Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Et tilbakeblikk ved foreningens 25-årsjubileum

Av Hans Christian Christensen

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 7. årgang, nummer 23, januar-april 1977, sidene 7, 63 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Hans Christian Christensen er født 26.juli 1915 i Oslo. Han ble diplomingeniør i 1940 ved Inst. de Chiemie de Strasbourg og tok doktorgraden i 1943 ved universitetet i Strasbourg. Han var tilknyttet Forsvarets overkommando med teknisk utvikling i London 1944-46. Forsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt 1946, forskningssjef for avdeling for eksplosiver 1952-62, konsulent til teknisk direktør ved U.S. Naval Ordnance Test Station, China Lake, ansvarsområde rakettdrivstoffer 1962-65. Dr. H. C. Christensen er avdelingssjef for Norges Teknisk Naturvitenskapelige Forskningsråd siden 1965, leder for forurensningspørsmål fra 1971.

Redaktøren

Innledning

Norsk Interplanetarisk Selskap, som det opprinnelig het, ble stiftet 2. august 1951, av Erik Bergaust, Gunnar Oxaal og Thorstein Thelle. Hans C. Christensen kom snart med som innbudt medlem, og var formann fra 1954 til 1956, altså de tre årene før Sputnik.

«Vi endret foreningens navn til Norsk Astronautisk Forening. Når vi først skulle være fremtidsrettet, var det en for snever målsetning å holde seg til vårt solsystem

Tiden før Sputnik 1

Det må være vanskelig for den nye generasjon å forestille seg hvordan folk så på romfart i tiden før Sputnik 1. Tanken om at det skulle være mulig å overvinne tyngdekraften og nå ut i rommet, utenfor jordens atmosfære, var for de fleste absurd. Det stred imot alle tilvante forestillinger om menneskets tilværelse og fysikkens lover. I foreningens årsberetning for 1956 sa formannen det slik:

«Man må innrømme at det foreligger en massiv mangel på virkelig interesse for astronautikken i ledende kretser, i vitenskap, i industri og i samfunnslivet for øvrig. Mange er fremdeles på stadiet stereotype vitser, som alltid er like skrekkelig morsomme når de serveres. Det er fortsatt en tendens til å betrakte astronautikkens forkjempere som eksentriske individer som heller burde gjøre noe nyttig».

Formannen kom i den anledning med noen filosoferinger over menneskenaturen og konstaterte: «Stengrunnen er rådende når det gjelder spiremuligheter for astronautikkens tanker. Det er bare et fåtall som bærer de nye ideer videre. Teknikken har overvunnet lydmuren og hanskes nå med varmemuren, men man stanger ennå mot »blymuren«, som det så taktfullt er blitt sagt om den alminnelige mangel nå forståelse av astronautikken».

For dem som hadde anledning til å følge med i den rakett-tekniske utvikling, var det imidlertid klart at det bare var et spørsmål om tid før den første rakett kunne plasseres i en satellittbane rundt Jorden. Vi i foreningen var i hvert fall ikke i tvil om hvilken vei utviklingen gikk, som følgende sitat fra en trykksak om foreningens «bakgrunn, formål, virksomhet» fra september 1955 viser:

«Som et foreløpig klimaks i utviklingen kom president Eisenhowers meddelelse i juli 1955 om USAs planer om å sende opp kunstige satellitter i Det internasjonale geofysiske år 1957/58. Fra Sovjetsamveldet er det også kommet meldinger om at man planlegger oppsendelsen av kunstige satellitter, og det er ikke umulig at russerne kommer før amerikanerne.»

Entusiasme og kameratskap holdt liv i foreningen

I foreningen så vi i disse årene som vår oppgave å sette oss godt inn i romfartens perspektiver og å gi saklig informasjon utad. Vi holdt månedlige foredragsmøter, vi prøvet oss på faglige kollokvier og vi kjørte hva vi hadde tenkt som en populærvitenskapelig serie på fire forelesninger. Jeg tror dagens styre vil nikke forstående når jeg sakser fra årsberetningen for 1956:

«Første forelesning ble holdt i Auditoriet nå Astrofysisk Institutt på Blindern i Oslo. På grunn av den store tilstrømmingen, ca. 70 personer, ble de påfølgende forelesninger holdt i Store Fysiske Auditorium. Dette viste seg imidlertid å være en unødvendig foranstaltning, idet antallet sank raskt, for å ende med ca. 10 personer på siste foredrag. I vårsemesteret ble det videre holdt fire kollokvier i rakett-teknikk. Også her fulgte interessen en avtagende kurve, slik at de to kollokvieledere, Sven Oluf Sørensen og Tom Krog, måtte hygge seg alene på siste kollokvium...Selv på vanlige medlemsmøter har deltagelsen sunket fra 25 i begynnelsen av året, til 10 nå de siste møter.»

Grunnen var nok at våre foredrag lå på et for høyt nivå - det er ikke så lett å popularisere. Jeg siterer videre fra samme årsberetning:

«Men resultatet er i hvert fall blitt at NAF tenderer i retning av en liten, eksklusiv krets av velorienterte entusiaster, som ikke har maktet å holde kontakten med den brede strøm av interesse for astronautikken som utvilsomt er til stede i Norge i dag.»

Selv om medlemmene ikke var så aktive som man kunne ønske, kunne man ikke si det samme om styret. Det hadde mange, og til dels lange møter. Ikke sjelden utviklet de seg til små selskapelige begivenheter som vi alle minnes med glede. Men skal vi tro årsberetningen for 1955, ble det arbeidet også. Jeg sakser igjen:

«Sven Oluf Sørensen har satt i gang og driver studiegruppen, i tillegg til sine vanlige funksjoner som viseformann. Karl H. Høie er vår sekretær. Han har meget elskverdig stillet sitt kontor i Storgaten 37 til vår disposisjon, med skilt i oppgangen og telefonnummer i katalogen for 1956.

Harold A. Heitmann, vår kasserer, har kunnet glede seg over et meget pent tilsig av inntekter i begynnelsen av året. Nå går han rundt med en skrumpende bankbok, som han energisk forsvarer mot de andre styremedlemmers ekstravaganser.

Johan Nicoll, vår bibliotekar, har en meget praktisk ordning med oppbevaring av biblioteket på sitt kontor. Han tar dessuten det meste av det med på medlemsmøtene.

Øivind Hauge er vår redaktør, og hans største ønske er at foredragsholderne vil gi ham fyldige referater til bruk i foreningsbladet.

Thorstein Thelle har vært vår «public relations»-mann i det forløpne år.

Til slutt har vi formannen, som sitter i ensom majestet på Lillestrøm og telefonerer over nærtrafikk.«

Problemer finnes alltid

Når det gjelder inndrivning av kontingent, fulgte vi en praksis som ikke er ukjent i det sittende styre. Fra årsberetningen for 1956:

«Kontingenten er fullt innbetalt, hvilket antagelig skyldes styrets radikale praksis med å stryke et medlem fra medlemslisten, hvis han ikke erlegger sin kontingent etter behørig purring. Dette er kanskje noe uvanlig i foreningslivet, men det innebærer den fordel at medlemstallet gir uttrykk for et visst minimum av interesse, som betaling av en tier etter tre skriftlige purringer må sies å representere. Styret er ikke interessert i å operere med et stort fiktivt medlemstall, særlig i betraktning av at man har en hel skibsreder til å adressere rundskrivkonvoluttene.»

I 1956 var medlemstallet kommet opp i 75. Sammenlignet med andre lands astronautiske foreninger syntes vi at vi kom ganske godt ut av det, og vi konkluderte i beretningen for 1956 med at vi «ut fra en gitt befolkningsmasse har forstått å tiltrekke oss litt mer enn den statistiske normalkvote av interesserte individer.»

Tiden etter Sputnik 1

I 1957 overtok Øivind Hauge som formann. Han førte foreningen videre med fast hånd, med undertegnede som varamann.

Så kom Sputnik 1 inn i bane rundt Jorden den 4. oktober 1957, og med ett slag var vi blitt respektable. Og ikke bare det. Vi var forberedt.

Vi hadde en gjeng av fagfolk som kunne gi saklig informasjon til en hungrig presse og et like hungrig publikum. Første offentlige foredrag gikk av stabelen den 18. oktober i Oslo, altså bare to uker etter Sputnik 1, i regi av Norges Ingeniør og Tekniker Organisasjon (NITO), med undertegnede varamann på podiet og foreningens styre blant de innbudte. Handelsstandens store sal i 3. etasje var fylt til randen. Ned trappene, ut gjennom foyeren og langt opp over Karl Johan sto en tett kø av folk som dessverre ikke kom inn.

Jeg har ikke oversikt over hvor ofte de andre styremedlemmene var i ilden etter dette. Selv holdt jeg ca. 40 foredrag om romfartens perspektiver i sesongen 1957/58, blant annet i Polyteknisk Forening (PP) og Norsk Geografisk Selskap.

Drømmen blir virkelighet

Etter dette skiftet scenen karakter. Norsk Astronautisk Forening fortsatte sin opplysningsvirksomhet, mens de seriøse menn overtok arbeidet med Norges inngang i romalderen. Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd nedsatte en komite for romforskning. Forsvarets Forskningsinstitutt ble engasjert til å opprette en forskningsrakettbase på Andøya. Den første norskfyrte ionosfærerakett gikk til værs i august 1962. Den nådde den svimlende høyde av 85 km, og tok sjøen faretruende nær utskytingsbasen. Den videre, meget vellykkede, aktivitet på Andøya og etablering og drift av telemetristasjoner i Tromsø og Ny Ålesund, faller utenfor rammen av denne beretning.

NAF har fortsatt livets rett

La meg til slutt si at det gleder oss veteraner at Norsk Astronautisk Forening fortsatt fører en så aktiv tilværelse. Den nye generasjon, som var skolegutter i vår tid og som engang kanskje drev med fabrikasjon og avfyring av hjemmelagede raketter, har rykket inn. De er like levende opptatt av dagens romfartsproblemet som vi var det for 20-25 år siden. Og det er en glede for oss å se at det vi var med på å starte, fortsatt har livets rett.

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1977 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.