneoverflaten og sendte de første bildene fra måneoverflaten tilbake til Jorden. Den ble senere samme år etterfulgt av Luna 10 og Luna 11, som gikk inn i månebane og gjorde en rekke studier av Månen og rommet rundt Månen, uten å sende tilbake noen bilder. Det gjorde imidlertid Luna 12, som gikk inn i månebane i slutten av oktober 1966. På selveste julaften 1966 foretok så Luna 13 en vellykket myklanding på Månen. Sonden foretok en del observasjoner av måneoverflaten og sendte flere bilder tilbake til Jorden, før batteriene døde ut i slutten av desember.

Både Sovjetunionen og USA var altså i løpet av 1966 kommet godt i gang med å innhente den viten om Månen og forholdene på overflaten, som var helt nødvendig å ha, for å kunne gjennomføre en vellykket landsetting av mennesker på måneoverflaten.

Amerikanerne var også kommet meget langt i utviklingen av superbæreraketten Saturn V, som skulle brukes til de bemannede måneferdene. Sovjeterne var i full sving med sin superbærerakett, Lenin, selv om de på denne tiden lå over 2 år etter USA på dette området.

Sommeren 1965 hadde for øvrig sovjeterne foretatt den første oppskytningen med den nye bæreraketten Proton. Denne hadde omtrent samme nyttelastkapasitet som Saturn 1B, og er i dag fremdeles den største bæreraketten sovjeterne har hatt og har i bruk. Den brukes blant annet til å skyte opp romstasjonene i Saljut-serien.

Som vi senere skal se, var Proton tenkt brukt i Sond-programmet, som skulle bringe en sovjetisk kosmonaut rundt Månen og tilbake til Jorden. Sovjeterne har hatt en rekke problemer med Proton, og den har vist seg å være en noe upålitelig bærerakett. I de 15 årene som nå er gått siden den første oppskytingen av Proton, har man aldri brukt den til å skyte opp bemannede romskip.

Tidlig i 1967 begynte sovjetiske kosmonauter å trene med å fly helikoptere, noe også amerikanske astronauter gjorde, som ledd i trening i å lande et romfartøy på Månen. Filmer som ble frigitt i 1967, viste at Aleksei Leonov ledet denne treningen.

Michael Collins, pilot i kommandoseksjonen på Apollo 11, fikk høre om omfanget av dette programmet tidlig i 1968. Han undret «hvis sovjeterne ikke var interesserte i en bemannet månelanding, hvis - som de senere sa - de ikke konkurrerte med oss om å komme først til Månen, hvorfor trente de da kosmonautene i å fly helikoptere?»

Året 1967 skulle vise seg å bli et tragisk år både for amerikanere og russere, men før jeg omtaler disse begivenhetene, skal jeg referere en del uttalelser om det sovjetiske romprogrammet som ble avgitt i 1965 og 1966.

Halvoffisielle sovjetiske uttalelser

Opp gjennom 1960-årene ble sovjetiske vitenskapsmenn og kosmonauter ofte utspurt om hvilke planer de hadde når det gjaldt Månen. Disse uttalelsene fikk gjerne store oppslag i den kontrollerte sovjetiske pressen. Mange observatører tok dem for å være skryt eller fantasifulle drømmer, men slikt skjer ikke i Sovjetunionen. Disse uttalelsene reflekterte offisielt godkjente tanker, ellers ville de ikke ha blitt trykt.

For uttalelser referert av massemedier utenfor Sovjetunionen, er det noe vanskeligere å vurdere hvor mye som er realitet i dem, og hvor mye som skyldes kosmonautenes fantasi og drømmer om prosjekter de gjerne så gjennomført.

Nedenfor har jeg gjengitt en del uttalelser fra kosmonauter, vitenskapsmenn og østeuropeiske pressefolk, som ble avgitt i 1965 og 1966. Uttalelser og kommentarer som ble avgitt etter 1966, skal jeg referere litt etter litt, når vi senere skal ta for oss det sovjetiske romprogrammet i perioden 1967-1971. Alle klokkeslett som er angitt er Universal Time, det vil si én time tidligere enn norsk tid.

1965

Professor Jelisavetskij uttalte: «Oppskytingen av Voskhod 2 og Leonovs spasertur i rommet styrker troen på at de første menneskene på Månen vil være russere.» (Moskva Radio, 19. mars 1965, kl. 07.30)

Reporter Petranek sa at Sovjetunionen har en ny rakett som trygt kan skyte opp og ta med tilbake mer enn fem kosmonauter i kabinen til ett eneste romskip, som er mye romsligere enn Voskhod. Da han snakket om kappløpet til Månen, sa kosmonauten Pavel Beljajev (sjefen om bord på Voskhod 2): «Forberedelsene er i full gang. Amerikanerne snakker høylytt om sine forberedelser til å landsette et menneske på Månen, men vi i vårt land ligger naturligvis heller ikke på latsiden. Vi skal se hvem som kommer dit først.» (Bratislava Radio, 12. april 1965, kl. 18.00. NB! Fireårsdagen for Jurij Gagarins romferd i Vostok 1.)

Medlem av Det sovjetiske vitenskapsakademi, Sedov, sa at det var umulig å annonsere noen dato for en bemannet sovjetisk månelanding, men at programmet for utforskning av Månen hadde gått framover siden det ble satt i gang fem eller seks år tidligere. (Budapest MTI, 24. september 1965, kl. 09.05)

Reporter Petranek rapporterte fra Moskva at sovjetiske eksperter arbeidet med forskjellige planer for ferder rundt Månen og for å hente kapsler med data tilbake til Jorden, samt for myklandingen på Månen. (Praha Radio, 6. oktober 1965, kl. 13.00)

Kosmonauten Andrian Nikolajev sa at i fremtiden ville romskip kunne kobles sammen i bane, noe som ville gjøre det mulig å sette sammen romskip for bemannede ferder til Månen og planetene. Et alternativ er å bygge en superkraftig rakett for en direkte ferd til Månen, og det gjenstår å se hvilken måte som er den raskeste og mest økonomiske. Interplanetariske romskip vil bli satt sammen med mannskap bestående av mange typer spesialister. (Sovjetisk radio, 12. november 1965, kl. 12.20)

Medlem av Det sovjetiske vitenskapsakademi, Sedov, uttalte at det finnes sovjetiske prosjekter som praktisk og teoretisk er utarbeidet for å landsette et menneske på Månen. Fordi problemet med landing på Månen og planetene i det hele ikke er løst, kan ingen dato fastsettes. Det er imidlertid realistisk å vente bemannede ferder til planetene innen utgangen av hundreåret. (Tanjug i Beograd, 26. november 1965, kl. 13.03)

Kosmonauten Aleksei Leonov: «På et møte i København spurte en millionær meg hvem som, etter min mening, ville komme først til Månen, vi eller amerikanerne. Jeg svarte ham med spørsmålet: »Hvem håper du?« »Vel, dere selvfølgelig,« var svaret. På den tiden sa jeg til ham, vel, da er det ikke mer å gjøre for oss enn å bli først.» (Praha CTK, 10. desember 1965, kl. 08.46)

1966

Nikolajev: «Vent oss, Måne!» etter at Luna 9 hadde myklandet på Månen. (Tass, 4. februar 1966, kl. 07.25)

Kommentator: «Det er fremdeles vanskelig å svare på når mennesker vil lande på Månen, men det er godt mulig at dette vil skje innen ett eller to år, og muligens fem år. De må gå i bane rundt Månen, før de foretar landinger.» (Moskva Radio, 13. februar 1966, kl. 13.00)

Kosmonauten Valeri Bykovsky diskuterte tre måter å foreta bemannede månelandinger på: en direkte ferd, møte i jordbane og møte i månebane. Det virket som om han mente at en møteteknikk tillot en tidligere månelanding enn en direkte ferd og roste spesielt den amerikanske metoden med møte i månebane. Han sa arbeidet er i full gang med å utvikle manøvrerbare romskip og å utvikle romdraktene som trengs, for arbeide på måneoverflaten. (Tass, 16. februar 1966, kl. 06.44)

Leonov sa at de nåværende ubemannede ferdene i bane rundt Månen ville bli etterfulgt av bemannede romskip i månebane, som ville rydde veien for bemannede landinger. «Jeg tror ikke jeg avslører noen hemmelighet ved å si at sovjetiske kosmonauter forbereder seg til en slik reise. Jeg ville like det svært godt hvis et sovjetisk menneske dro til Månen, fordi vi var de første til å ta de viktigste skrittene i rommet. Jeg tror vi snart skal være vitner til menneskets første landing på Månen. Jeg kan ikke si når, men det vil bli i løpet av denne femårsplanen.» (Budapest MTI, 5. april 1966, kl. 09.52)

Leonov sa det foregår en regulær, planlagt forberedelse i Sovjetunionen for erobringen av rommet og tiden nærmer seg da mennesker vil lande på Månen. Problemet med å lande er blitt løst. (Budapest MTI, 6. april 1966, kl. 09.07)

Kosmonauten Jurij Gagarin: «Jeg er personlig overbevist om at mennesket vil lande på Månen i løpet av de neste fem årene.» Han sa at den spesielle femårsplanen for astronautikk ikke kunne skilles fra sovjetisk liv, og at den forutgående femårsplanen for astronautikk var blitt overoppfylt. (Praha CTK, 9. april 1966, kl. 17.31)

Leonov sa at sovjetiske kosmonauter trener for å lande på Månen. Han ga ingen dato, men trodde det ville skje innen fem år. (Moskva Radio, 10. april 1966, kl. 00.01)

Gagarin sa at selv om sovjetiske kosmonauter er på et visst trinn i treningen for en måneferd, krever slike forberedelser en masse tid og en bemannet måneferd kunne ennå ikke sies å stå på flyplanen. (Moskva Radio, 10. april 1966, kl. 11.30)

Kosmonauten Konstantin Feoktistov sa at han ventet at den første ekspedisjonen ville lande på Månen innenfor dette tiåret. På bakgrunn av de dataene som er publisert, ser det ut til å være sannsynlig at landsetting av mennesker på Mars sikkert kan ventes i tiåret etter 1970. En ekspedisjon til Venus vil sikkert gå inn i bane rundt denne planeten, men en landing på Venus-overflaten er fremdeles forholdsvis usikker, fordi vi vet så lite om den. Han sa seg enig i at det kunne skje 7 krasj på 280 bemannede ferder i løpet av 25 år, som Martin Company hadde beregnet, men sa at med den nåværende sovjetiske effektiviteten burde det bare skje 4 krasj i løpet av 1000 bemannede ferder. (Praha CTK, 12. april 1966, kl. 13.21. NB! Femårsdagen for Jurij Gagarins romferd i Vostok 1.)

Leonov avslørte at Sovjetunionen planlegger å sende et menneske til Månen innen 1970. Han hevdet også at Voskhod 2 var formet som en hengende klokke, tre meter i diameter og fem meter lang. Han sa at fordi Sovjetunionen hadde vært de første til å gjøre en rekke andre ting i rommet, hadde de rett til å sende en mann til Månen før amerikanerne, og han håpet deres prosjekt ville bli vellykket. (Tokyo Fjernsyn, 8. mai 1966, kl. 03.00)

Medlem av Det sovjetiske vitenskapsakademi, Blagonravov, sa: «Hvis jeg fortalte dere at vi ikke forbereder oss til en måneekspedisjon, ville dere ikke tro meg likevel.» Linjen som det sovjetiske programmet stadig følger, er å øke antall mannskapsmedlemmer og varigheten av ferdene. Da han ble spurt om hvilken eksisterende plan for å lande på Månen som er mest akseptabel, svarte han at det var nødvendig med flere studier. (Tass, 12. mai 1966, kl. 12.24)

Beljajev uttalte at Sovjetunionen planlegger å lande et menneske på Månen i løpet av de neste fem år. (Øst-Berlin Radio, 11. juni 1966, kl. 21.00)

Kosmonauten Vladimir Komarov sa at Sovjetunionen snart ville landsette på og hente tilbake en automatisk romsonde fra Månen. Han sa også at Sovjetunionen ikke kunne bli slått av USA i landsettingen av et menneske på Månen. Mellom disse ekspedisjonene regnet han med at sovjetiske hunder ville bli landsatt på Månen. «Det er ingen grunn til å skynde seg med en månereise foretatt av mennesker, og det viktige er hvordan alt trygt kan utføres. Men jeg kan positivt si at Sovjetunionen vil ikke bli slått av USA i kappløpet for å sende et menneske til Månen.» (Asahi Shimbun, Tokyo, 11. juli 1966)

Medlem av Det sovjetiske vitenskapsakademi, Keldysj, sa at problemet med myklandinger var løst, men det gjensto å løse problemet med menneskets retur til Jorden fra Månen. Bykovsky har beskrevet direkte ferder, møte i jordbane og møte i månebane som mulige teknikker. Men hver av disse metodene utgjør en oppgave av den største tekniske vanskelighetsgrad. (Tass, 29. august 1966, kl. 10.00)

To store ulykker

Apollo-brannen

Samtidig som amerikanerne gjennomførte Gemini-programmet, arbeidet de også intenst med konstruksjonen av Apollo-romskipet, månelandingsfartøyet og Saturn V-bæreraketten. Da det siste Gemini-romskipet, Gemini 12, plasket ned i Atlanterhavet den 15. november 1966, var man alt i full gang med forberedelsene til den første bemannede Apollo-ferden.

Man arbeidet under et meget sterkt tidspress med Apollo. NASA hadde som mål å foreta den første bemannede oppskytingen alt i november 1966, men det ene problemet etter det andre dukket opp, og det skjedde ustanselig nye utsettelser i løpet av desember 1966 og januar 1967. Og bak alle de amerikanske problemene lå spørsmålet: Hva foretar sovjeterne seg?

De tre amerikanske astronautene som skulle være med på den første Apollo-ferden, Roger Chaffee, Virgil Grissom og Edward White, blandet seg ivrig opp i de tekniske forberedelsene. De mente at treningsromskipet på Cape Kennedy (som nå heter Cape Canaveral) ikke var godt nok. En tidlig morgen festet Grissom i ergrelse en sitron, symbolet på dårlig håndverk, på romskipet. Han var overbevist om at romskipet ikke var godt nok til en to ukers tur i rommet.

Alt så ut til å rotte seg sammen mot Apollo. Den offentlige interesse var ikke overveldende, Kongressen mislikte de store utgiftene og ingen kunne på forhånd si noe sikkert om graden av sikkerhet i det meget avanserte romskipet på toppen av den kompliserte Saturn V-raketten. I desember 1966 opplyste romfartsledelsens prosjektleder at romskipet og raketten inntil da hadde vært underkastet 20 000 forskjellige kontrollprøver.

Apollo 1-romskipet ble godkjent av NASA i august 1966. Det hadde tatt North American Aviation Corporation (nåværende North American Rockwell, som for tiden bygger de fire amerikanske romfergene) fire år å bygge det. Underveis endret man flere ganger konstruksjonene, men da NASA hadde overtatt romskipet, oppsto det nye vanskeligheter med derpå følgende endringer. Det var feil i radiosystemet, energiforsyningssystemet og i luft- og vannsystemet. Oppskytingen ble utsatt til den 26. januar 1967.

Den 6. januar 1967 ble Apollo 1 fraktet ut til oppskytingsrampe 34 på Cape Kennedy. Man lå på etterskudd med kontrollprøvene, og for å vinne tid hoppet man over en av prøvene. Formålet med den var å kontrollere luften i romskipet.

Nøyaktig tre uker senere, den 27. januar 1967, iførte Chaffee, Grissom og White seg sine romdrakter og tok plass i romskipet. De skulle gjennomgå en prøve hvor man skulle foreta en nedtelling, men ingen oppskyting. Det var første gang kabinen var fylt med 100 % rent oksygen, som den også skulle ha under romferdene.

Med en gang klaget astronautene over sur lukt i kabinen. Den såkalte «vannmelongruppen» ble tilkalt, men lukten forsvant før de nådde opp til kabinen med sitt vannmelonformede apparat. En tine senere kom lukten igjen og vannmelonfolkene ble igjen tilkalt. De fant ingenting uvanlig i prøvene av kabinluften.

Det var også andre problemer. Grissom klagde gjentatte ganger over dårlig forbindelse med kontrollrommet. «Hvis vi ikke kan komme gjennom til dere på åtte kilometers avstand, hvordan skal vi så kunne greie det fra Månen?» spurte han.

Flere ganger ble nedtellingen stanset, men endelig var man da kommet ned til 10 minutter før simulert oppskyting. På dette tidspunkt var det en eller annen som foreslo å utsette prøven, men ledelsen fant ut at tiden var for kostbar. Den stoppet bare et øyeblikk, for å prøve å forbedre radioforbindelsen. Nedtellingen skulle ha vært gjenopptatt kl. 18.31 lokal tid. Den ble aldri gjenopptatt.

Ett minutt tidligere hadde instrumentene i romskipet indikert økt tilførsel av oksygen til romdraktene. Andre instrumenter viste at en av astronautene foretok en plutselig bevegelse. Man hørte uklare rop. Noen sekunder brøt Chaffees stemme gjennom over alle høyttalerne: «Det er brutt ut brann i romskipet!»

Mens begivenhetene raskt utviklet seg, startet astronautene redningsprosedyren. White rakte opp armen for å utløse den indre lukelåsen. Fra romskipet kom stemmene deres om hverandre. Det lød rapporter om «kraftigere ild», «vi brenner», «få den (antakelig luken) åpnet», «jeg er på vei ut». Ingen kunne avgjøre hvem som sa hva. Man hørte skrik av smerte.

I løpet av få sekunder brast innmaten i kabinen på gulvet til høyre for Chaffee, og flammene, som startet under Grissom i venstre sete, sprang over White i midten og omspendte raskt hele romskipet. I en atmosfære av 100 % oksygen spredte ilden seg med eksplosiv fart og følgene var katastrofale.

Man vet nå at de tre døde i løpet av 18 sekunder på grunn av røykforgiftning. Denne korte tiden betyr at de antakelig ikke opplevde så store smerter. De var bevisstløse før de 27 mennene, som arbeidet i forskjellige etasjer rundt raketten, kom ilende til romskipet på toppen.

Febrilsk prøvde de å åpne den ytterste luken. Varmen og røyken var nesten uutholdelig, og det tok fem minutter før de fikk åpnet den. Halvannet minutt senere ankom en lege. Det var ingenting han kunne gjøre. De tre astronautene var forlengst døde. Derimot fikk han det travelt med å yte førstehjelp til de 27 mennene.

Apollo-brannen, som den senere er blitt hetende, var et forferdelig sjokk, ikke bare for astronautenes pårørende, men også for alle som arbeidet med Apollo, og også for den jevne amerikaner, som var blitt vant til den ene amerikanske suksessen etter den andre i rormmet. Ingen kunne finne trøst i noe Grissom sa etter at han hadde vært oppe med Gemini 3: «Hvis vi dør, ønsker vi at folk skal akseptere det. Vi har påtatt oss et risikabelt arbeid, og vi håper at hvis det skjer noe, så vil det ikke forsinke programmet. Utfordringen fra rommet er livet verdt.»

Heldigvis var dette ikke et sjokk som virket lammende på virksomheten i NASA. Det ble øyeblikkelig satt i gang undersøkelser av årsaken til brannen. Mange kritiserte at NASA selv sto for undersøkelsen. Rocco Petrone, sjefen for oppskytingene fra Cape Kennedy, mente at kritikken var urettferdig: «Vi hadde ikke noe ønske om å vaske hendene våre, hvorfor skulle vi det? Vi er vitenskapsmenn. Vi er teknikere. Vi er ikke på valg. Vårt eneste ønske var å få Apollo i luften, og for å greie det var det tvingende nødvendig å finne ut hva som var galt. Vi var nødt til å undersøke oss selv og vårt arbeide. Ingen andre kunne gjøre det. Alt er så innviklet i et romfartsprogram. Selv språket er uforståelig for utenforstående. Vi tilkalte en vitenskapsmann med spesialkunnskaper om brann og eksplosjoner. Det tok ham uker bare å venne seg til fagspråket.»

I de neste 10 ukene arbeidet over 1500 eksperter med de utbrente restene av Apollo-romskipet. Rapporten som ble offentliggjort fra dette arbeidet, var meget selvkritisk. Både NASA og North American ble funnet skyldige i dårlig arbeidsledelse, sløseri, slurv og dårlige konstruksjoner. Man konkluderte med at den mest sannsynlige årsaken til brannen var en feil i ledningssystemet. Det hadde skjedd en kortslutning, som antente noe materiale i kabinen.

Etter Apollo-brannen ble det foretatt over 2000 forandringer i Apollo-kapselen før den på nytt ble bemannet.

Sojuz 1

Da en forventet fortsettelse av Voskhod-programmet ikke kom, begynte man i Vesten å diskutere om Sovjetunionen hadde stoppet sitt bemannede romprogram, eller om de bare tok en pause for å gjøre grunnleggende endringer i systemene sine. Men mot slutten av 1966 skjedde det flere ting, som indikerte at Sovjetunionen igjen var i ferd med å forberede bemannede romferder.

På IAF-kongressen i Madrid høsten 1966 uttalte Oleg Gasenko, ekspert på rommedisin: «Vi gjør grundige forberedelser til den neste ferden. Jeg er svært optimistisk angående det nåværende sovjetiske romprogrammet...Jeg utelukker ikke muligheten av en spasertur i rommet.»

I Madrid skal likeledes sovjetiske talsmenn ha nevnt begynnelsen av 1967 som tiden for den neste bemannede sovjetiske romferden. Da de ble spurt om detaljer, sa de i spøk til sine amerikanske kolleger at disse ikke behøvde å frykte nedskjæringer i NASA-budsjettet fra den amerikanske kongressen. «Vi skal hjelpe dere med dette et stykke ut på nyåret,» skal de ha sagt til en amerikaner.

Den 28. november 1966 ble Kosmos 133 skutt opp. Satellitten hadde slike karakteristiske trekk som lavt perigeum, nær sirkelformet bane, den brukte en radiofrekvens som vanligvis er reservert for bemannede ferder og den vendte tilbake til Jorden etter bare to dager istedenfor åtte dager, som var det typiske for militære satellitter, som ble brakt ned igjen.

Vel to måneder senere, den 7. februar 1967, ble Kosmos 140 skutt opp i en liknende lav, sirkulær bane og var oppe i bare to dager.

I Vesten ble man fort klar over at disse to Kosmos-ferdene egentlig var ubemannede tester av en ny type bemannede romskip. Rykter om en nær forestående bemannet ferd blusset opp.

Lederen for de sovjetiske kosmonautene, general Nikolai Kamanin, bidro ikke akkurat til å dempe ryktene, da han ifølge Warszawa Radio den 9. mars 1967 uttalte: «Bemannede ferder vil starte igjen i vår, men vi er ikke låst til noen bestemt dato.» Han sa at ferdene bare ville komme når man var sikre på suksess, i motsetning til det amerikanske hastverket som førte til tre astronauters død. Om han bare hadde visst hvor feil han skulle ta! Videre avsannet han rykter, som hadde gått i Moskva, om et romskip med plass til mellom seks og åtte personer. Han gjentok at om fem år ville bemannede ferder til Månen være vanlig og sa at raketten som skal brukes, vil frakte mellom 60 tonn og 70 tonn til Månen. Han sa også at dersom utviklingen fortsetter med samme fart som hittil, vil det om 10 år være romskip på mellom 100 tonn og 200 tonn som frakter mannskaper til Mars og Venus.

Jurij Gagarin nørte videre opp under ryktene da han den 14. april 1967 uttalte: «Sovjetiske romskip skal nok en gang forstyrre stillheten i det ytre rom.»

Etter midten av april 1967 kom det nesten daglige telegrammer fra Moskva, fra forskjellige nyhetsbyråer som refererte rykter som gikk i Moskva. Associated Press rapporterte den 20. april: «Ubekreftede meldinger her sier at en ny stor sovjetisk oppskyting er nær forestående. Uvanlig pålitelige kilder sier at sovjetiske tjenestemenn er blitt fortalt at de kan vente seg en »stor og betydningsfull« rombegivenhet denne helgen eller tidlig neste uke.»

United Press International, som ikke ville være dårligere, rapporterte fra Moskva den 22. april: «Informerte kilder sier i dag at Sovjetunionen vil prøve å skyte opp to romskip bemannet med fire til seks kosmonauter i løpet av de neste 48 timene. Kildene sier at ferden vil inkludere Sovjetunionens hittil største bedrift i romhistorier, en sammenkobling av de to romskipene og overføring av mannskaper. Mannskapene ventes å omfatte tre romveteraner, kosmonautene Pavel Beljajev, Konstantin Feoktistov og Valeri Bykovsky.»

Med alle disse forvarslene ble den faktiske oppskytingen av Sojuz 1 tidlig om morgenen søndag den 23. april 1967 nesten et antiklimaks. Om bord var én kosmonaut, Vladimir Komarov, som også hadde vært sjef om bord på Voskhod 1. Han ble dermed den første sovjeteren med to romferder. Til å begynne med omtalte Tass ferden nokså nøkternt og uten store ord. Periodiske rapporter, men få detaljer, ble gitt om framgangen i ferden. Dette tydet på at større ting var i vente.

Da vestlige journalister fikk melding om at en romferd virkelig var i gang, vendte de tilbake til kildene sine og gjentok rapportene om en oppskytning nummer to med ytterligere tre kosmonauter. I løpet av forbausende kort tid og med en forbausende stor grad av enstemmighet, ble Sojuz 1 utpekt som bare det første romskipet i en ferd som skulle omfatte to romskip.

Etterpå må man spørre seg hvor mye av denne enstemmigheten som skyldtes de samme pålitelige kildene og hvor mye som skyldtes felles gjentakelse og utveksling av de samme gamle nyhetene. Altfor ofte er det den siste effekten som er den egentlige grunnen til den tilsynelatende enigheten i nyhetsmeldinger fra vestlige journalister i Moskva.

Da den andre oppskytingen ikke ble annonsert, begynte en viss uro å bre seg. Etter 12 timers stillhet annonserte Tass at ferden var slutt: «Som allerede meldt den 23. april, ble et nytt sovjetisk romskip, Sojuz 1, ført av flykosmonauten fra Unionen av sovjetiske sosialistrepublikker, helt av Sovjetunionen, ingeniøroberst KOMAROV, Vladimir Mikhailovitsj, plassert i bane for testing. I løpet av testene som varte i over 24 timer, har V. M. Komarov helt ut fullført det pålagte programmet med å prøve ut systemene til det nye romskipet, samtidig som han utførte de planlagte vitenskapelige eksperimentene...Den 24. april, da prøveprogrammet var fullført, ble han tilbudt å forkorte ferden og lande...Mens dekselet over hovedfallskjermen ble åpnet i flere kilometers høyde, beveget romskipet seg nedover med høy hastighet som, ifølge foreløpige data, skyldtes at fallskjermtauene viklet seg inn i hverandre. Dette var årsaken til tapet av V. M. Komarov.»

Som vanlig hevdet altså sovjeterne at hele ferden hadde vært meget vellykket - bortsett fra et «lite» uhell på slutten, der romfareren omkom.

Ulykken med Sojuz 1 og Komarovs død må ha vært et forferdelig sjokk for sovjeterne, på samme måte som Apollo-brannen var det for amerikanerne. De sovjetiske myndighetene hadde i mange år arbeidet for å skape inntrykk av at mens amerikanerne famlet seg fram og mange ferder mislyktes, kunne man regne med at deres egne ferder ville være vellykkede (jfr. uttalelsen fra Kamanin ovenfor).

Apollo-brannen brakte sympatierklæringer fra hele verden, inkludert Sovjetunionen. Men de sovjetiske erklæringene ble ledsaget av andre uttalelser, om at den amerikanske ulykken var en direkte følge av det hensynsløse amerikanske kappløpet for å landsette det første mennesket på Månen, og grådigheten til private amerikanske selskaper, som var villige til å skjære ned på kvalitet og sikkerhet selv på bemannede ferder. I disse uttalelsene var det underforstått at liknende ting ikke kunne skje i Sovjetunionen, og at et forsiktig, sikkert program med overlegent utstyr ville fortsette å være regelen.

Realiteten er at når man arbeider med den samme teknologien og arbeider like hardt med kvalifiserte folk, kan man forvente at begge landene vil oppleve omtrent det samme antall mislykkede ferder. Begge landene hadde før Apollo-brannen hatt samme suksess med bemannede ferder. Skrøpeligheten i menneskelig planlegging ble avslørt i Apollo-brannen, hvor man bare i etterpåklokskapens lys ble klar over hvor dårlig og utilstrekkelig konstruksjonen av Apollo var.

Sojuz 1-ulykken viste at ulykker ikke er bundet til økonomiske og politiske systemer, men til konstruksjon og kvalitetskontroll, og noen ganger til mangelfull kunnskap og menneskelig feil.

Hva var planene for Sojuz 1?

Selv i dag kan man i Vesten ikke med sikkerhet si hva som var planene for Sojuz 1-ferden. Likevel er det flere indisier som tilsier at formålet med Sojuz 1 i hvert fall ikke var bare å sende Komarov opp på en ferd av ett døgns varighet. Mye tyder på at ryktene som gikk i Moskva om en ferd med to bemannede romskip, virkelig hadde noe for seg.

Som nevnt ovenfor gikk Tass ut med en nokså nøktern og forsiktig omtale av Sojuz 1 etter oppskytningen, noe som er høyst uvanlig når sovjeterne foretar seg ting av betydning i rommet. Dette tyder på at større ting var i vente, og de store oppslagene skulle spares til da. Dessuten er det et karakteristisk trekk ved det sovjetiske romprogrammet at de aldri vil gjøre noe amerikanerne har gjort før, de vil gjøre tingene annerledes og gjøre noe nytt slik at de kan si de var de første som gjorde det og det. Og bemannede ferder med én mann om bord på én dags varighet hadde amerikanerne gjort alt i Mercury-prosjektet, og hadde senere med Gemini gjort langt mer oppsiktsvekkende ting enn dette.

I en artikkel i Newsweek den 8. mai 1967 kunne man lese: «De mest pålitelige analytikerne i Vesten mener at Komarovs romskip skulle ha foretatt et møte med et annet romskip som skulle skytes opp fra Tjuratam-kosmodromen på ferdens andre dag. En ting som støtter denne oppfatningen, kom fra det faktum at Sojuz er det russiske ordet for «union». Ifølge et rykte i Moskva var Valeri Bykovsky klar til å dra opp med et annet romskip til Komarovs bane, da Komarov fikk problemer.»

Boris Mandrovsky, forsker ved Library of Congress i Washington er ikke enig i at ordet «sojuz» er det viktige. Isteden skrev han: «Poenget ligger ikke så mye i det faktum at det russiske ordet «sojuz» betyr «union», som i det faktum at helt fra begynnelsen av ble Komarovs romskip ikke betegnet bare som «Sojuz», men «Sojuz 1». I alle de tidligere seriene av sovjetiske romfartøyer ble det første fartøyet alltid betegnet som «Sputnik», «Vostok» og «Voskhod» - og aldri som «Sputnik 1», «Vostok 1» og «Voskhod 1». Nettopp bruken av betegnelsen «Sojuz 1» medfører at «Sojuz 2» allerede eksisterte.»

Den mest omfattende analysen av Sojuz 1 på den tiden ble publisert i tidsskriftet Spaceflight, som utgis av British Interplanetary Society. Ved siden av å analysere kjente fakta, kunne artikkelforfatteren, Kenneth Gatland, gi følgende interessante opplysning: «Likevel er det en opplysning fra Moskva før ferden, som kan ha vært ny selv for «øynene og ørene» til North American Air Defense Commands (NORADs) Space Defense Centre. Dette var en enkel beskjed til London, som nøyaktig oppga navnet på kosmonauten som skulle skytes opp den 23. april til Vladimir Komarov.»

Den samme korrespondenten sa at den 24. april kl. 06.13 (Moskva-tid) ville ytterligere et romskip bli skutt opp fra Bajkonur/Tjuratam med Pavel Beljajev og Valeri Bykovsky. Dersom dette er tilfelle, er det logisk å anta at enten fikk dette andre romfartøyet, eller dets bærerakett, problemer som gjorde det vanskelig å nå det foreskrevne oppskytingsvinduet, eller Sojuz 1 ble kalt ned for tidlig på grunn av problemer som hadde oppstått i bane. (Det må her tilføyes at korrekt tidspunkt for oppskytingsvinduet for et eventuelt romskip som skulle møte Sojuz 1, ikke er 06.13, men 03.12 Moskva-tid. Forklaringen på denne uoverensstemmelsen kan være så enkel som at det er begått en feil under omregningen fra en tidssone til en annen.)

Og der sto saken. Sovjeterne fortsatte å hevde at ferden hadde gått perfekt opp til det «lille» uhellet på slutten, som inntraff etter at alle planlagte arbeidsoppgaver var gjennomført. På grunn av betraktninger om ubemannede forløpere til tidligere bemannede ferder, ble mange vestlige observatører overbevist om at sovjeternes framstilling i det alt vesentlige var korrekt.

Sovjetunionen hadde alltid fulgt en konservativ politikk når det gjaldt bemannede ferder med nye romskip, ved først automatisk å gjennomføre hele ferdplanen for en bemannet ferd med et ubemannet romfartøy. De to ubemannede forløperne til Sojuz 1, Kosmos 133 og Kosmos 140 var riktignok oppe i to dager og ikke én, som Sojuz 1, mon ingen av dem foretok noe møte med et annet romfartøy. Dessuten var oppskytningstiden og Solens stilling på himmelen betydelig forskjellig for Sojuz 1 og etterfølgende ferder som foretok møte i rommet.

I januar 1969 gjennomførte faktisk sovjeterne møte og sammenkobling mellom to romskip. Sojuz 4 med Vladimir Shatalov om bord ble skutt opp først. En dag senere fulgte Sojuz 5 etter med Boris Volynov, Aleksei Jelisejev og Jevgeni Khrunov om bord. Etter omtrent 24 timer med manøvrer, ble de to romskipene koblet sammen. Jelisejev og Khrunov tok på seg romdrakter, gikk ut i rommet og over til den åpne luken i Sojuz 4 og vendte tilbake til Jorden i dette romskipet sammen med Shatalov. Dette lå nær opptil de planene som var blitt forutsagt for en Sojuz 1/Sojuz 2-ferd i 1967.

Men historien slutter ikke her. Da den nederlandske romfartsjournalisten Maarten Houtman i 1976 kom tilbake fra Moskva med en rekke nye rombilder fra forskjellige byråer, rapporterte han at han hadde funnet et bemerkelsesverdig fotografi fra Sojuz 1s dager (se bilde). På bildet er det fire menn i treningsdrakter for en romferd. I de kjeledressene som ble brukt av sjefene om bord på Sojuz-romskipene, var Komarov og Bykovsky, mens Jelisejev og Khrunov var i slike romdrakter som de senere brukte på overføringen fra Sojuz 5 til Sojuz 4. Den femte mannen på bildet var Gagarin (som vi vet var Komarovs reserve på Sojuz 1).

Houtman mener bildet klart bekrefter historiene om en «Sojuz 2»-oppskyting med Bykovsky som sjef, og som skulle omfatte en spasertur av to kosmonauter fra «Sojuz 2» til Sojuz 1. En videre bekreftelse på dette er at sovjetiske nyhetskilder bekreftet at Bykovsky «trente sammen med Komarov og Gagarin under forberedelsene til den første Sojuz-ferden». Ytterligere et bilde som ble offentliggjort i 1969, etter Sojuz 4/Sojuz 5-ferden, viser Bykovsky i kjeledress i ferd med å hjelpe Khrunov i romdrakt.

Fra disse fotografiene kan en konklusjon trekkes og flere spekulasjoner gjøres. Konklusjonen er at på et eller annet tidspunkt før Sojuz 1 hadde sovjeterne virkelig planer om å gjennomføre et bytte av mannskap i rommet, slik som det ble gjort på Sojuz 4/Sojuz 5. Vi vet også at mannskapet på Sojuz 1 var Komarov og at Gagarin var hans reserve. Videre tyder jo alt på at det virkelig var meningen å skyte opp en «Sojuz 2», som skulle koble seg sammen med Sojuz 1. Mannskapet på denne «Sojuz 2» var Bykovsky (sannsynligvis med Beljajev som reserve) sammen med Jelisejev og Khrunov (høyst sannsynlig med Kubasov og Gorbatko som reserver, akkurat som på Sojuz 5).

Men med Gagarin som reserve for Khrunov og med Bykovsky, Jelisejev og Khrunov som mannskap på den «Sojuz 2» som skulle etterfulgt Sojuz 1, ville det vel ha vært rimelig å vente at Gagarin, og ikke Shatalov, hadde blitt skutt opp i Sojuz 4, og at enten Bykovsky eller hans antatte reserve på «Sojuz 2», Beljajev, hadde vært sjef på Sojuz 5?

Gagarin døde i en flyulykke den 27. mars 1968 og kunne således vanskelig ha vært med på Sojuz 4 i januar 1969. Som vi senere skal komme tilbake til, er det mulig at Beljajev på denne tiden var blitt overført til Sond-programmet, hvis formål var å sende en russer rundt Månen og tilbake til Jorden. Når det gjelder Bykovsky, er det noe vanskeligere å si hvorfor ikke han ledet Sojuz 5. Muligens var også han overført til Sond-programmet eller andre oppgaver. I hvert fall gikk det lenge til hans neste ferd, som var på Sojuz 22 i september 1976. Da hadde han ikke vært i rommet, siden han var oppe med Vostok 5 i juni 1963.

De tidligste ryktene om Sojuz 1 var de mest nøyaktige, og senere konklusjoner som lot tvilen komme sovjeterne til gode var ikke berettigede.

Ved siden av å være først ute med en ny rombragd, var formålet med et møte, sammenkobling og overføring av kosmonauter fra «Sojuz 2» til Sojuz 1, å innøve teknikker som var nødvendige for å nå Månen.

Hva gikk galt med Sojuz 1?

Så snart nyheten om den katastrofale avslutningen av Sojuz 1-ferden ble kjent, skjønte journalistene at Komarov hadde hatt problemer helt fra begynnelsen. Stabiliseringsproblemer var det som oftest ble nevnt i reportasjene, selv om ingen ser ut til å ha vært i stand til å peke på hovedkildene til dette.

Hva vet man så om ferden til Sojuz 1? Banen dens ble observert av vestlige romovervåkningssystemer og NORAD opplyste at de ikke hadde observert noen banemanøvrer. En analyse av de fire settene med baneelementer, som NORAD offentliggjorde for omløpene 3, 6, 10 og 12, bekrefter dette. Landingspunktet ble til å begynne med ikke offentliggjort, men ble senere oppgitt til nær byen Orenburg i Ural. Dette er mer enn 600 km fra området i Kasakhstan, som var det primære landingsområdet.

Banen til Sojuz 1 gjorde det mulig å skyte opp ytterligere ett romskip, og foreta et møte på dette romskipets første omløp, etter en oppskytning kl. 03.12 Moskva-tid den 24. april 1967. Geometrien var meget lik den man senere hadde på de ubemannede ferdene med Kosmos 186/Kosmos 188 og Kosmos 212/Kosmos 213, med en betydelig forskjell: på de senere ferdene var oppskytingstidene mange timer forskjellige fra de for Sojuz 1/«Sojuz 2».

En landing var mulig for Sojuz 1 på det 16. omløpet, men det ville i så fall ha skjedd før soloppgang på landingsstedet i Kasakhstan. På det 17. omløpet kunne en landing i dagslys ha vært foretatt omtrent kl. 05.00 Moskva-tid. Landingen ble foretatt på det 18. omløpet, etter at Sojuz 1 krysset ekvator på vei nordover lengre vest enn under noen senere Sojuz-landing.

I de følgende månedene ble ryktene gjentatt og utbrodert i Vesten, mens liknende rykter spredte seg selv i Sovjetunionen. I juni måtte Gagarin skrive en artikkel hvor han gikk voldsomt til felts mot «falske rykter»: «Det er svært irriterende å høre alle disse røverhistoriene. Jeg hørte ofte Komarovs rapporter fra rommet. Jeg hørte hans siste rapport, da han sa at bremserakettene var avfyrt, og ga det nøyaktige tidspunktet for denne manøvrern, bekreftet at instrumentseksjonen var koblet fra, sa at alle leddene i oppbremsningssekvensen forløp normalt, og sa at han følte seg i fin form. Det var ikke en skygge av antydning til at noe var galt. Alt gikk nøyaktig etter planene...»

Det er helt klart at et eller annet gikk galt med Sojuz 1, men hva? Om man antar at oppskytningen av en «Sojuz 2» var en del av programmet som var planlagt for perioden 23.-25. april 1967, hvilke hendelser kan ha gjort det nødvendig for Sojuz 1 å vende tilbake til Jorden på det 18. omløpet? Hvilken forbindelse kunne det være mellom disse hendingene og det etterfølgende tapet av Komarov, eller var det et sammentreff?

To teorier er mulige. Oppskytingen av «Sojuz 2» kan ha støtt på vanskeligheter, eller det kan ha dukket opp problemer om bord i Sojuz 1. Ingen tenkelige problemer med «Sojuz 2» kan imidlertid ha virket inn på Sojuz 1, som allerede var i bane. Fordi en vellykket ferd med sammenkobling måtte ha vart i minst to dager, var det ingen hast for Sojuz 1 med å vende tilbake til Jorden. Disse betraktningene synes å understreke at problemene var om bord i Sojuz 1, problemer som ikke tillot at man ventet til en vanlig landing på det 33. omløpet. Det vil si at et eller annet var galt om bord i Sojuz 1, og det ble bare verre etter som tiden gikk.

Tre ting tyder på at problemet var stabiliseringen av romskipet. For det første skal kontrollsenteret ved Bajkonur/Tjuratam ha rapportert om kommunikasjonsproblemer på det 15. og 16. omløpet. Det skal ha oppstått visse problemer med stillingskontrollen i forhold til Jorden. For det andre landet romskipet flere hundre kilometer fra det vanlige landingsområdet.

Det tredje er en ny faktor, som ble innført på sovjetiske ferder etter Sojuz 1. Som det ble dokumentert i håndbøker for Apollo-Soyuz Test Project (ASTP) i 1975, er det en meget streng regel for alle avfyringer av bremseraketter på bemannede sovjetiske romferder. Regelen sier at «før avfyringen av bremseraketten, må kravene til det manuelle orienteringssystemet være oppfylt, det vil si det må gå minst åtte minutter fra Jordens terminator (skillet mellom natt og dag) passeres og til bremseraketten tennes». Dette gjør at kosmonauten kan rette inn Sojuz ved manuell kontroll ved å se på Jordens horisont, og er en reserve til det automatiske orienteringssystemet. På Sojuz 1 ble denne betingelsen ikke oppfylt - bremsemotoren ble startet på Jordens nattside, sørvest for øya St. Helena, rundt kl. 06.00 Moskva-tid den 24. april. Endringene i oppskytingstidspunktet for å ta hensyn til disse lysforholdene skjedde allerede på de neste Sojuz-ferdene. Man kan lure på om denne endringen (som man har slappet noe av på de siste årene) hadde noe å gjøre med noe som gikk galt på Sojuz 1.

Fra disse argumentene er det mulig å sette fram en hypotese. En feil i stabiliseringssystemet på Sojuz 1 ville vært en tilstrekkelig grunn til å avlyse oppskytingen av «Sojuz 2», men hvorfor var det nødvendig med en så hastig tilbakevending til Jorden? En feil i det elektroniske systemet som kom og gikk, men som ble verre og verre, kan forklare dette - noe også et raskere enn ventet forbruk av begrensede forsyninger, som for eksempel drivstoff til stillingskontrollsystemet, kan forklare.

Hvis en løsning på Sojuz 1-problemet var å montere et manuelt stillingskontrollsystem basert på observasjoner av Jordens horisont, som ikke fantes på Sojuz 1, er det rimelig å gjette på at det som sviktet på Sojuz 1 var sensorene eller kontrollogikken og ikke de delene av systemet som utfører stillingsendringene. Men hvis dette er en god grunn for en rask tilbakevending, hvilken forbindelse har så dette med den annonserte svikten i fallskjermlinene? Er det mulig at disse to store feilene var uavhengige sammentreff? Det er det.

Enda en faktor må her tas i betraktning igjen: Sojuz 1 landet flere hundre kilometer før den skulle, selv om landingsområdet lå under banen på det 18. omløpet. Denne feilen kan skyldes en av tre ting:

  1. En feil i romskipets stilling mens bremsemotorene brenner (noe som skjedde på Mercury 7)
  2. En feilberegning av brenntiden på 80 sekunder
  3. Et dårlig kontrollsystem for kontroll av romskipet under tilbakevendingen.

Dette er et viktig poeng. Tilbakevendingsseksjonen er slik konstruert at det oppstår «løftekrefter» på romkapselen i atmosfæren. Uten slike krefter vil romskipet følge en ballistisk bane, som kun er kontrollert av tyngdekraften, det vil si tilbakevendingsbanen ville vært den samme enten atmosfæren var der eller ikke.

Ved en spesiell konstruksjon av romkapselen kan man skape aerodynamiske krefter under tilbakevendingen i atmosfæren som virker oppover, det vil si motsatt av tyngdekraften og som bidrar til å gi et «løft» på kapselen. Resultatet er at tilbakevendingsbanen forlenges og landingsstedet for en slik bane kan ligge flere hundre kilometer lengre borte langs banen enn for en ballistisk tilbakevendingsbane. En slik «løftebane» gjør dessuten at de maksimale påkjenningene på romskip og mannskap blir mye mindre enn for en ballistisk bane. Ved å strekke ut landingsbanen ble maksimal g-belastning redusert fra 8-10 g i en ballistisk tilbakevendingsbane, til de 4-5 g som var annonsert for Sojuz.

Dersom dette var ferdplanen for Sojuz 1, ville landingsstedet for en ballistisk tilbakevendingsbane ligge flere hundre kilometer før det planlagte landingsstedet, som ville blitt nådd ved å bruke de aerodynamiske løftekreftene til å forlenge tilbakevendingsbanen. Men Sojuz 1 nådde aldri det planlagte landingsområdet; den traff Jorden nær landingsstedet for en ren ballistisk bane.

Den eneste måten en kapsel, som er spesialkonstruert for å utnytte løftekreftene, kan foreta en ballistisk tilbakevending på, er å nulle ut alle løftekreftene ved å rotere kapselen under ferden ned gjennom atmosfæren. Hvis det var dette som skjedde med Sojuz 1, er det klart at romskipet roterte under tilbakevendingen. Denne utveien ville kanskje sovjeterne ha valgt, dersom kontrollsystemet hadde sviktet og ikke var pålitelig nok til å fly en løftebane. Igjen tyder dette på en feil i kontrollogikken.

Om Komarov ikke var i stand til å gjenvinne kontrollen og stoppe rotasjonen (husk at han ville ha blitt utsatt for dobbelt så stor g-belastning som det som var ventet og kan ha besvimt ett minutt eller to), ville fallskjermlinene ha viklet seg inn i hverandre. Dette ser ikke ut til å ha vært uunngåelig, men det er såvisst ikke en usannsynlig utvikling dersom man antar at tilbakevendingsseksjonen til Sojuz 1 bevisst ble satt i rask rotasjon (20-30 omdreininger per minutt). Rotasjonen og den etterfølgende ballistiske tilbakevendingsbanen ville bare ha vært nødvendig dersom stillingskontrollsystemet ikke fungerte.

 
Forrige artikkel i denne serien | Neste artikkel i denne serien
 

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Dette avslørende bildet ble frigitt i Moskva i 1976. Det viser fra venstre: Jurij Gagarin (Komarovs reserve på Sojuz 1), Jevgeni Khrunov, Vladimir Komarov, Aleksei Jelisejev og Valeri Bykovsky. Khrunov og Jelisejev er kledt i de romdraktene de senere brukte under overføringen fra Sojuz 5 til Sojuz 6 i jordbane.

 
Alle NOR 1980 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.