Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 2. del

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 10. årgang, nummer 35, juli-september 1980, sidene 62-68, 80 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Innledning

Første del av denne artikkelen var Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 1. del i Nytt om Romfart nummer 31, 1979, sidene 64-66, 77. Den beskrev den angivelige utviklingen av superbæreraketten Lenin, som sovjeterne skal ha arbeidet med i 1960- og begynnelsen av 1970-årene.

Lenin-bæreraketten hadde angivelig større skyvekraft enn den amerikanske Saturn V-bæreraketten og skulle tjene samme formål: å skyte opp en bemannet månelandingsekspedisjon. Opplysningene som foreligger om Lenin i Vesten er svært få, mangelfulle og usikre. Det kan ikke slås fast med sikkerhet at sovjeterne arbeidet med å utvikle en slik bærerakett for 10 år siden, men mange vestlige eksperter mener at de gjorde det.

Som nevnt i første del av artikkelen, mener man at sovjeterne gjorde tre mislykkede forsøk på å skyte opp Lenin, i 1969, 1971 og 1972. I 1972 ble det meget vellykkede Apollo-programmet avsluttet, og det var klart at sovjeterne på den tiden ikke kunne gjøre seg noe håp om å overgå Apollo. Sannsynligvis ble arbeidet med Lenin stoppet etter dette, og sovjeterne konsentrerte seg om Saljut-programmet, når det gjaldt bemannet romfart.

Etter 1972 har det nemlig i Vesten, så vidt meg bekjent, ikke vært publisert opplysninger om arbeid på Lenin foretatt etter 1972 - inntil sommeren 1980. Da ble det i to artikler i det velrenommerte amerikanske tidsskriftet Aviation Week & Space Technology hevdet at Sovjetunionen nå har gjenopptatt arbeidet med å utvikle en bærerakett i Saturn V-klassen. Videre ble det hevdet at bæreraketten skal brukes til å skyte opp en 12-manns romstasjon i midten av 1980-årene. Denne romstasjonen, som sovjeterne nå skal ha under utvikling, vil ha en masse på omtrent 100 tonn, omtrent 25 tonn mer enn Skylab og omtrent 80 tonn mer enn Saljut.

Men selv om sovjeterne rundt 1985 skulle skyte opp en slik bærerakett, beviser dette dessverre ikke at en slik bærerakett var under utvikling i 1960- og begynnelsen av 1970-årene.

Mens altså den første delen av artikkelen omhandlet utviklingen av Lenin, skal jeg bruke resten av artikkelen til en gjennomgang av det bemannede og en del av det ubemannede sovjetiske romprogrammet etter at Vostok-ferdene var avsluttet og fram til 1971. I denne gjennomgangen skal jeg etter hvert trekke fram elementer, som av mange vestlige eksperter tolkes som byggesteiner i et bemannet måneprogram. Vi skal etter hvert se at det er flere ting i det sovjetiske romprogrammet som bare kan gis en rimelig forklaring, dersom de antas å være ledd i et bemannet måneprogram.

Like lite som begivenheter i det amerikanske romprogrammet kan sees på isolert fra det sovjetiske romprogrammet., like lite kan det omvendte gjøres. Det er ingen tvil om at amerikanerne og sovjeterne til en viss grad gjensidig påvirker hverandres romprogram. I en artikkel om det bemannede sovjetiske måneprogrammet kan man derfor ikke unngå en viss omtale også av det bemannede amerikanske måneprogrammet. Jeg har derfor omtalt de mest sentrale begivenhetene i Apollo-programmet, slik at man hele tiden er orientert om hvordan amerikanerne ligger an i forhold til sovjeterne.

«Det eksisterer ikke noe kappløp til Månen fordi russerne ikke vil konkurrere»

Denne frasen var en av de som oftest ble gjentatt av kritikerne av Apollo-programmet i 1960-årene. Argumentet om at det ikke var i gang noe kappløp til Månen, var hovedsakelig basert på to offentlige uttalelser som ble avgitt i 1963. Den ene taleren var en berømt engelsk vitenskapsmann, og den andre var den sovjetiske statsministeren. Begge uttalelsene ga økt styrke til de kritiske røstene som var i ferd med å reise seg mot Apollo.

Sir Bernard Lovell, direktør for det kjente radioastronomiske observatoriet Jodrell Bank nær Manchester i England, besøkte Sovjetunionen sommeren 1963. Han snakket med sovjetiske vitenskapsmenn og besøkte mange astronomiske forskningssentra. Da han kom tilbake til London, ble han sitert for å ha sagt at «sovjeterne er ikke interesserte i å sende mennesker til Månen».

Sovjetiske vitenskapsmenn imøtegikk senere hans uttalelser fra London. Presidenten i Det sovjetiske vitenskapsakademi uttalte: «Dersom Lovell mener dette, har han trukket denne konklusjonen selv.» Lovell hevdet senere at han var blitt feilsitert av vestlige journalister. Under et besøk i Washington samme høst uttalte han offentlig at «jeg har all grunn til å tro at sovjeterne er like ivrige etter å nå Månen som amerikanerne». Journalistene mente at denne uttalelsen kom etter sterkt påtrykk fra NASA.

Senere samme år ble Nikita Khrusjtsjov på en pressekonferanse spurt om Sovjetunionens planer for bemannede ferder til Månen. Han skapte store overskrifter ved å erklære at Sovjetunionen ikke var interessert i å konkurrere med USA om å komme først til Månen. Mistenkelig nok ble denne uttalelsen ikke bekjentgjort i Sovjetunionen.

Det Khrusjtsjov egentlig sa var for øvrig: «For tiden (1963) har vi ingen planer om å sende kosmonauter til Månen...Vi ønsker ikke å konkurrere om å sende mennesker til Månen uten grundige forberedelser.» Denne uttalelsen innebærer selvfølgelig ikke at han forkastet tanken om å sende mennesker til Månen en eller annen gang i fremtiden, og om mulig gjøre det før amerikanerne.

Khrusjtsjov var en dyktig og dreven politiker og visste meget godt hvilken innenrikspolitisk effekt dette ville ha i USA. Dersom tempoet i Apollo-programmet var blitt satt ned fordi konkurrenten plutselig hadde «trukket seg», ville Khrusjtsjov ha vært den siste til å sørge. Mange av hans offentlige uttalelser kan trygt sies å ikke være helt i overensstemmelse med sannheten. Som vi skal komme tilbake til senere, ga han i sine memoarer, som ble utgitt etter hans død, uttrykk for sterk interesse av å sende en sovjetisk kosmonaut til Månen.

Da den overraskende oppskytingen av Sputnik i 1957 totalt fanget verdens interesse, gjorde Khrusjtsjov god bruk av publisiteten. Han skrøt av at Sovjetunionens rombragder demonstrerte overlegenheten til sovjetisk vitenskap og samfunn - og mange trodde ham. «Selv motstanderne våre innser at vi spiller den ledende rollen i rommet,» erklærte han. «De har ikke tatt oss igjen, og vi skal heller ikke la dem gjøre det.» Med ord som «ledende» og «ta igjen» var det Khrusjtsjov selv som åpnet «romkappløpet».

En serie av sovjetiske suksesser i rommet omfattet ubemannede ferder til Mars og Venus, og raketter som tok med seg menn, en kvinne og hunder ut i rommet. Disse bragdene så bare ut til å bekrefte Khrusjtsjovs ord.

Kritikerne benektet likevel betydningen av disse bedriftene i rommet. Senator Fulbright forkastet denne propagandamotivasjonen i 1963: «Hva med den prestisjen Sputnik ga Sovjetunionen? Den gir ikke folk mat. Det var et triks. Det omvender ingen til kommunismen. Når det gjelder virkelig prestisje, er det ingenting.»

Seriøse observatører følte det annerledes. En spesialrapport fra United States Information Agency beskrev resultatene fra en undersøkelse foretatt i Vest-Europa: «Det meste av den frie verden mente Sovjetunionen var foran og fremdeles ville lede om ti år. I Storbritannia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia og Norge rapporteres det at aktiviteten i rommet sees i sammenheng med et kappløp. I denne konkurransen sees bragdene i rommet som særlig betydningsfulle, på grunn av den sterke tendensen til å se bedriftene i rommet som et mål på de vitenskapelige og teknologiske sidene ved de konkurrerende systemene, og å forbinde kapasiteten i rommet med militære evner.»

Så Khrusjtsjovs vurdering av betydningen av sitt romprogram var helt riktig. Mens Sovjetunionen lå etter på alle andre områder, lå det i ledelsen på det ene området som symboliserte fremtiden: romfart. Folk i Vesten (og i Sovjetunionen) begynte å tro at den nasjonen som ledet i rommet, også representerte fremtiden på Jorden. Mens sovjeterne ledet, gjorde de høylytt krav på ledelsen også av verdens fremtid. Romforskningen hadde således antatt et primært politisk formål.

Krav til et bemannet månelandingsprogram

Før vi tar for oss det sovjetiske romprogrammet, skal vi se litt på hvilke krav som stilles til et bemannet månelandingsprogram. De forskjellige delene i et vellykket bemannet månelandingsprogram er nå godt kjent og ble imøtekommet av det amerikanske Apollo-programmet. Selv om detaljene kan variere fordi det er flere tekniske løsninger, er de grunnleggende ideene for å oppnå en rimelig sjanse for suksess med lavest mulige utgifter, nokså generelle og vil gjelde for et sovjetisk så vel som et amerikansk program.

  1. Det må finnes en bærerakett med passende øvre trinn, som er i stand til å løfte tilstrekkelig masse og sørge for de hastighetsendringene som trengs for å fly et bemannet romskip til Månen, lande og så returnere mannskap og utstyr til Jorden. Dersom en bærerakett ikke kan greie å sende opp alt nødvendig utstyr på en gang, trenger man flere oppskytinger og må foreta møte og sammenkobling av flere komponenter som er sendt opp hver for seg.
  2. Blant mulighetene for møte og sammenkobling, som nødvendiggjøres av de nesten overveldende problemene med en eneste oppskyting, omfattes møte i jordbane, møte i månebane, møte på måneoverflaten og til og med møte mellom Jorden og Månen (som en gang ble sterkt framhevet av en minoritet i USA).
  3. Enten månelandingen foretas som en direkte ferd eller gjennom møte og sammenkobling, trenges det spesialiserte seksjoner, ikke bare til framdrift, men til forsyninger og andre nyttelast- og kontrollenheter til og fra Månen, i månebane og til nedstigningen til og oppstigningen fra måneoverflaten.
  4. Dersom det kreves møte og sammenkobling av flere enheter, er det nødvendig for et vellykket program at man har demonstrert evnen til å utføre slikt arbeid nøyaktig og korrekt på de planlagte steder. Som kjent brukte man i Apollo-programmet møte i månebane (Lunar Orbit Rendezvous - LOR) med stort hell, men under protest fra en innflytelsesrik gruppe med rådgivere, som foretrakk møte i jordbane (Earth Orbit Rendezvous - EOR).
  5. Med eller uten møte og sammenkobling krever en måneferd et godt utviklet system for sporing og kommunikasjonssystemer med stor kapasitet. Et slikt system bør helst fungere døgnet rundt og uavbrutt av Jordens rotasjon. Ikke bare kreves det et senter med stor beregningskapasitet (ved hjelp av datamaskiner), som kan arbeide i sann tid, men en måneekspedisjon bør også være selvforsynt med navigasjons- og regneutstyr, som kan arbeide uavhengig uten referanse til overflatetrekk på Jorden.
  6. Både av sikkerhetsgrunner og for å få et maksimalt vitenskapelig utbytte, må det på forhånd være utført en tilstrekkelig kartlegging av Månen til å forstå overflateforholdene, velge ut steder som er verdt nærmere undersøkelser og sikre vellykkede landinger. Kjennskap til massekonsentrasjonene («mascons») på Månen er viktig for baneberegninger, så vel som å sette en i stand til nøyaktig å lokalisere og manøvrere romfartøyet eller romfartøyene i rommet rundt Månen. Det er også viktig å forstå hvordan gravitasjonskreftene fra flere legemer i rommet vekselvirker.
  7. Man må ha tilstrekkelige omgivelseskontrollsystemer både under overfarten og på måneoverflaten. Disse må gi tilstrekkelig med renset luft med de riktige bestanddelene og det riktige trykket og ta hensyn til forurensninger og utgassing. Det må finnes drikkevann, mat, systemer for behandling av avfall, temperaturregulering og beskyttelse mot stråling hvor man har tatt hensyn til muligheten for utbrudd på Solen under ferden. Videre må man passe på å opprettholde funksjonene i det indre øret for å kunne orientere seg, at musklene er i god form, at koordineringen av bevegelser av kroppsdelene er god og at man har en god oppfatningsevne under de vekslende forholdene med vektløshet, svakt gravitasjonsfelt (på måneoverflaten) og store akselerasjoner.
  8. Det må være gjennomført meget grundige studier og praktiske forsøk for å løse de mange problemene med å akselerere romskipet, foreta finjusteringer av bane og hastighet, koble sammen trinn med sikre låser og tette sammenkoblinger, behandle avkokingen av kryogeniske (superkalde) drivstoffer, unngå ødeleggelser forårsaket av etsende drivstoffer, oppnå sikre tenninger av rakettmotorene bare på de riktige tidspunktene, sikre en jevn forbrenning av drivstoff og balanserte trykk i forbrenningskamrene, sørge for mekanismer som kompenserer for svikt i en eller flere rakettmotorer (ved for eksempel å la de andre brenne lengre) og oppnå rene adskillelser av trinn med eksplosive bolter. Dessuten må man ha en dyp forståelse av hvordan romskip, systemer og naturkrefter vekselvirker i de mange typer manøvrer som foretas.
  9. Ved retur til Jorden oppstår spesielle problemer, som ikke påtreffes under retur fra jordbane. Romskipet som kommer tilbake, må treffe atmosfæren inne i en tenkt, smal korridor. Hvis romskipet kommer for bratt inn i atmosfæren, vil det brenne opp. Kommer det for flatt inn, vil det «prelle av» mot atmosfæren (på samme måte som en flat stein som kastes flatt utover langs en vannflate, vil hoppe bortover) og kastes ut i en så langstrakt jordbane at når romskipet igjen kommer inn i jordatmosfæren, vil forrådet av luft, mat og vann om bord være oppbrukt og mannskapet omkommet. Og om romskipet treffer den smale korridoren, må man på en eller annen måte få transportert bort den enorme varmen som produseres på grunn av friksjon mellom romskipet og atmosfæren, man må fordele retardasjonen for å unngå for store påkjenninger for mannskapet og sluttelig manøvrere seg til et passende landingssted. I tilfelle romskipet skulle bomme på landingsområdet, må det foreligge overlevelsesplaner for alle forhold man risikerer å møte ethvert sted til lands eller vanns.

Alle studier av hele ekspedisjonen vil uten tvil bearbeide disse kravene til titusener av sider med detaljer som nesten alle er viktige for en vellykket ferd. Folk har sannsynligvis aldri forstått hvor langt menneskelig organisasjon og planlegging måtte tøyes for å sikre de vellykkede Apollo-ferdene, bortenfor det å bygge kjemperaketter og velge ut og trene svært motiverte astronauter.

I begynnelsen av 1965 (før Gemini-programmet var kommet i gang) hadde ikke Sovjetunionen vist at de behersket noen av disse kravene. Men kritikerne av Apollo-programmet, som var ganske godt orientert om framgangen i arbeidet med det amerikanske månelandingsprogrammet, så ikke ut til å innse at USA i flere år hadde arbeidet for å oppfylle alle disse kravene, men behersket ennå ikke noen av dem, unntatt en del av det femte kravet. Det fantes et verdensomspennende nett av radioantenner for kontinuerlig kommunikasjon med bemannede romskip. Visse militære amerikanske etterretningsrapporter nevnte nye sovjetiske bæreraketter, romfartøy og tekniske prøver. Disse rapportene ble imidlertid avvist som usanne eller overdrevne historier, som var kokt sammen for å skremme Kongressen til å bevilge mer penger.

De neste fire årene oppfylte Sovjetunionen ett for ett de ni kravene ovenfor. Deres romprogram var en nær parallell til de amerikanske bestrebelsene, helt til de siste dagene av det virkelige «månekappløpet». Indisiene er så sterke at konklusjonen er uunngåelig. Før vi imidlertid ser nærmere på disse indisiene, må det trekkes et skarpt skille mellom to forskjellige mål for bemannede måneferder.

Det ene målet besto i å sende et menneske i et romskip ut til Månen, rundt denne og tilbake til Jorden. Med kraftigere raketter kunne romskipet bremse ned og gå inn i en stabil bane rundt Månen. Motorene måtte da senere startes på nytt for å sende romskipet tilbake til Jorden.

Et langt mer komplisert prosjekt hadde som mål å landsette mennesker på Månen. Denne oppgaven ville kreve meget kraftige raketter og kompliserte månefartøyer som kunne gå ned fra månebane, forsørge mannskapet på måneoverflaten og få dem tilbake opp i rommet.

Amerikanerne valgte det siste og vanskeligste prosjektet. Dette skyldtes selvfølgelig ikke et ønske om å gjøre tingene vanskelig. Det var bare at i 1960-årene ventet alle at sovjeterne ville bli de første til å sende mennesker til Månen, mange år før Apollo kunne bringe de første menneskene ned på Månen.

Voskhod - et sidesprang og brudd med sovjetisk forsiktighet

Etter at de seks vellykkede bemannede Vostok-ferdene i 1961-1963 var over, kunne de sovjetiske konstruktørene og planleggerne helt konsentrere seg om neste generasjon av bemannede sovjetiske romskip - Sojuz. Det ville gå 3-4 år fra den siste Vostok-ferden i 1963 og til sovjeterne kunne regne med å ta i bruk Sojuz. I løpet av denne perioden ville USA foreta alle ferdene med sitt andre generasjons romfartøy - Gemini. Følgelig ville amerikanerne nå ha arenaen og verdens oppmerksomhet helt for seg selv. Men den sovjetiske statssjefen, Nikita Khrusjtsjov, ville det annerledes. På hans ordre ble de to Voskhod-ferdene gjennomført før det amerikanske Gemini-programmet kom i gang.

Voskhod 1

Den første bemannede Voskhod-oppskytingen var den best forutsagte bemannede sovjetiske romferd i 1960-årene. Selv om det vanligvis begynner å gå rykter i Moskva like før en ny bemannet oppskytning finner sted, var lekkasjene angående denne ferden de mest konkrete og nøyaktige som noengang har vært.

Kommandøren på ferden, bare identifisert som «K» eller «Kosmonaut 7», hadde stadig gått igjen i nyhetene i nesten ett år, og han ble intervjuet i Moskva Radio. Han ble også rapportert sett i bryllupet mellom de to kosmonautene Andrian Grigorjevitsj Nikolajev og Valentina Vladimirova Teresjkova. Hans navn var Vladimir Milhailovitsj Komarov, og han var da 38 år gammel.

Den 6. oktober 1964 ble Kosmos 47 skutt opp i en bane med apogeum og perigeum på henholdsvis 412 km og 177 km og ble etter bare én dag returnert til Jorden, mens det siste trinnet i bæreraketten var oppe i 8 dager. Vestlige observatører mener dette var en ubemannet testferd før Voskhod 1.

Bare seks dager etter Kosmos 47, den 12. oktober 1964, ble Voskhod 1 skutt opp med tre mann om bord. Sammen med oberst Komarov var en militær lege, løytnant Boris Borisovitsj Jegorov (26 år) og en sivil ingeniør, Konstantin Petrovitsj Feoktistov (39 år). Det var første gang et romskip ble skutt opp med mer enn ett menneske om bord.

Både Jegorov og Feoktistov, og deres to ukjente reserver, var blitt valgt ut i 1964 fra staben ved romfartssenteret og bare gitt fire måneder med trening. Alle fire ble fratatt deres flystatus ved slutten av 1964.

Etter vestlig målestokk er Jegorov ung til å være lege, men han hadde allerede vært gjennom en sovjetisk medisinsk skole. Hans far, som var sjef for et kreftinstitutt i Moskva, hadde skaffet ham stillingen ved romfartssenteret i 1960. Han opptrer på noen bilder som ble frigitt det året, en ung mann som holder en av hundene som nettopp var kommet tilbake fra en romferd. Når det var behov for en lege til en romferd, fylte Jegorov kravene. Han var ung, kvalifisert, i god fysisk form og kortvokst.

Feoktistov ser ut til å ha vært en framtredende mann i det sovjetiske romprogrammet selv før sin romferd. En sovjetisk film fra 1961 viser ham i ferd med å instruere Gagarin og andre kosmonauter om systemene i Vostok-kapselen. I dag er han kjent for å være en av toppmennene i det sovjetiske romprogrammet.

Komarov skal jeg omtale senere.

Ferden med Voskhod 1 varte bare én dag, men med dette spesielle mannskapet var det mulig å samle inn mer omfattende medisinske data og foreta mer kompliserte tester av systemene og de utvendige eksperimentene enn tidligere. Det ble også overført fjernsynsbilder direkte fra rommet.

Mens Voskhod 1 var oppe i rommet, var forøvrig store politiske omveltninger på gang i Sovjetunionen, i og med at Khrusjtsjov var i ferd med å bli avsatt. Ifølge en fengslende og hardnakket historie ble Voskhod 1 kalt ned for tidlig av de nye lederne i Kreml. En ferd som egentlig skulle ha vart i 6 dager, ble angivelig avbrutt på grunn av de nye toppledernes negative innstilling til imponerende bemannede romferder.

En nærmere analyse viser at sammentreffet mellom avslutningen av ferden og statskuppet forblir nettopp dette - et sammentreff. Alle de fire Voskhod-ferdene, de to bemannede og de to ubemannede forløperne, varte nemlig alle i bare én dag. Som vi skal komme tilbake til, ser det ut til at Voskhod ganske enkelt ikke var i stand til å foreta lengre ferder. Dessuten var Khrusjtsjov fremdeles i ledelsen tidlig i ferden.

Fra sitt hvilested ved Svartehavet hadde han en lystig telefonsamtale med kosmonautene i rommet. Bare noen timer senere slo konspiratørene til, og Khrusjtsjov fløy til Moskva for å møte dem. Overføringen av makt og autoritet tok mange timer. Da dette var fullført, hadde ferden vart i minst én dag. Offisielt tok Leonid Iljitsj Bresjnev over som partileder eller førstesekretær i kommunistpartiet den 15. oktober 1964, mens Aleksej Nikolajevitsj Kosygin samtidig overtok som statsminister.

I rommet virker det som om Komarov ba om tillatelse til å bli i bane i ytterligere 24 timer og bruke reserveforsyningene om bord. Sergej Koroljev, sjefkonstruktøren for Vostok og Sojuz, ga dem imidlertid fra kontrollsenteret ordre om å holde seg til planen og vende tilbake til Jorden. «Det er mer i himmelen og på Jorden, Horatio, enn det er drømt om i våre tanker,» skal Koroljev ha sagt til Komarov, idet han siterte fra Sheakspeares «Hamlet». Noen observatører har i dette sett en skjult hentydning til at Khrusjtsjov var i ferd med å bli styrtet. Andre mener sitatet var ment å skulle si til kosmonautene at rommets mysterier måtte vente til senere ferder.

Kosmonautene ble holdt i landingsområdet i flere dager, mens den triumferende velkomsten til Moskva ble utsatt og planene lagt om. Da de tre Voskhod-kosmonautene endelig foretok sin seremonielle parade, ble de møtt av andre ledere enn de hadde snakket med fra rommet.

Det er interessant å se sovjetiske filmer produsert etter 1964 om sovjetiske rombegivenheter som fant sted før 1964. Alle er omhyggelig redigert slik at innslagene fra de triumferende velkomstseremoniene i Moskva viser alt, unntatt mannen som ønsker dem velkommen. Nikita Khrusjtsjov, mannen som satte i gang det sovjetiske romprogrammet, er blitt radert vekk fra dets historie.

Voskhod 2

Den 22. februar 1965 ble Kosmos 57 skutt opp i en bane på 175 km x 510 km. Denne gangen var det et eller annet som gikk galt, fordi romskipet ble sprengt i stykker mens det var i bane. Voskhod 2 fulgte ikke så tett etter denne forløperen som tilfellet hadde vært med Kosmos 47/Voskhod 1. Man kan gjette på at det tok litt tid å avgjøre at uansett hva som gikk galt med Kosmos 57, var det usannsynlig at dette ville skje i den bemannede ferden som skulle følge.

Voskhod 2 ble skutt opp 18. mars 1965 og gikk inn i en bane på 172 km x 494 km, hvilket var høyere enn noe bemannet romskip tidligere hadde fløyet. Sjef om bord var oberst Pavel Ivanovitsj Beljajev (39 år), den første sovjetiske kosmonaut fra marinen. Sammen med ham var oberstløytnant Aleksei Arkipovitsj Leonov (31 år).

Mens det i Voskhod 1 hadde vært tre seter, var det i Voskhod 2 bare to. Isteden var det i Voskhod 2 en utfoldbar luftsluse. Den gjorde at en av kosmonautene kunne forlate romskipet og bevege seg utenfor dette, uten at man måtte tømme hovedkabinen for luft.

Under ferden tok Leonov på seg en romdrakt med en ryggbeholder som inneholdt et visst forråd av luft, og andre forsyninger som var nødvendige for å gjøre ham uavhengig av forsyninger fra romskipet. Først beveget han seg inn i luftslusen og ventet der til den var tømt for luft. Deretter åpnet han luken ut mot rommet for å se seg om. Endelig skjøv han seg fri fra romskipet, slik at han bare fløt i enden av en kabel mellom seg og romskipet.

Han ble dermed det første menneske som beveget seg utenfor et romskip ute i rommet. I løpet av få minutter passerte en god del av Sovjetunionen under ham. Begivenheten ble registrert av et fjernsynskamera, som på forhånd var plassert utenfor romskipet. Selv hadde han med seg et filmkamera som han holdt i hånden.

Som man kunne ha ventet, viste hans fysiologiske indikatorer at han var under betydelig stress, mens dette pågikk. Romdrakten hans var så besværlig at han ikke kunne gjøre stort annet enn å flyte i enden av kabelen og vinke til kameraene. Totalt var han utsatt for rommets vakuum i 20 minutter, hvorav 10 minutter ble tilbrakt utenfor romskipet i enden av kabelen.

Han forklarte etterpå at han hadde en del problemer i den store romdrakten med å komme tilbake uten å miste kameraet. Beljajev måtte gjenta ordrene for å få ham til å komme inn, siden han ikke bare var utsatt for påkjenningen med å være den første som foretok en slik «spasertur» i rommet, men også følte det samme velbefinnende som flere amerikanske astronauter siden erfarte under spaserturer i rommet.

Leonovs spasertur var en betydelig teknisk bedrift og en spennende menneskelig opplevelse.

Luftslusen på Voskhod 2 var som nevnt antakelig utfoldbar og stakk ut fra en spesialluke på Leonovs side av kapselen. Sovjeterne har bare offentliggjort skisser av den, og noen få dårlige interiørbilder.

Fra det lille som kan sees av den, er det usannsynlig at luftslusen kunne trekkes sammen og festes på utsiden av kapselen. Formodentlig ble den koblet fra romskipet senere på ferden. Sovjeterne har ikke opplyst noe om dette.

En eller annen i det sovjetiske nyhetsbyrået var tydligvis ute etter bråk, da vedkommende friga en serie filmklipp fra Leonovs spasertur. Det var ikke klart hva filmene egentlig viste.

Noen scener viste Leonov under trening inne i luftslusen i vektløs tilstand om bord i et fly. Andre viste trening i en vanntank. En sekvens var sannsynligvis en studiosimulering, filmet i tilfelle det virkelige kameraet i rommet ikke fungerte. Alle filmene ble påstått å vise den virkelige spaserturen.

Noen av filmsekvensene viste scener fra simulering, som hadde vært meget vanskelige å ta under den virkelige spaserturen. Dette forklarer spørsmålet: «Hvem holdt kameraet da de klare bildene, som viser Leonov komme ut luftslusen ble tatt?» som ble reist i Vesten da filmene kom hit. Beljajev satt inne i romskipet og hadde ingen muligheter for å filme Leonov.

Vestlige filmeksperter fant fort feilen. Fra undersøkelser av filmkuttene var det mulig å fastslå deres virkelige opphav. En særlig detaljert studie av den amerikanske journalisten Lloyd Mallan konkluderte med at de frigitte filmene ikke viste den virkelige spaserturen. Kanskje kameraet, som Leonov hadde så store problemer med å få med seg inn igjen, likevel ikke virket. Mallan gikk videre og konkluderte med at de «forfalskede» filmene tydet på at Leonov aldri foretok noen virkelig spasertur i rommet. Hans skeptiske behandling av ting Sovjetunionen hevdet å ha utført i rommet i 1960-årene, var understøttet av mye grundig forskning, men i ettertid kan vi nå se at han tok fullstendig feil. Leonov foretok virkelig en spasertur. Bevisene for dette som sovjeterne la fram på den tiden, var imidlertid som Mallan sa, «ikke overbevisende».

Da Voskhod 2 var klar til å vende tilbake til Jorden etter 16 omløp, oppdaget man under forberedelsene til dette at noen automatiske instrumenter, som var nødvendige for å avfyre bremserakettene, ikke virket.

Beljajev fikk tillatelse til å foreta ett ekstra omløp og så foreta en manuelt kontrollert tilbakevending, noe han også gjorde. Men jordrotasjonen flyttet landingssonen vest for Ural-fjellene fra Kasakhstan og inn i europeisk Russland. Av en eller annen grunn ble dessuten tilbakevendingen tilstrekkelig forsinket til å frakte romskipet flere hundre kilometer nordover hvor det landet i en snøfylt skog i de nordre Ural-fjellene nær Perm. Det tok flere timer å lokalisere romskipet og omtrent én dag for letemannskaper på bakken å skjære seg gjennom for å nå mannskapet og bringe dem tilbake på ski. Imens kunne Beljajev og Leonov høre ulver, som hylte i nærheten. De holdt seg derfor i romskipet det meste av tiden, for å være beskyttet i tilfelle ulvene skulle bli for nærgående.

I en sending i Moskva Radio dagen etter at Voskhod 2 var skutt opp, uttalte professor Jelisavetski: «Oppskytingen av Voskhod 2 og Leonovs spasertur i rommet styrker troen på at de første menneskene på Månen vil være sovjetere.»

En sovjetisk måneromdrakt?

Som nevnt var Leonovs romdrakt konstruert slik at alt Leonov trengte av luft, kjølevæske, osv., ble oppbevart i en beholder han hadde på ryggen. Vestlige eksperter var meget forbauset over den sovjetiske beslutningen om å hoppe over et mellomtrinn i utviklingen av romdrakter. Istedenfor å forsyne romfareren med luft gjennom en slange fra romkapselen, gikk sovjeterne rett på det selvforsynte «ryggsekk»-systemet. Amerikanerne brukte slangemetoden i Gemini-programmet, fordi den var enklere og tryggere. Leonov var imidlertid bare forbundet til romskipet med en livlinje og en radiokabel.

Leonovs system var langt mer avansert enn det som var nødvendig for bruk i jordbane. Men det var nødvendig på Månen! Kanskje var det dette som fikk Konstantin Feoktistov til å erklære at Voskhod 2-ferden «bringer måneferdene mye nærmere».

Det påfølgende sovjetiske utviklingsprogrammet av romdrakter fortsatte i denne retningen. Da en forbedret sovjetisk romdrakt ble testet på en spasertur i rommet av to mann på Sojuz 4- og Sojuz 5-ferdene i januar 1969, var igjen forbindelsen til Månen klar. Også disse romdraktene brukte ryggsekksystemet, akkurat som de amerikanske måneromdraktene i Apollo-programmet, men til forskjell fra romdraktene brukt på Gemini og Skylab. Skal man spasere på Månen, er man nødt til å bære forsyningene med seg; i jordbane blir det bare vanskeligere å komme seg gjennom luker, derfor er det her bedre å ha forsyningene inne i romfartøyet.

Sovjeterne hevdet at spaserturene til de to kosmonautene fra Sojuz 5 til Sojuz 4 hadde sammenheng med bygging i rommet og overføring mellom to forskjellige romskip. Men i årene etter har de ikke fulgt opp noen av disse delene. Teknikkene de demonstrerte, var egentlig foreldet før de ble prøvd.

På alle etterfølgende ferder har sovjeterne, akkurat som amerikanerne, brukt tunneler under trykk til å overføre mennesker mellom romskip. De har aldri igjen brukt disse teknikkene til de formålene de ble hevdet å ha. Det ser isteden ut til at det sovjetiske romdraktprogrammet hadde forbindelse med et helt annet prosjekt, et hemmelig prosjekt som skulle sette sovjetiske kosmonauter i stand til å gå på Månen.

Leonov ser også ut til å ha vært meget interessert i Månen. I en biografi som ble utgitt i Moskva i 1965, ble Leonovs intervjuer utspurt om kosmonautens måneplaner og han svarte: «Leonov har et annet sterkt ønske - å få lande på Månen.»

«Jeg mener jeg kjenner månen,» skal Leonov ha sagt. «Jeg føler meg tiltrukket av Månen, for dette er den nærmeste naboen til Jorden, som mennesket vil besøke i nærmeste fremtid. Jeg drømmer om at dette må bli utført av menn fra vår gruppe. Vel, og hvis jeg er svært heldig, vil jeg få dette oppdraget.»

Samme år ble det også publisert en spesiell utgave av Leonovs skisser - han er kjent som «kunstnerkosmonauten». Et utvalg på 20 bilder viser landingen av et bemannet sovjetisk romfartøy på Månen. Det skulle være unødvendig å si hvilke konklusjoner sovjetiske og utenlandske observatører trakk av dette.

En annen bok som kom ut samme år, var Månen venter oss. Forordet var skrevet av Sovjetunionens andre mann i rommet, oberstløytnant German Stepanovitsj Titov. Han beskrev sine tanker om fremtiden for bemannet romfart i Sovjetunionen slik: «Når det gjelder meg selv, drømmer jeg om å fly rundt Månen.»

Ifølge en veterankosmonaut tilsa praktiske betraktninger at «før ferden til Månen, må det foretas en ferd rundt den...Dagens kosmonauter har en god sjanse til å få se Månen på nært hold.»

Kritikerne av det amerikanske Apollo-prosjektet siterte ofte fra et intervju som Leonov ga til en sovjetisk korrespondent sent i 1965. Leonov sa at tanken om et «kappløp» for å sende et menneske til Månen var latterlig. Men i neste setning beskrev ha hvordan Sovjetunionen nærmet seg dette problemet: «Det vi må gjøre, er å arbeide mot dette målet rolig og grundig og uten noe hastverk. Jeg tror at den som arbeider slik, vil komme først til Månen.»

Beljajev og Komarov

Både Beljajev og Komarov har nå vært død i flere år, men deres egentlige bakgrunn er ennå ikke helt forstått.

De fleste medlemmene av den første kosmonautklassen ble plukket ut i 1960, med nesten de samme kvalifikasjoner: alder 25-27 år, kortvokste, jetflypiloter, perfekt helse og fysikk. Beljajev, Komarov og to andre menn som ennå ikke er identifiserte, passer tydeligvis ikke til disse standardene. Disse fire var eldre, lengre og var testflyvere og ikke bare jetflypiloter. De hadde omfattende teknisk erfaring, og de var veteraner fra Den andre verdenskrig.

Disse standardene skiller seg så sterkt fra de standardene som ble anvendt for andre kosmonautkandidater i 1960, at man kan lure på om de var i den samme gruppen. De nettopp nevnte kravene, som både Beljajev, Komarov og de to andre ser ut til å ha oppfylt, ble i 1959 omtalt som de som sovjeterne allerede hadde brukt til å velge ut fire rommenn. Muligens ble de valgt ut til et sovjetisk program for rent ballistiske ferder, som ikke skulle i bane, tilsvarende de to første bemannede ferdene i det amerikanske Mercury-programmet, men at programmet aldri kom til oppskytingsstadiet.

Til de automatiske kapslene i Vostok-programmet kunne sovjeterne bruke hunder, menn eller kvinner, alt etter ferdens art. De var med romskipene som rene passasjerer og kom tilbake til Jorden, hvor de ble undersøkt for å finne ut hvilke virkninger oppholdet i rommet hadde hatt. Til mer kompliserte ferder - hvor kosmonautene ikke bare kunne sitte i romskipene, men også måtte manøvrere dem - var det nødvendig med erfarne testflyvere. Fra begynnelsen av var derfor disse 1959-kosmonautene (dersom dette er hva de virkelig var) sannsynligvis øremerket for det mer krevende Sojuz-programmet. Komarov kan ha blitt plukket ut til å fly Sojuz 1 (som han også gjorde i 1967) før han ble tatt ut til å fly Voskhod 1.

Dersom disse spekulasjonene er riktige, var 1960-gruppen ikke den første sovjetiske kosmonautklassen. En tidligere klasse hadde vært i arbeide på et annet bemannet romfartsprosjekt, som ble kansellert. De fire mennene ble overført til Vostok/ Sojuz-programmet og begynte å arbeide med Sojuz. De ble så avsatt til Voskhod-programmet tidlig i 1964.

Som nevnt vet vi ikke hvem de to kosmonautkameratene til Beljajev og Komarov var, og i mange år visste vi heller ikke hvem som var deres reserver på Voskhod 1 og.Voskhod 2. I 1973 ble imidlertid Boris Voljnov av sovjetiske kilder oppgitt som Komarovs reserve på Voskhod 1, og det er derfor mulig at han er en av de to ukjente fra 1959-gruppen.

Hva var formålet med Voskhod-ferdene?

Til å begynne med antok vestlige observatører at den sovjetiske Vostok/Voskhod/Sojuz-følgen var en parallell til den amerikanske Mercury/Gemini/ Apollo-serien. Vi vet nå at dette ikke er tilfelle.

Det korte Voskhod-programmet har vært omgitt av mystikk siden dets begynnelse. Det er merkelig med hensyn til utstyret som ble brukt; vi har aldri fått sett gode bilder av kapselen eller luftslusen til Voskhod 2 og kosmonautene som ble trent til disse ferdene, og hele formålet med prosjektet virker uklart.

Ifølge Leonid Vladimirov, en sovjetisk populærvitenskapelig forfatter, som flyktet til England i 1966, ble Voskhod-programmet startet på direkte ordre fra Kreml, det vil si fra statsminister Nikita Khrusjtsjov. Motivasjonene var ikke vitenskapelige, men propagandistiske.

Opp til 1962 hadde Koroljevs vitenskapelige programmer tilfredsstilt Khrusjtsjovs ønske om overskrifter og store bedrifter i rommet. Fra det året begynte imidlertid Khrusjtsjov (som tross alt betalte regningene) å sette Koroljevs planer til side for sine egne prosjekter.

To eksempler på Khrusjtsjovs innblanding i utviklingen av det bemannede sovjetiske romprogrammet var «gruppeferden» i 1962 med Vostok 3 og Vostok 4, som var i rommet samtidig, og Vostok 6-ferden med verdens første og hittil eneste kvinnelige romfarer om bord, Valentina Teresjkova. Ingen av disse prosjektene hadde noen vitenskapelig begrunnelse, men begge passet med Khrusjtsjovs forestilling om hva romprogrammet var til for: å imponere verden med Sovjetunionens makt.

Dette er ikke en vurdering av hvorvidt dette var riktig eller galt. Historien vil kanskje gi Khrusjtsjov rett og at den viktigste arven fra hele det sovjetiske romprogrammet var propagandaresultatene, både i en imponert verden og i et utfordret USA. Uten de flammende overskriftene i perioden 1957-1963 er det tvilsomt om menneskene ennå hadde nådd Månen.

Disse «romkunstene» var i sannhet svært effektive, og Khrusjtsjov hadde all grunn til å være fornøyd med resultatene. Men sent i 1963 fikk han en skremmende rapport om amerikanernes planer i rommet. Ifølge denne rapporten ville det amerikanske Gemini-programmet starte med tomannsferder sent i 1964. Mannskapene skulle utføre en rekke spesielle manøvrer, og de skulle foreta spaserturer i rommet utenfor romskipet.

Khrusjtsjov kalte Koroljev til Kreml og ga ham en enkel ordre. Amerikanerne skulle ikke slå sovjeterne i å nå noen av disse målene. Ikke to, men tre, sovjetiske kosmonauter måtte sendes opp i rommet innen utgangen av 1964.

Koroljev greide å oppnå dette ved å snu fullstendig opp-ned på Vostok-kapselen og omkonstruere interiøret. Det gamle katapultsetet og alle romdraktskoblingene ble kastet ut. Kosmonautstolene ble snudd 90° fra den orienteringen de hadde hatt i Vostok.

Andre delsystemer ble flyttet til forskjellige konsoll, noe som reduserte det frie rommet foran kosmonautenes ansikter til nesten null. Det hele viste seg til slutt å fungere. De nye systemene krevde en kraftigere bærerakett, så det øvre trinnet som tidligere med vekslende hell var blitt brukt til oppskyting av ubemannede sonder mot Mars og Venus, ble benyttet. To mannskaper ble med disse kapslene ut i rommet, og vendte trygt tilbake. Og de fikk store overskrifter i verdenspressen.

Dersom Voskhod-programmet ble satt i gang for å ta glansen fra Gemini, så forklarer dette en hel del. Det forklarer hvorfor begge ferdene bare varte én eneste dag; fordi kapslene ikke kunne ta med forsyninger for en lengre ferd. Det forklarer hastverket i treningen av de to passasjerene på Voskhod 1, og den like raske måten de begge ble fjernet fra programmet etter ferden deres. Det forklarer hvorfor ingen flere ferder ble gjort med det som i 1965 i Vesten ble betraktet som Sovjetunionens neste generasjon av bemannede romskip.

Fantes det et unnslipningssystem?

Dette kan også forklare hva som tidligere bare var en mindre gåte, men som nå passer rett inn i det store bildet vi er i ferd med å sette sammen. Hva slags unnslipningssystem, hvis noe, hadde Voskhod-kapselen? Hva slags system var tilgjengelig for å redde mannskapet dersom bæreraketten sviktet etter at oppskytingen var startet?

Mulighetene kan raskt elimineres. Til forskjell fra Gemini og Vostok hadde ikke mannskapene utskytingsseter og personlige fallskjermer. To eller tre slike seter ville ganske enkelt ikke fått plass i den ommøblerte Vostok-kapselen. Og til forskjell fra Apollo, Mercury og Sojuz hadde ikke Voskhod-kapslene noe unnslipningstårn på toppen, med rakettmotorer som kunne dra kapselen vekk fra en eksploderende bærerakett.

Fotografier av romskipet på opp­skyt­ings­platt­formen på Baikonur viser at det aerodynamiske skjoldet rundt romkapselen var identisk med Vostok-skjoldet: ikke noe tårn, og sannsynligvis ikke noe rom under skjoldet til ekstra raketter. Sluttelig ville skyvekraften fra bremserakettmotorene under kapselen ikke ha vært tilstrekkelig til å skille kapselen fra bæreraketten under oppskyting.

Hadde Voskhod noe unnslipningssystem i det hele tatt, eller var hastverket med å komme Gemini i forkjøpet så stort at både sikkerhet og vitenskap ble kastet over bord? Det første mannskapet fløy uten romdrakter, noe sovjeterne hevdet skyldtes kapselens pålitelighet og sikkerhet. Flyktningen Vladimirov, som var der, sier det var fordi det ganske enkelt ikke var plass til tre mann i romdrakter inne i kapselen. Med det vi vet om Sojuz-programmet, kan vi med sikkerhet si at dette er riktig.

Til og med Sojuz 11 skjedde det flere ganger at det var tre kosmonauter om bord i ett Sojuz-romskip, og da alltid uten romdrakter. Sojuz 11-kosmonautene omkom dessverre fordi en ventil sviktet, noe som førte til at luften forsvant ut av kabinen. Uten romdrakter var de tre kosmonautene dødsdømte.

Etter dette har alle kosmonauter i Sojuz-romskip brukt romdrakter, og det har siden bare vært to personer om bord i hvert Sojuz-fartøy. Grunnen er at det simpelthen ikke er plass til mer enn to kosmonauter i romdrakter i Sojuz' tilbakevendingsseksjon. Og Vostok-kapselen (eller Voskhod-kapselen om man vil) er ikke større enn Sojuz' tilbakevendingsseksjon.

Dersom Voskhod-mannskapene virkelig fløy uten noe unnslipningssystem, er det en hard dom over konstruktører og planleggere i det sovjetiske romprogrammet. De to bemannede Voskhod-ferdene var de første bemannede ferdene med det nye, forbedrede tredjetrinnet, som tidligere var brukt bare med vekslende hell. Kosmonautene var nødt til bokstavelig talt å satse sine liv på rakettens pålitelighet.

Hvis disse mennene satset og vant, var det andre som satset og tapte? Ble en tredje bemannet Voskhod-ferd noensinne forsøkt gjennomført? Sovjeterne så visseligen ut til å love flere bemannede ferder etter Leonovs spasertur i rommet. Prøvde de og feilte, eller innså de omsider at de ikke kunne konkurrere med Gemini?

Det ser for øvrig ut til at minst ytterligere ett Voskhod-romskip ble skutt opp. Fordi det ikke var mennesker om bord, ble det kalt Kosmos 110. Oppskytingen fant sted nøyaktig ett år etter Kosmos 57, forløperen til Voskhod 2, nemlig den 22. februar 1966.

Romskipet ble plassert i en bane med apogeum og perigeum på henholdsvis 187 km og 901 km, noe mer ambisiøst enn for de andre romskipene i serien. På nytt brakte man hunder inn i programmet. Om bord var Ugolek og Veterok, igjen med et fjernsynskamera i tillegg til telemetri fra biologiske sensorer og omgivelseskontrollsensorer. Ferden satte en varighetsrekord på 22 dager, hvoretter hundene ble brakt tilbake til Jorden i live.

Istedenfor å skyte opp raketten tidlig om morgenen, som hadde vært det vanlige på andre ferder, skjedde dette om kvelden for å få bedre landingsmuligheter 22 dager senere i det vanlige landingsområdet. Ferden førte til en betydelig forbedring i sovjeternes data om de mer langsiktige virkningene av stråling og vektløshet.

Uten presset fra Khrusjtsjovs opptatthet av store bedrifter i rommet og hans bekymring for de kommende amerikanske Gemini-ferdene (med mannskaper på to mann, spaserturer i rommet, møte og sammenkobling med andre romskip, osv.), ville Voskhod-ferdene antakelig aldri ha funnet sted. De sovjetiske konstruktørene ville ha konsentrert sitt arbeide om det nye Sojuz-romskipet. Det året de mistet på Voskhod, kunne ha blitt brukt på Sojuz. Den første bemannede Sojuz-ferden ville da ha funnet sted i 1966, samtidig med at Gemini-programmet var godt i gang. Sammenlikningen mellom de to programmene ville da ha vært mer iøynefallende.

Som tingene utviklet seg, forsinket Voskhod det bemannede sovjetiske romprogrammet med mer enn ett år, noe vi senere skal se resulterte i at det amerikanske Apollo-prosjektet slo det sovjetiske Sond-prosjektet i å bli det første som sendte mennesker rundt Månen. Noen få rombedrifter (det første mannskap med flere romfarere og den første spasertur i rommet) ble oppnådd, men tilsvarende bedrifter ble snart gjennomført i Gemini-programmet. Den egentlige prisen for Voskhod-programmet, Khrusjtsjovs eget program som han ikke fikk sitte lenge nok i ledelsen til å ha glede av, kan man først nå vurdere.

 
Forrige artikkel i denne serien | Neste artikkel i denne serien
 

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Bæreraketten med Voskhod 1 på toppen er her i ferd med å bli skjøvet opp i vertikal stilling på opp­skyt­ings­platt­formen. (Tass)

Sergej Pavlovitsj Koroljev, som frem til sin død i 1966 var en minst like sentral person i det sovjetiske romprogrammet. som Wernher von Braun var i det amerikanske. (Novosti)

Voskhod 2 på opp­skyt­ings­platt­formen gjennomgår avsluttende testing før oppskyting. (Tass)

Voskhod 2 monteres sammen med det øvre trinnet på bæreraketten i monteringshallen ved Tjuratam-romsenteret. (Tass)

Et bemannet sovjetisk romskip i ferd med å lande på Månen. Denne tegningen av kosmonauten Aleksei Leonov og kunstneren Andrei K. Skolov ble stilt ut på utstillingen «Space as seen by Scientist, Artist and Cosmonaut» i Moskva i november 1965. (Tass)

 
Alle NOR 1980 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.